Oss som er avhengige av sommerregn

Værmeldingen er fint vær, med fare for ettermiddagsbyger. Mange liker ikke ettermiddagsbyger og syns det er unødvendig. Jeg kan forstå det, men jeg jubler. Jeg elsker sommer. Men jeg hater pollen. Sammenhengende fint vær og sol og varmt og litt vind er håpløst for allergikere. Jeg vil derfor slå et slag for sommerregn, slik at vi også kan leve. Dessuten lukter det så godt! :)

En god historie

Jeg må altså bare fortelle en liten historie om noe som hendte meg natt til søndag/tidlig søndag morgen.

Jeg var kommet hjem fra fest i to-tida, og var langt fra edru da jeg la meg. Sovnet like fullt og sov tungt og drømmeløst til jeg våkna klokka 7 av noe som like gjerne kunne ha vært en drøm: En helt ukjent naken mann kom inn på rommet mitt!

Fordi det var ganske rotete på rommet mitt, med en koffert rett foran senga, må man ta litt fart for å komme opp i senga. Idet den nakne mannen langa ut for å treffe senga, kom jeg såpass til meg selv at jeg spurte: 'Hei, hvem er du?'. Reaksjonen til den nakne mannen tydet på at han åpenbar ikke var forberedt på et slikt spørsmål. Han sa lynkjapt: 'Oi, unnskyld!', og bråsnudde, i lufta. Han var ute av rommet før jeg fikk tenkt noe mer.

I kjent fyllenervestil fikk jeg totalangst og trodde den nakne mannen var en som hadde forvillet seg opp i vår leilighet fra festen i etasjen under. Jeg måtte ut og undersøke. Fremmede sko i gangen, uidentifisert menneske på hemsen, og veska mi var 'borte'. Jeg måtte til og med vekke Randi, som sov på sofaen, for å få ro i sjelen. Hun roet meg ned, og da jeg hadde lokalisert veska mi, og drukket en halvliter med vann, fikk jeg sove igjen.

Våkna noen timer senere, og fikk altså ganske fort klarhet i at den nakne mannen var en Elin hadde hatt med seg hjem, som hadde gått feil etter en dotur!! Altså ingen grunn til angst, og alt i alt bare en veldig morsom historie. :D:D:D

PS: Det uidentifiserte mennesket på hemsen viste seg å være en femte person, nemlig Elins og min felles venninne Marianne. Puh.

Lommeboka

Som en liten oppfølger til posten nedenfor om en lommebok som skiftet eier, føler jeg at jeg må skrive en STOR takk til den vennlige personen som sørget for at ikke nok en lommebok som var min skiftet eier.
Jeg glemte igjen lommeboka mi på bussen i Oslo en morgen jeg skulle reise til Trondheim for noen uker siden. Merka det ikke før jeg var i Trondheim - skulle kjøpe kaffe og pølse på stasjonen før jeg reiste videre til Sund, men så var det altså ingen lommebok der. Grusom følelse. Borte.
Det hadde allerede vært en ganske dårlig dag. Jeg hadde glemt termosen med kaffe som jeg skulle kose meg med på toget hjemme på kjøkkenbordet. I tillegg merket jeg først halvveis til Trondheim at det var en stor tyggisklyse på det setet jeg satt i, slik at halve ryggen på genseren jeg hadde på meg hadde rukket å bli tilgrisa med tyggis. Og så altså lommeboka oppå det hele. Huff. Jeg måtte ringe og klage min nød både til samboRandi og mammaJette.

Gleden var dermed desto større da jeg dagen etter fikk mail fra hittegodskontoret på Nationaltheateret om at lommeboka var i god behold. JIPPI!! De ville til og med sende den til meg med posten til Sund! To dager senere var lommebok og riktig eier lykkelig gjenforent! HURRA!

Madrid

Tid for oppdatering.
Jeg er ute og reiser igjen. Har vært hjemme i Norge en stund, men som vanlig slutter jeg jo å blogge når jeg kommer til Norge. Fy på lanken. Er noe med at det er så deilig å være ute i sola at jeg ikke har tid til å tenke på bloggen. Stakkars - blir helt forsømt.

Men nå er jeg altså ute og reiser igjen. Madrid denne gangen. Med lillesøster Anna. Her er det deilig. Fine klær til billige priser, god mat, sol og varmt. Mmmm.

Vi har sett litt av hvert, og ellers passet godt på både å ikke slite oss ut og å gå daglige 10 000 skritt. :)

Om måter å ordlegge seg på.

Det er mange fine måter å si forskjellige ting på. Generelt syns jeg spansk (i allefall den de snakker her i Guatemala) har flere fine formuleringer enn norsk. Det kan selvfølgelig hende jeg er blind for norsk, men det er ikke temaet for denne bloggposten.

Særlig ett uttrykk liker jeg veldig godt: Cambio de dueño - eierskifte. Her bruker de altså ikke verbet å stjele. Tingene skifter eier. Enkelt og greit og uskyldig. Flott.

Det som selvfølgelig ikke er så flott er hyppigheten ting skifter eier med. Mens jeg har vært her, disse tre månedene, har to ting som har vært mine skiftet eier. Det første, og minst irriterende var en machete som jeg hadde kjøpt til en brigadist i begynnelsen av oppholdet. Den skiftet eier på en finca.
Det andre var langt mer irriterende. I løpet av uka som gikk har lommeboka mi skifta eier. Og i den lommeboka var det et VISAkort. Fuckings eierskifte!

Det er greit at det er vakkert, og at jeg smiler når folk advarer meg mot et potensielt eierskifte med "Cuidado, que puede cambiar de dueño", men hvorfor ikke bare kalle en spade for en spade. STJELING! Irriterende!

Vulkantur!

På onsdag tok jeg meg endelig sammen og bestilte guide for å bestige volcan Santa Maria som ligger rett sør for Xela. Jeg har hatt planer om å gjøre det i tre år, og det har vært mange muligheter jeg har latt gå fra meg. Men på onsdag var det altså dags. Bare uflaks at det var den ene dagen med regn og tåke... Vi så INGENTING fra toppen. Guiden pekte ut i det hvite intet og sa: "Der er Mexico, der ser dere Volcan Santiaguito, der er Lacandonajungelen, der er Volcan Fuego og Volcan Agua". Jeg måtte jo selvfølgelig smile litt, over hans iver, men det var litt surt å ha klatra seg opp til 3772 m for å ikke se noe mer enn vi gjorde 1500 m lavere.

I ettertid er jeg fornøyd med å ha vært der til tross for fullstendig manglende utsikt. Det var en sinnsvak tur. 1500 høydemeter stigning på 3,5 timer. Og det faktum at vi brukte like lang tid ned som vi brukte opp (til tross for mange flere pauser på vei opp) sier noe om hvor bratt det var. Idag, 5 dager etter turen, er jeg fremdeles god og støl i låra, men dagene da jeg måtte gå baklengs eller sidelengs ned trapper er heldigvis talte. Puh.

Til slutt et bilde av utsikten fraa toppen:

Flåklypa

Gratuler meg - jeg har akkurat overlevd verdens desidert verste busstur. (I alle fall min verdens verste busstur)

Jeg vet ikke helt hvor godt jeg har beskrevet hvordan en helt vanlig busstur i Guatemala arter seg tidligere. Jeg skal uansett gjøre et nytt forsøk, for at alle dere som ikke har prøvd det, lettere skal kunne se for seg hva det går ut på.

Det første jeg kommer på er berg og dalbane uten sikkerhetstiltak som sele, skinner o.l. (Riktignok også uten loop, som regel - heldigvis). Flåklypa Grand Prix er også et godt bilde. Forskjellen der er at bussturene i Guatemala jevnt over foregår på veier som har filer med to kjøreretninger.

Bussene, som er for gamle og usikre og slitte til å kjøre nord-amerikanske skolebarn, blir fraktet ned hit. På veiene her kjører de om kapp, og ingen har noen gang hørt noe om at disse bussene er i dårlig stand. De kjører om kapp fordi de har provisjonslønn - jo flere passasjerer jo mer penger. Og da er det selvfølgelig om å gjøre å komme først til passasjerene. Særlig noen knutepunkt. Jo nærmere vi kommer disse knutepunktene, jo hissigere blir sjåføren på gassen. Og jo fortere går det i svingene. Om å gjøre å innhente alle! Særlig i disse periodene bryr han seg lite om at den andre filen er forbeholdt biler som kjører i motsatt retning. Han hiver seg ut og inn av venstre kjørefelt, og kjører slalåm mellom kjøretøyene for å fange opp de tre som står og venter på bussen. Puh, vi rakk det. Vi kom først. Men så - mens vi stod stille og tok opp passasjerene kjørte jo de andre bussene forbi oss igjen, så det er bare å ta opp kampen igjen!

Og når det kommer til passasjerene som kom på, så er det et under at det er plass til dem. Bussen blir aldri full. Dette har jeg et veldig ambivalent forhold til. Det kan bli fryktelig trangt. Setene, som egentlig er passe til to, fylles ofte opp med en rumpe til. Resultatet av dette er at tredjemann, som sitter inn mot midtgangen) sitter med halve rumpa utafor setet. I praksis sitter man ofte seks tett i tett når det er tre stykker på hver side av midtgangen. Og det gjør det som oftest. Så hvor skal de tre som kommer inn gjøre av seg? Joda, de skal stå i det usynlige rommet mellom de to som sitter innerst mot midtgangen på hver side. Og i tillegg skal bussassistenten og alle som kommer på for å selge vann/juice/snacks gå fram og tilbake. Som sagt: det kan bli fryktelig trangt.

Men på den annen side - uten alle menneskene til å stoppe deg fra å seile fra høyre til venstre når bussen kjører slalåm, så blir bussturen fryktelig slitsom. Alle muskler i kroppen er garantert ømme og støle i flere dager etter en to-timers tur for å motvirke seilingen (og påfølgende brannsår på rumpeballene). Så alt i alt er jeg for at bussene fylles opp til det maksimale, når sjåførene leker Flåklypa. Men egentlig syns jeg det er for mye både fart og passasjerer på chicken-bussene, og benytter kjøretøyer hvor et sete er et sete og sjåføren får betalt på andre premisser så ofte jeg kan.

PS: For fortvilte og skremte venner og slektninger der hjemme kan jeg fortelle at jeg opplever at jeg er blitt litt mer tynnhudet etterhvert, og derfor kanskje lettere lar meg skremme. Det går jo som oftest bra. Jeg, eller noen jeg kjenner, har ennå ikke vært innblandet i en eneste ulykke med buss i Guatemala. Bank i bordet.

Guatemole-fyllik - spansktalende nordmann 0-1

Dette kan jeg like. Igår tok jeg buss (minibuss fyllt til randen) i Xela. Jeg kom på som sistemann i en allerede overfyllt buss. Resten av passasjerende var utelukkende lokale. I hjørnet bakerst satt det en som imidlertid ikke følte noen blygsel ved å søke kontakt med meg - på snøvlete engelsk. Nå kommer det tre saksopplysninger:
- Engelsknivået til folk flest i Guatemala er ikke høyt.
- Han som snakket var full, hvilket ikke forsterket engelsken hans
- Jeg liker overhodet ikke å bli snakket til på engelsk av lokale mennesker

Han sa noe sånt som: 'Hi. Whats you name?'. Jeg svarte: 'No hablo ingles', lettere irritert, utover den vanlige frustrasjonen var det forsterket av dagsformen. Dette pleier jeg å gjøre, men det pleier ikke å ha særlige konsekvenser. Den vanlige reaksjonen er at vedkommende som snakker til meg fortsetter å snakke til meg på engelsk. Det skjedde for så vidt også denne gangen. Men man skal ikke undervurdere effekten min kommentar hadde på de ca 15 andre tilhørerene. Da jeg kom ombord i bussen følte jeg at de to enhetene i bussen var lokale (16) vs turist (1), men på grunn av kommentaren ble dette som ved et trylleslag reversert og enhetene ble edruelige (16) vs fyllik (1). I tillegg ble også stemningen langt mer gledelig og lattermild. Takket være en simpel frustrert kommentar.

Historien gjorde også at min frustrasjon forsvant som dugg for solen. :)

Siste fincarunde - og vemod

Det går virkelig mot slutten her i Guatemala. Litt vemodig må jeg innrømme at det er, å skulle reise hjem til Norge, uten å vite sikkert om og eventuelt når jeg ser menneskene og landet her igjen.

I Xela er det greit. Jeg trives her, men jeg har aldri lagt så veldig mye arbeid i å opparbeide meg noe nettverk av venner her. Litt stusselig kanskje, og litt ensomt til tider, men det har føltes så kort de gangene jeg har vært her.

Men det er verre med menneskene og livet på fincaene. Mange av dem føler jeg etterhvert at jeg kjenner godt og liker å være sammen med dem. (Mange av dem spør selvfølgelig også om jeg ikke skal komme og bo sammen med dem og gifte meg med en av de mange ungguttene på fincaen - det anser jeg som usannsynlig.) For å få ta litt skikkelig farvel har jeg derfor vært litt lenger på hver finca denne gangen. Det har vært fantastisk. Selvfølgelig uutholdelig noen ganger med myggen og stikkene og varmen og harde senger og mye lyder, men like fullt fantastisk. Morsomt å snakke med dem brigadistene bor hos, deilig å leve i pakt med naturen, følge lyset og ha hunder og høner og kalkuner og griser løpende fritt omkring rundt føttene. Og så har jeg fått vært med på klekking av kyllinger. Utrolig at egg, som vi spiser til frokost så ofte, kan sprekke og så plutselig kommer det et levende vesen ut. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan det går an. Og selv om jeg fryktelig gjerne skulle skjønt mer er det på en måte litt godt å ikke vite, men bare la seg fascinere av naturens prosesser. Jeg har også hilst på hundevalper som var så nyfødte som jeg aldri har sett dem før, en uke gamle nurk som ikke vil annet enn å sutte på fingrene mine. Fantastisk.

På en av fincaene fikk vi også med oss litt liv. Forbundet av familier som i sin tid gikk sammen for å få tilgang til jord har for lengst slått sprekker. Noen vil være med i Kab'awil og noen vil ikke. Noen vil betale ned på lånet, noen saboterer. Styret er korrupt og underslår penger fra fellesskapet. De fleste overser det, men noen opponerer. Ikke lett. Mest vanskelig fordi alle sitter på så forskjellig informasjon. Den siste utviklingen nå var at styret (som er mot Kab'awil og mot nedbetaling av lån) hadde alliert seg med en annen (og langt mer revolusjonær organisasjon sammenlignet med Kab'awil) og prøvd å bli en del av den, på hele fincaens vegne, uten at alle var informert. Et brudd på demokratiske rettigheter og individuell suverenitet. Ikke lett, men veldig spennende for oss å være med på møtet og få innsikt i prosessene. Selvfølgelig er det lett for meg å forholde meg distansert til det. Det betyr jo ikke noe for meg personlig hva som skjer med den fincaen. Men jeg tar ikke så lett på det. Jeg håper jeg kan følge utviklingen etter at jeg kommer hjem til Norge, og jeg håper det går riktig vei. At de riktige menneskene kan påvirke prosessen. Men jeg føler ikke at det er så mye jeg personlig kan gjøre.

Utover dyrefødsler og spennende møter har jeg nytt livet, lest, solt meg litt og badet i to elver. I det hele tatt har det vært deilig. Jeg kan reise hjem med litt mer overskudd av det jeg liker så godt ved livet her. Men selv om jeg gleder meg som en unge til å komme hjem og til å skulle være hjemme i Norge en stund, så tror jeg bestemt ikke at det er siste gangen jeg har nytt livet på landsbygda i Latin-Amerika. Jeg har jo ennå en familie i Brasil som jeg tror venter på besøk. Mon tro om de ikke fortjener det om ikke så lenge?

Sterke inntrykk!

Det skjer fryktelig mange ting, på fryktelig liten tid, og jeg klarer ikke helt å holde tritt.

Først må jeg fortelle om et ubehagelig sterkt møte vi var med på i Guatemala city for vel en siden.
Gjennom Elin Ranum (LAG-er og tidligere lærer på Sund) som bor i El Salvador og har jobbet med et prosjekt med gjengkulturen i Guatemala fikk vi kontakt med en organisasjon som jobber for at ungdommer som står i fare for å bli lokket/tvunget ut i et kriminelt gjengmiljø* skal få et annet tilbud og starte et nytt liv.

Et fantastisk prosjekt med et ungdomshus hvor de får opplæring i lesing/skriving og andre nyttige praktiske gjøremål slik at de kan tjene penger på annet vis enn ved kriminalitet. Nå har huset ca 250 ungdommer tilknyttet seg, og de skolerer ungdommen på lik linje som vanlig skole. Omvisningen på huset var flott og det er alltid imponerende å se hva frivillige organisasjoner kan få til.

Det fryktelige begynte når vi, etter omvisningen, kom inn på kontoret. Da var det tid for å stille spørsmål og se bilder. Spørsmål om opptak i gjengene, om tatoveringer (gjengene markerer medlemmene sine med forskjellige tatoveringer), om fengsling og alt det forferdelige som hører med. Vi fikk blant annet vite at gjengene selvfølgelig driver en konstant mobilisering for å lokke flere inn og med i sin gjeng. De lokker med trygghet og fellesskap, for medlemmene direkte og medlemmenes familier. For å bli godtatt som gjengmedlem må man gjennom en prøveperiode som kan vare alt fra en uke til en måned. I løpet av prøveperioden må man drepe en person og overleve 5 minutter grisebanking fra resten av gjengmedlemmene. Jeg syns det er sprøtt og på en måte uforståelig, men samtidig kan jeg skjønne at de kan la seg friste av å være del av et større sikkerhetsnettverk. Dersom noen bestemmer seg, etter prøveperioden, for ikke å være med, blir de tilkoblet gjengen som en slags slaver som langer dop og er løpegutter og spioner. I beste fall. Hvis de har fått innsikt i viktige prosesser, men så bestemmer seg for å trekke seg ut, blir de etter all sannsynlighet drept. Huff!

Vi fikk også se bilder, av ulike tatoveriner, ulike sammenkomster som ungdomshuset hadde organisert. Det meste informativt og positivt. Men så kom det - bildene som for alltid kommer til å sitte som spikra i mitt mentale minne. Bildene fra en massakre som hadde vært i et fengsel, i sammenstøt mellom to ulike gjenger. Blodige kropper og løse kroppsdeler og til og med et hode som lå alene på en gate i en blodpøl.

Jeg kommer aldri til å glemme det.


*Kriminelle og voldelige gategjenger er et voksende og stort problem i Mellom-Amerika og Guatemala. Gjengene har i mange tilfeller sitt opphav i Los Angeles, men har altså spredd seg sørover. Hovedsakelig er det to gjenger som kjemper mot hverandre, men også mindre gjenger finnes.

Selvmedlidenhet

Idag syns jeg fryktelig synd på meg selv:

• Jeg har flere store stikk av ukjent insekt på leggen, slik at leggen og ankelen ser ut som en forvokst tennisball, de klør masse og de gjør vondt.
• Jeg var på kino igår og så Perfect Stranger - en film som får meg til å miste troen på vennskap og mennesker
• Har hatt en kjip telefonsamtale.
• Ingen andre vil/kan snakke på Skype
• Mac'en min har hengt seg opp og vil ikke starte, og jeg har ikke backup-cd'ene med meg til Guate.

Godt at Tonje og Kim skal til Pana i kveld, så kan jeg møte dem der og forhåpentligvis gjenvinne gleden og troen på vennskap og mennesker i alle fall.

The Political Compass™

Jeg har tatt testen som ligger på The Political Compass for å finne ut en gang for alle hvor jeg ligger i det politiske landskapet. Ikke at jeg tviler så veldig egentlig, men tester er gøy og det er greit å få en bekreftelse. Det kan selvfølgelig stilles spørsmål ved testens metode, men for at dere skal vite på hvilket grunnlag den har plassert meg, så har jeg altså svart på hvorvidt jeg er veldig enig/enig/uenig/veldig uenig på ca 60 påstander innenfor økonomi, verdensorden, sex, kjønn o.l.

Testen plasserer meg i et diagram, ikke bare på en økonomisk venstre-høyre akse, men også med en sosial dimensjon som går fra autoritær til liberal. Dette syns jeg er en viktig differensiering, og den blir av The Political Compass blant annet rettferdiggjort med at man lettere skal kunne kjenne forskjell på par som Gandhi og Stalin og Thatcher og Friedman. Diagrammet nedenfor viser:




Ifølge The Political Compass er dette også nyttig for å innse motpolene i samfunnet: "The chart also makes clear that, despite popular perceptions, the opposite of fascism is not communism but anarchism (ie liberal socialism), and that the opposite of communism ( i.e. an entirely state-planned economy) is neo-liberalism (i.e. extreme deregulated economy)."

De skriver videre:
"The usual understanding of anarchism as a left wing ideology does not take into account the neo-liberal "anarchism" championed by the likes of Ayn Rand, Milton Friedman and America's Libertarian Party, which couples law of the jungle right-wing economics with liberal positions on most social issues. Often their libertarian impulses stop short of opposition to strong law and order positions, and are more economic in substance (ie no taxes) so they are not as extremely libertarian as they are extremely right wing. On the other hand, the classical libertarian collectivism of anarcho-syndicalism ( libertarian socialism) belongs in the bottom left hand corner.
In our home page we demolished the myth that authoritarianism is necessarily "right wing", with the examples of Robert Mugabe, Pol Pot and Stalin. Similarly Hitler, on an economic scale, was not an extreme right-winger. His economic policies were broadly Keynesian, and to the left of some of today's Labour parties. If you could get Hitler and Stalin to sit down together and avoid economics, the two diehard authoritarians would find plenty of common ground."

I dette diagrammet er flere kjente internasjonale personer plassert ut i fra utsagn og taler:


Men altså, mitt resultat er som følger:
(og her må jeg legge til at jeg syns alltid slike tester er litt skumle. Hva hvis jeg viser meg å være plassert et helt annet sted enn jeg tror jeg er?)

Economic Left/Right: -7.88
Social Libertarian/Authoritarian: -4.26

Jeg får dessverre ikke til å vise dette i et diagram, men jeg er i alle fall trygt plassert i den nederste venstre delen av diagrammet som går fra -10 til +10 på begge akser. I de to diagrammene over, er dette omtrent som Nelson Mandela og Mahatma Gandhi. Kanskje litt mer til venstre enn dem.
Absolutt en plassering jeg kan leve med. Det var visst ikke så farlig likevel.

PS: Det hadde vært spennende å se hvor noen sentrale norske politikere ligger i dette diagrammet. Noen med kontakter som har lyst til å sende utfordringen videre? Hvis de tør da...

Meet Marte the Diver

Jada!
Naa er kurset fullfoert, og jeg har faatt min sertifisering fra PADI. Jeg har naa gjennomfoert fire dykk paa tilsammen 2,5 timer. Tenk det, 2,5 timer under vann!! Det er fantastisk!!

Vi har vaert helt ned til 18m, laert aa navigere etter kompass og hva vi skal gjoere hvis vi gaar tom for luft. Ellers har vi oevd paa aa finne riktig luftmengde og riktige vekter for aa flyte, men ikke verken stige eller synke i vannet. Det synes jeg er det vanskeligste. Men det gaar bra uansett.

Og saa har vi sett! Masse! Korallrev og flusst av fisk. I mange rare og flotte farger. Trompetfisk som er lang og smal og som skifter farge etter omgivelsene og stadig vekk later som den er en plante. Men vi gjennomskuer den. Og sommerfuglfisk som ser ut som et stort oeye fordi den har som et oeye bakpaa bakparten for aa lure rovfiskene. Og vi har sett Dori fra Finding Nemo, og i gaar saa vi en skilpadde!! Surf's up dude!
To dykk gjenstaar i morra tidlig. Det blir stas!! Jeg gleder meg! En ny verden har aapnet seg! Kult.

PADI, here I come!

Back in black.
Utila, 11 maaneder senere. Det var jo knyttet en del spenning til om jeg denne gangen ville lykkes i mitt maal om aa ta dykkerlappen. Etter to mislykka forsoek var jeg veldig klar for aa faktisk ha med meg dykkerlappen naar jeg drar fra Utila denne gangen.

Marianne moette meg med vissheten om at lykken staar den kjekke bi, i La Ceiba paa mandag, saa da var det bare aa haape paa at jeg var kjekk nok.
Og det var jeg. Jeg vet ikke om det var kroppen som helhet eller de lange oeyenvippene som smelta doktorens hjerte, men han klarte ikke aa motstaa mitt oenske om aa faa dykkegodkjenning. Saa naa har jeg vaert i vannet for foerste gang med vaatdrakt, maske, snorkel og lufttank. Saa langt har jeg klart alt jeg har skullet klare. No problem.
Haaper jeg er saa kjekk at jeg klarer resten av testene og, saa reiser jeg lykkelig fra Utila om noen dager. :)

Overraskelse

Aiai. Idag har jeg hatt en litt teit dag. Alene i hovedstaden på vei til Honduras. Jeg liker ikke å være alene her, så jeg har for det meste sittet på kafeer o.l. og skrevet kort og romantisert over Norge og venner og vår og lengtet hjem.
Men så ringte Elin. Jippi! For en deilig overraskelse. Da kom vennskapet hit! Takk for at Skype finnes! Etter å ha slarva med henne i en halvtime går jeg bare rundt og smiler.

PS: Og til de som ikke vet det så kan jeg røpe at Elin kan gratuleres. Hun har fått jobb som OD-koordinator i U-fondet. Hurra for henne!

Uvenner

I går var jeg uvenner med magen min. Det er noe møkk. Siden det er over idag tror jeg ikke det var noen dyr. Men det var i alle fall noen prosesser som produserte uhorvelige mengder luft og kramper. Godt jeg var hjemme alene så jeg kunne slippe ut det jeg ville uten å tenke på at andre måtte lukte på det.

Flotte landet

Morgenstemning på badet i leiligheten

















Utsikt over vulkan i solnedgang.

Fincaliv

Oioioi.
På høy tid å blogge igjen. Jeg har tenkt på det hele uka, men så har det bare ikke blitt til. Kan vel ikke helt skylde på tida heller. Men nå tar jeg i alle fall igjen det forsømte.

Søndag til tirsdag var det tid for ny runde til de ulike fincaene. For å følge opp brigadistene og familiene. Litt spenning er det alltid knyttet til disse rundene. Hva venter rundt svingen? Trenger noen ekstra støtte? Er det noen som lengter hjem?

Men all bekymring til ingen nytte. Brigadistene har det så fint som aldri før. Det er godt å se. De smiler og ler og forteller historier. Det ble mange historier. Og mange opplevelser. Jeg skal referere noen.

Jeg la ut søndag altså. Alene denne gangen. Tonje og Kim skulle egentlig møte meg i San Antonio, men de lå dessverre sjuke i Panajachel. Så jeg fikk klare meg selv. Helt greit. Søndag ettermiddag kjørte jeg fra Xela med nyanskaffede kassetter til å live opp stemningen i bilen. Spice girls og Ole Brumm og Latin Grammy nominees. Deilig. Jeg plukket opp Californiabrigadistene i San Antonio klokka fire, og så kjørte vi sammen opp til fincaen. På California har det meste gått veldig bra etter en litt for tøff start. Det meste gikk fremdeles bra. Jentene er flinke til trivselstiltak, og de har kommet godt inn i fincalivet. Siden jeg lå over til mandag fikk jeg også komme litt inn i livet der. Vi bada i bassenget, var på do på de forferdelig skitne doene og spiste kokos fra egenhøstet nøtt. Jeg kan kanskje beskyldes for å overromantisere, men fincalivet tiltaler meg veldig.

Første utfordring kom likevel på California. Intriger i familien til en av brigadistene. En ung mor vil ikke bo sammen med familien til faren til barnet. Baksnakking fra begge sider, vanskeligheter og gråt. Ikke lett å takle. I alle fall ikke for en stakkars brigadist som havner midt oppe i det. Mye følelser. Vilde skriver selv om sin opplevelse av det her.

På mandag bar det til La Bendición. Det pleier å gå fort og greit, men ikke denne gangen. Første hinder var en rar lyd i bilen. Ikke gøy med rare lyder i bilen. Den mannlige haikeren fra California syns det ble for ille og ville sjekke ut om det var noe med hjulet. Jeg fikk selvfølgelig ikke lov til å røre, for jeg er dame. Så han jekka og skrudde og skifta så svetten silte (bokstavelig talt) og så fant vi ut at det ikke var noe med hjulet, men at lyden kom fra der hvor hjulet er festet. Hørtes ut som kulelageret eller noe sånt. Huff. På igjen med hjulet og så bega vi oss sakte men sikkert mot byen hvor det var et verksted. (Lyden hørtes ikke når vi kjørte sakte.) Så gikk det opp for meg hva det var. Det er en mekanisme for å skru på 4hjulstrekk på bilen. Bryteren stod skeivt. Typisk å komme på det når vi hadde jobba så mye og vært så bekymra. Men det løste seg i alle fall. Heldigvis. Puh. På vei til La Bendición plukka jeg opp to friskere Tonje og Kim. Samlet igjen.

På La Bendición har det vært noen små problemer. Litt mistrivsel og litt annet. Det var heldigvis også blåst bort som dugg for solen. Brigadistene hadde tatt ansvar selv og sørget for sin egen trivsel. Kjempebra. De kunne imidlertid dele noen saftige intrigehistorier med oss. To av familiene som har brigadister boende har et litt usunt forhold etter at datra i den ene familien og sønnen i den andre familien har fått et barn. Stikkord er igjen baksnakking, men også utfrysning, innelåsing av noen ifbm et bryllup og masse skjennerier i en barnedåp. Litt kjett å havne midt i, men det blir gode historier av det etter hvert. Vi fikk kost oss med vannmelon og hilst på en nyklekt påskekylling. Det var stas.

På tirsdag sto Veracruz for tur. Der var det bare to brigadister, for de siste to var i Panajachel hos tannlegen fordi den ene av dem hadde mistet en bit av tanna si (jeg lurer på om sånne ting er smittsomt jfr hendelsen for to uker siden). De to brigadistene som var 'hjemme' var fornøyde og hadde virkelig slått seg til ro med det bedagelige fincalivet. Chill. Det eneste vi så av aggresjon mens vi var der var Kalkunen Kåre som ikke likte at vi kom for nære. Og jeg er særs fornøyd fordi jeg endelig fikk prøve å klappe tortillas. Resultatet var ganske bra. Ikke helt runde, og noen sprekker, men bra for å være første gang! :)

Jeg er glad for at det virker som de fleste har det veldig bra, og at de som har hatt det litt mindre bra klarer å ta tak. Det er virkelig en flott gjeng jeg har med meg i år!

Forglemmelse

Det er altså en liten historie jeg har glemt å fortelle. I forrige uke var alle brigadistene samlet her i Xela for møter og debriefing, og det var innholdsrike og krevende dager. Som seg hør og bør var noen magesyke (men likevel færre enn forventet). Utfordringen med guatemalansk helsevesen skal jeg ikke gå nærmere inn på her, den er ganske godt beskrevet av Anja Sofie her.

Historien som jeg derimot vil fortelle dreier seg om et tannlegebesøk. En uheldig brigadist mista halve tanna i et ellers lite dramatisk møte med et potetgullflak. Vel, tannlegebesøk er som regel ikke veldig lystbetont, og ennå mindre sådan her i landet. Jeg er generelt skeptisk til helsevesenet (delvis av ovennevnte grunner). Men det var åpenbart at vi måtte til tannlegen. Så vi satte oss på venteværelset tidlig en morgen. (Timebestilling er for pyser - venting er kult.) Foran oss i køa satt en mor og en datter med en veske. I veska lå det noe som lenge så ut som en bylt av ett eller annet slag. Etter en stund i samme rom kom det likevel plutselig for en dag at det var en levende høne de hadde i veska. Det ble umulig å ikke legge merke til da høna stakk hodet ut av tøybylten og ga fra seg en tydelig hønekaklelyd.

Nuvel, det er i seg selv ikke så rart at folk går rundt med høner i vesker her i landet, så det har jeg sluttet å bli forundret over. Det jeg derimot ble forundret over var dette: Mor og datter ble etterhvert kalt inn til tannlegen, og de tok med seg veska. Etter 10 minutter kom de ut igjen og satte seg igjen. (Jeg regner med at det var en bedøvelse som skulle virke.) Finn en feil, tenkte jeg - hvor var høna?? Ikke i veska i alle fall.

Da vi etterhvert også kom inn til tannlegen var høna nesten glemt, helt til jeg hørte nok en tydelig (og veldig lik den første) hønekaklelyd.

Det er godt å vite at hvis vi blir tomme for kontanter og må til tannlegen, så kan vi ta med oss ett eller annet av verdi og bytte inn. (Jeg tenker overhodet ikke på urensligheten ved å ha en høne på tannlegens kontor.) Jeg forholder meg utelukkende til det som en positiv side av dette samfunnet, at byttingens tid ikke er forbi.

PS: Det hører med til historien at det gikk bra med tanna. Brigadisten fikk etter eget ønske en provisorisk fylling som er tenkt å vare til hun kommer hjem og får ordna noe skikkelig hos en norsk tannlege. Hun var strålende fornøyd med å ha fått fylt ut tanna igjen, og sa den føltes ut akkurat som den gamle. Heldigvis. Og ja, vi betalte med kontanter. Tror ikke reiseforsikringa refunderer høner.

Lange bussturer

Nesten like mye som jeg har vært i Suchitoto hos Audun og Vilma, har jeg tatt buss denne helga. 5 + 6 + 2 timer hver vei. Har lest bøker og hørt musikk. Her er det som sitter sterkest igjen:

"att fånga en fjäril, som vill
fälla vingarna ut över världen, en fjäril som flyger mellan oss ibland
Vi kallar den lycka, den är svår att fånga, den vill slita och rycka
som vilken lycka som helst, vilken fjäril som helst
vilken kärlek som helst, hur som helst"

"Den vackraste stunden i livet var den när du kom
och alt var forbjudet."

"Now I know love can turn to hate in the blink of an eye"


Og sist, men ikke minst Dag Solstads beskrivelse av Gymnaslærer Pedersens følelse idet han ankom Larvik som nyansatt lektor:
"Med utgangspunkt i en trygg, relativt priviligert jobb, med brukbar sosial status, skulle jeg virkeliggjøre det som for meg var det store eventyret: Å slå rot. 28 år gammel sto jeg forventningsfullt og altfor varmt kledd, med poplinsfrakk over armen, og drømte allerede om å drikke kaffe på lærerværelset ved Larvik gymnas. Jeg lengta etter det, det store friminuttet på lærerværelset, sammen med kollegaene. Jeg slepte hastig koffertene mine mot drosjene som sto på rekke og rad utafor Larvik jernbanestasojn, klar til å frakte meg til Larvik gymnas hvor jeg skulle få møte Rektor (etter avtale) og bli informert om alle praktiske ting, som timeplan og bosted, og andre vidunderlige ting som en nybakt lektor bør få vite. Jeg lengta i drosjen, mens jeg fikk et hastig glimt av ei av Larviks gater, og en fjord, som måtte være Larviksfjorden, samt en båt, sannsynligvis Petter Wessel, tenkte jeg da, sjølveste Petter Wessel, tenkte jeg opprømt. Jeg lengta etter å undervise i døsige klasseværelser, i siste time, og ingen er interessert i noe som helst, og alle bare venter på at sekundene skal gå, 24 elever, som ikke gjør noe for å skule dette, og en lærer, som gjør nokså mye for å skjule dette, ja til og med det lengta jeg etter, ja kanskje først og fremst det. Jeg lengta etter å lukte kritt på fingrene, ei lukt som skulle sette seg på meg og aldri gå vekk. Jeg lengta etter lukta av vått tøy i korridorer, våte ullsokker, luer. Lukta av skolekorridorer. Jeg lengta etter lukta av ungdom. Og jeg lengta hjem. Hjem til min egen leilighet. Jeg lengta etter kone og barn. Ja, jeg håpa at det inne i ett av disse husa her, som jeg kunne se fra baksetet av drosja, og som jeg visste at det fantes flere av, mange hundre, ja tusen, var det ikke bare et sted hvor jeg kunne bo, men inne i ett av de andre satt det akkurat nå, gjømt bort ett eller annet sted i denne byen, fantes det en kvinne, mjuk, som kunne passe for meg. Jeg ville ha barn. Jeg ville gå turer i omegnen av Larvik med et barn på trehjulssykkel ved sida av meg, og dette barnet skulle plutselig se opp på meg og si: Far? - Jaa, skulle jeg svare, hva er det nå da? Jeg lengta så intenst etter å etablere meg, bli gift og få barn, falle til ro, 28 år gammel var lengselen etter å bli etablert en vill drift i meg."

Han gir videre en fantastisk skildring av hva som skal til for å kapre kvinnehjerter. Men for at ikke dere skal få alt servert på gullfat sparer jeg noe til de av dere som velger å lese boka. Den anbefales!

Søt kløe og sur svie

Myggestikk er en forbannelse. Jeg må konsentrere meg for ikke å la etterdønningene etter en ellers deilig liten ferie i El Salvador ødelegge helhetsinntrykket.
Jeg biter tenna sammen.

Jeg har vært en langhelg i El Salvador, på besøk hos ex-LAG-koordinator Audun. Hans er etterhvert blitt latinoamerikaner og opererer som de fleste andre her på kontinentet etter prinsippet 'Mi casa es tu casa' (Mitt hus/hjem er ditt hus/hjem). Døra er alltid åpen, og jeg føler meg velkommen. Det er deilig.
Huset deler han med kommende kone, Vilma, og nybakt sønn, Sebastian. Og fordi Sebastian er nyfødt deler de som regel alltid også huset med en av Vilmas kvinnelige slektninger. For slik er skikken. Og i helga har de også altså delt huset med meg. Huset er ikke så stort. Sonya (søstra som var der i helga) og jeg fikk sengene som var, mens Audun, Vilma og Sebastian sov ute i det åpne kjøkkenet. De sa de syns det var bedre, for det var ikke så tett.

Det glemte jeg å si. Suchitoto, der huset ligger, ligger i lavlandet, så det har vært V-A-R-M-T. Nesten drepende. Men jeg har overlevd.

Suchitoto er en vakker liten by i kolonialstil som ligger to timer fra San Salvador. Sjarmerende, stille, liten kardemommeby. Nesten uten turister, og med noen søte kafeer og restauranter i frodige bakgårder eller på fortauet ut mot plazaen. Nedenfor byen ligger El Salvadors største innsjø. Den er kunstig og ble laget for noen tiår siden for å forsyne landet med strøm. Den er vakker å se på, men skjønnheten blir litt svart i vissheten om at innsjøen i sin tid forviste mange hundretalls familier bort fra sine jordområder. (Nok politikk) Omvisningen i byen var gjort på to timer, som også inkluderte en times besøk på byens museum. Alejandro Cotto er byens omdiskuterte sønn. Homofil filmskaper med sans for å samle på alt mulig. Han har laga et museum ut av alt han har samla på. Og han var selv guide. Fascinerende.

Resten av dagene var fordelt fint mellom hjemmekos med barnepass og yatzyspill og besøk i to landsbyer. Lørdag var vi i El Barrío, byen som Vilma kommer fra og hvor Audun selv var brigadist i 1999. Vi skulle egentlig være vitner til brenning av en sukkeråker, men pga for mye vind ble brenninga utsatt. Men jeg fikk hilse på svigerfamilien til Audun og fikk selvfølgelig noe søtt å spise på. Det får man alltid ute på landet her. El Barrío er også stedet hvor Audun og Vilma ser for seg at de skal bo. Spennende. Søndag, etter å ha hatt besøk av Siri som jobber på den norske ambassaden i Guatemala, dro vi ut til Copapayo. Det er en annen liten landsby. Audun kunne fortelle at to tidligere brigadister var der nå. To av dem som jeg var kursleder for i 2004, så håpet var stort om å overraske kjentfolk midt ute på den salvadoranske landsbygda. Jeg ble nok litt skuffet. Maria som jeg kjenner best, var på tur til San Salvador sammen med vertsmora si, og Iselin kjenner jeg knapt. Men det var uansett hyggelig, og flott å ha sett Copapayo, som jeg har hørt mye om fra El Salvador-brigadister.

Mandag fikk Audun og jeg med oss Vilma og Sebastian på utflukt til elva. Der koste vi oss, slappa av og bada.

Alt i alt en flott langhelg. Flott å se nye ting, møte trivelige mennesker, og ikke minst deilig å snakke spansk. Det høres kanskje ut som et paradoks, men jeg føler sjelden at jeg får ført lange og dype samtaler på spansk. Det fikk jeg i helga. Det var deilig. Det flyter! Mmmmmm...

Apocalypto

Ja, da var det unnagjort. Det var jo nærmest for hjemmelekse å regne for meg som jobber her borte i nåtidens mayakultur. Jeg MÅTTE jo se Mel Gibsons tolkning av mayakulturens historie. Jeg var på forhånd forberedt på mye blod og gørr og vold. Det kom som forventet. Jeg var derimot ikke forberedt på å skulle se en film hvor all talen er på ulike mayaspråk og all tekstingen er på spansk. Men det gikk bra det og. Skulle bare mangle kanskje? Men jeg er glad det ikke var en snakkefilm. Jeg er også glad for at jeg gikk og så den først, og ikke bare tok med alle elevene på den. Det kunne ha blitt traurig med språket. Skjønt, det meste er såpass primitivt at man nok kunne skjønt det uansett.

Velvel, når det er sagt, så ble jeg i alle fall grepet av filmen. I etterkant sitter jeg igjen med ømme magemuskler etter å ha knepet sammen i over to timer. Som alltid når jeg er på filmer som innebærer litt mer spenning enn en middels romantisk komedie var det noen episoder hvor jeg måtte holde meg for øynene og/eller ørene, kom med plutselige utbrudd av typen 'christ' 'herregud' eller 'nå er det nok' eller så vidt var inne på tanken om å gå. Men jeg gikk ikke. Jeg går nesten aldri.

Det har jo vært en diskusjon om hvorvidt filmen er tro mot kulturen den fremstiller, i alle fall her i landet. En vis mann har sagt at den jo ikke er basert på en historisk sannhet, så den må ikke tas bokstavelig. Men han syns likevel det virket sannsynlig at det som skjedde i filmen kunne ha skjedd i virkeligheten. Flere antropologer har også gått ut og sagt at det er en riktig fremstilling. Jeg for min del håper at mayaene levde i roligere tider også, og trøster meg med at det må de ha gjort når jeg tenker på hvor langt de var kommet innenfor vitenskap for sin tid.

Alt i alt er jeg glad for å ha sett filmen. Det er jo en must-see film her borte, og det gjør det mulig for meg å uttale meg om hvordan den er laget. Jeg føler nok ikke jeg har blitt så mye klokere på mayakulturens historie. Jeg må si at jeg syns vitenskapsdelen er mer spennende enn primitiv vold og menneskeslakting, men vitenskapsutviklingen på mayaenes tid er kanskje heller noe jeg får se på Discovery eller noe sånt. Men det er jo alltid godt å se at en god mann vinner over ti slemme og at kjærligheten overvinner alt. Lite nytt og revolusjonerende, men trygt og vant og litt naivt.

Livsfilosofi

Det er mye jeg kan irritere meg over: at jeg våknet med sår hals, at entremundos' database over organisasjoner er borte for meg, at det er kaldt og at ting tar lang tid å laste opp bilder til FotoKnudsen (se under).

Men jeg velger heller å fokusere på alt det som er bra og hyggelig:
Jeg har fått arbeidspult på rommet mitt, så jeg har en arbeidsplass, jeg har fremkalt bilder som nå dekorerer hele leiligheten og får meg til å smile, jeg har opmsider kommet igang med arbeidet med prosjektbeskrivelsen til masteroppgaven, sårheten i halsen er i ferd med å gi seg, jeg har kjøpt bok (Emma av Jane Austen) som venter på meg til jeg er ferdig med å jobbe med prosjektbeskrivelsen.

Og nå fant jeg databasen til Entremundos også. Jippi!

Progress

Overfører bilder til ditt fotoalbum
Bilde 15 av 126. Gjenstående tid: 5 t 45 min 4 sek

zzzzzzzzzzzzzzz

Følelser

For å ta det praktiske først: Tåa er grodd. Men jeg mangler fremdeles 1/4 negl. Og influensaen mm har sluppet taket. Så jeg er oppe og går.

Nytt år, ny brigade, nye utfordringer
Kjennetegnet for dette årets brigade er utfordringene på det mellommenneskelige planet. Krevende, skummelt. Til tider ønsker jeg meg langt bort. Men så skjønner jeg at det beste er å være til stede for menneskene. Jeg har tross alt valgt å jobbe med mennesker, og det valget vil jeg foreløpig ikke gjøre om. Så, når jeg har konfrontert problemene/utfordringene, og de løser seg, kommer jeg ut på andre siden som et sterkere medmenneske. Det er godt å kjenne at jeg takler utfordringer.

Men jeg har vært følelsesmessig engasjert på flere områder enn med elever.

For vel en uke siden var vi på mayaseremoni i forbindelse med mayaenes nyttår. En lang seremoni med ofring av sukker, sprit, sjokolade, parfyme, blomster, lys mm. Kab'awil arrangerte, og de fleste av brigadistene var med. Vi ble inkludert i seremonien på en flott måte. De ba for oss. Vi knelte. De ofra for oss. Og ga oss velsignelse. På slutten fikk vi til og med tilbud om renselse. Seremonilederen fylte munnen med en blanding av sprit og blomstervann. Så spruta han ut på ansiktet mitt og hendene mine. Neste munnfull gikk i nakken og ryggen. Jeg syns det er er veldig sterkt å få være med inn i noe som er så hellig for dem som tar oss med, og blir gang på gang grepet av en slags avmakt, blandet med beundring og nysgjerrighet. Størst inntrykk gjorde likevel naturen. Halvveis i seremonien kom to hjorter fram i skogen. Hjorter er hellige dyr, og noe slikt midt i en seremoni betyr sterk lykke. Hele situasjonen med seremonien og hjortene ble så sterk for en av Kab'awils sentrale menn at han begynte å gråte da han skulle fortelle meg om verdien av å ha sett hjortene. Han hadde i tillegg bursdag den dagen. Det var stort.

Forrige helg var jeg i Antigua med Tonje. Plutselig midt i adopsjonsheaven. Det ble veldig sterkt for meg. Jeg har sikkert sett det før, men aldri oppfattet at det var det det var (jeg ser jo innimellom bare halve virkeligheten). Men så satt de der, To amerikanske mødre med to guatemalanske babyer. Den ene moren gråt. Sikkert av glede og av alle hormonene. Jeg gråt også. For at de som hadde ønsket så lenge endelig hadde fått sine barn, men også for familiene som har gitt fra seg ett av mange barn for at resten skal kunne overleve. Hva vet de som adopterer om bakgrunnen til barna? Hva vet de om Guatemala? Antigua er et glansbilde. Det er trist og vakkert, veldig dobbelt. Og jeg klarer ikke å ikke engasjere meg følelsesmessig i det.

På onsdag dro brigadistene til familiene sine på fincaene. Det er alltid spennende. Og aldri helt problemfritt. Da jeg i løpet av onsdag og torsdag var innom alle og snakket litt med alle, var det to som gråt pga påkjenninga og forandringa og antiklimakset. Jeg skjønner dem godt. Hadde mine koordinatorer spurt meg åssen jeg hadde det det første døgnet hos familien i Brasil ville jeg også grått. Ikke fordi det var trist, men skummelt, uvant, nytt, annerledes. Tungt å dra fra dem som gråter, men nå har jeg fått tilbakemeldinger fra mange om at alt er bare bra. Som ventet. Godt å ha vært igjennom det selv slik at jeg ikke blir max bekymra. Det meste ordner seg.

Nå i helga har jeg hatt rolige dager. Uten andre å ta hensyn til enn meg selv, og med tid til å fordøye alle inntrykkene fra de siste ukene. Det har vært deilig. Tonje har med Matador på DVD, så jeg har sett noen episoder av det, lest bok, sovet mye og ordna en del ting uten å føle
stress. Vidunderlig. Må vel nevne at det ikke har vært bare stress de siste to ukene heller. Forrige helg, da vi var i Antigua, hadde vi ferie. Jeg slappet nok ikke helt av pga elevene, følelsene om adopsjon, spenning rundt at elevene skulle reise til fincaene og noe papirarbeid som MÅTTE gjøres. Men jeg unnet meg 3 timers spa-opplevelse søndag for en uke siden. Kroppsmassasje, skrubb og ansiktsbehandling. Tre timer til bare meg. Ren nytelse. Fantastisk.

Syk

Kroppen har meldt sin sedvanlige misnøye med klimaskifte og annen bakteriekultur i maten. Resultatet er at jeg er er slapp og kvalm og dårlig. Huff. Håper det går over hvis jeg ligger helt stille i hele dag.

Your results:
You are Wonder Woman

You are a beautiful princess
with great strength of character.




Click here to take the Superhero Personality Quiz

The curse

Mange av dere vet sikkert ikke at da jeg var her som koordinator for første gang, alene, for to år siden, gikk jeg hen og brakk foten den første dagen i Xela. Vrikka foten på fortauet. Det ledet til 6 uker på krykker. Men det er ikke poenget.

I fjor gikk alt bra. Da var Elin med.


I år er Tonje med, men hun kommer ikke før tirsdag (i morra). Så de første dagene har jeg vært her alene. Og hva skjedde igår? Joda, jeg tryna noe sabla.
Fallet i seg selv var mye kraftigere enn for to år siden, så hvis det hadde vært fullstendig sammenheng mellom fallets kraft og skadeutfallet, ville jeg nok vært lam fra livet og ned nå. Men det er jeg heldigvis ikke.
Men jeg slo meg. Stor flenge av storetåa og neglen brakk. Stakkars meg!

Jeg tror det hviler en forbannelse over meg når jeg er alene som koordinator i Xela. Godt at Tonje kommer i morra og kan oppheve forbannelsen!

Varme kilder og kalde kamper

Etter ett døgns forsinkelse har vi idag kunnet nyte første dag i Xela. (Forsinkelsene har bestått i en forsinket elev og 9 forsinkete kolli, men ett døgn etter at vi først landet i Guatemala var alt kommet vel fram og vi var glade igjen.)

På grunn av en liten misforståelse mellom Kab'awil og meg ble det ikke til at vi fikk være med på åpningen av det fjerde folkehøgskoleåret. Åpningen var nemlig flyttet fra Xela til Huehue, og det ble for langt for oss å reise dit på så kort varsel. Jaja. Vi er i mañana-land, så det går fint å ta ting på sparket.

Etter ønske fra noen av elevene ble det lagt opp til en alternativ frivillig utflukt. (Det er rart hvordan alle blir med på ting som er frivillige....) Utflukten gikk til Fuentes Georginas, noen varme kilder som ligger en liten times reising fra Xela. Jeg funderte på om vi skulle bestille buss til oss, men siden jeg ikke visste helt hvor mange som skulle være med før alle plutselig var med, var det vanskelig. Så vi la ut på the authentic way - med chicken-bus og pick-up. Det slo an. Brigadistene hvinte av fryd allerede lenge før vi hadde kommet fram til målet, fordi det var så gøy å reise med disse eksotiske fremkomstmidlene. Jaja. Artig i alle fall å være leder for en gjeng som hviner av fryd! Etter et kvarter bakpå en pickup var det deilig for de kalde kroppene våre å senke seg ned i det varme kildevannet. Det var nesten litt trolsk stemning der oppe på grunn av all fordampinga. Noen sammenligna det med Jurassic Park. Urskog og tåke. Hva skjuler seg?? Uæææ.

Hjemveien var minst like kald som veien opp, så da vi kom tilbake til Xela måtte jeg tine kroppen min med kaffe i sola i parken. Så bar det hjem for å rense øret for å få ut en dott av ørevoks og vann. Det var digg!! Nå kan jeg høre igjen. (Jeg tror jeg er arvelig belasta på utfriking over dotter i øret - Arnefar er i allefall også sterkt motstander av det.)

I kveld har det vært fotballkamp mellom de lokale heltene 'Los Chivos' og noen vi ikke vet hvem er, men som heter Jalapa (og det er jo et litt morsomt navn om ikke annet). Vi bega oss ut sammen med noen ulandselever og to fredskorpsere for å heie fram de røde og hvite og blå. Intetanende og naive i forhold til hva global oppvarming gjør med lokalt klima la vi ut uten mer enn tynne klær. Men så, som lyn fra klar himmel (bokstavelig talt), begynte det å regne. Det er fullstendig galt. Helt på tryne. Langt utafor sesongen. Vi ble våte. Men vi ga ikke opp. Nordmenn tåler jo tross alt vann.

Los chivos ledet etter første omgang, og det så lyst ut. Det var betraktelig lettere vær mot slutten av første omgang, enn i begynnelsen. Men så snudde det. I pausen slo det om og begynte å striregne igjen. Jeg var nær sammenbrudd og tilbaketrekning. Mange hadde allerede trukket seg hjemover. Men så ga regnet seg da 2. omgang begynte. Vi var kalde og våte og nesten motløse. Det gikk nedover for los chivos også. De møtte mer motstand. Den eneste måten for oss å holde livet oppe på var å hoppe og rope. Så vi flyttet oss nærmere la bulla (supporterklubben) og ble ivrige med på kampropene og heiasangene. Høydepunktet var da vi fikk hele la bulla til å synge porselen porselen porselen da motstanderne la seg ned på grunn av ingenting utover i andre omgang. Med trommer!

For ordens skyld. Kampen mellom Xelajú og Jalapa endte 1-1.

Eventyret

Før reiseskildringene begynner, må jeg få ut det jeg har tenkt aller mest på den siste uka, eller de siste to månedene. Jeg har skrevet et eventyr. Here it goes:

Det var en gang en jente. La oss kalle henne Marte i denne historien. Hun var en enkel sjel og hun likte godt å leke. Likevel var ikke alt ved henne like enkelt. Særlig i sitt forhold til gutter opplevde hun mange komplikasjoner. Etter å ha levd en, i hennes egne øyne, litt for lang stund uten noe særlig spenning, men med noen mindre lystige opplevelser på dette området, bestemte hun seg for å søke lykken på nye jaktmarker. Hun satte seg to mål i denne nye jakten. (Det skulle gjerne vært tre siden dette er et eventyr, men fordi eventyret har en viss base i virkeligheten er tallet to av realitetshensyn.) Det første målet var å være klar og tydelig og direkte. Det andre var å bevare leken. Dette siste målet var viktig for henne nettopp fordi hun likte godt å leke. Det første målet skjønte hun at var viktig etter å ha sett hva nettopp klarhet betydde i en av hennes gode venninners forhold til sin kjæreste, og etter å selv ha opplevd den positive betydningen av denne klarheten i sitt samboerskap med denne gode venninnen.

Det tok ikke lang tid før hun møtte en ung og håpefull gutt. La oss kalle ham Jonas i denne historien. Marte og Jonas fant fort tonen, og en av de tingene hun likte best ved ham var den lekne tonen de hadde når de møttes.

De møttes noen ganger. Det var ikke så altfor lett å møtes ofte fordi Marte stadig vekk var ute og fartet til andre byer og fremmede lender. Men de håpefulle hadde mye kontakt når de ikke var i samme by. Da Marte var hjemme på juleferie hadde de kontakt hver dag, og de snakket flere ganger lenge i telefonen. Marte tenkte mye på Jonas og håpet om at hun kunne avslutte jakten begynte å bygge seg opp...

Så kom det nye året. Marte skulle begynne i ny jobb på et annet sted, og Jonas hadde også mye å gjøre i sin jobb. De hadde mye å gjøre og var travle på hver sin kant. Marte ble mer og mer sliten, og samtidig vokste og vokste hennes behov for bekreftelse. Hun ville gjerne ha bekreftet at hun var ok, at han likte henne og at han tenkte på henne. Jonas var også travelt opptatt og hadde ikke overskudd til å gi henne de bekreftelsene hun lengtet etter når han var ferdig med dagens gjøremål lenge etter solnedgang. Det ble en negativ spiral: Behovet for bekreftelse ble ikke tilfredsstilt. Den manglende bekreftelsen førte til usikkerhet som igjen førte til større behov for bekreftelse.

Da Marte hadde noen dager fri fra jobben skulle hun til byen de begge to egentlig bodde i. Jonas ville gjerne møte henne, men han ville ikke planlegge noe konkret fordi han hadde så mye å gjøre på jobb at det var vanskelig å si noe sikkert. Marte var likevel trygg på at de kom til å se hverandre. De hadde jo laget en løs avtale til helga. Marte bestemte seg for å la han ringe slik at han slapp å føle seg mer presset enn nødvendig. Helga gikk, men ingen telefon kom. Usikkerheten vokste igjen, og sammen med den vokste et sinne basert på skuffelsen over at han ikke ringte. Etter tre dager ringte han. Da var Marte så sint at hun ikke klarte hverken å glede seg over at han ringte eller å ta imot invitasjonen han hadde.

Skuffelsen hennes var stor. Hun var vonbroten og lei seg. Først orket hun ikke tenke på det som hadde skjedd og hva det betød. Etter tre dager med tårer og fornektelser bestemte hun seg likevel for å gå skuffelsen nærmere etter i sømmene. Den var todelt. Delvis var hun lei seg fordi forhåpningene hun hadde hatt til Jonas hadde bristet. Det var den skuffelsen som var lettest å takle. Der var det lett å skylde på det han hadde sagt og gjort, eller ikke sagt og ikke gjort. Men det var bare halve sannheten.

Resten av skuffelsen hadde bakgrunn i hennes egne reaksjoner. På grunn av den usikkerheten hun hadde bygd opp, hadde hun mistet evnen til å gi klare og tydelige beskjeder, men istedet erstattet det med surhet og skuffelse. Usikkerheten hadde også tatt bort leken. Behovet for bekreftelse var for overveldende.

Det var en delt skuffelse. Det var et delt ansvar. Martes unnskyldning var på ingen måte en fullverdig unnskyldning. Hun hadde ikke spilt med åpne kort. Hun kunne ha sagt klarere ifra om sine behov. Istedet hadde hun håpet at han skulle skjønne det av seg selv. Men denne innsikten var en begynnelse. Hun innså at det var et forbedringspotensiale, selv om omstendighetene rundt situasjonen også kunne vært bedre.

Det gjenstår ennå å se om eventyret er ute eller om de lever lykkelige alle sine dager...

Back on track

Tilbake i Guatemala føler jeg ansvaret for denne bloggens liv og levnet tynge. Jeg vil derfor herved erklære den for gjenoppstanden, og lover å bruke den som et medium for formidling av hvordan dagene og ukene forløper over here. Håper noen av dere fra i fjor henger med. Og håper at det kommer noen nye lesere??

Jeg gleder meg til å blogge igjen!!