Blondinehumor

Denne videoen fann eg på Youtube, under namnet Norwegian Blonde.



Videoen gjer meg ikkje akkurat stolt over å vere norsk og blond. I valet mellom Prinsesse og Professor vil eg helst velje professor, er det ok?

Om en av bloggingens betydninger

Som en forlengelse av innlegget under, om Cile og Regine blir jeg slått av hva internett gjør i forhold til å bringe historier som dette ut til allmuen.

Nasjonale og regionale media har kanskje gjort sitt og fortalt noen historier, men den daglige oppdateringen kunne ikke skjedd på annen måte enn gjennom internett. De bringer oss sine historier, og vi gir dem tilbakemeldinger. Påfyll begge veier. Takk teknologi.

En annen som blogger om sterke ting er Virrvarr. Hennes vanskeligste perioder så langt er nok tilbakelagt, men refleksjonene kommer tidvis fram i bloggen hennes, og de er verdt å lese. Rått og brutalt om ulike psykiske vansker i oppveksten, og å ikke passe inn. I motsetning til de to under, noe mange av oss kan kjenne oss igjen i, men kanskje ikke så mange tør å skrive eller snakke åpent om.

Jeg er kanskje ekstra sensitiv for denne type innlegg nå. Det er kanskje et resultat av at jeg klarer å forholde meg til andre igjen, ikke bare mitt eget indre kaos. Jeg er friskmeldt. Men friskmeldt betyr ikke tom for bekymringer. Glasset som rant over i vinter er nå kanskje bare halvfullt (eller halvtomt). Mye er over. Spiralen er snudd, men det vonde er ikke forsvunnet. Nettopp derfor, eller kanskje uansett: det gir meg styrke å lese om andre som gjør det beste ut av sin hverdag, som tross alt er mye verre enn noe jeg har vært med på. Vi er mange som sliter. Andre klarer det. Jeg klarer det også.

Sterke unge jenter - en hyllest

De siste ukene, og som en forlengelse av den prosessen jeg selv har vært gjennom i vår, har jeg tenkt mye på to sterke unge jenter, som sliter med hver sin diagnose. En kjemper for livet og den andre bryter seg vei tilbake. Begge kjemper for å overkomme vanskelighetene de er påført, og for å gjøre det beste ut av situasjonen.

Regine er akkurat fylt 18 år og fikk for snart et år siden påvist leukemi - blodkreft. Siden viste det seg at blodkreft bare var begynnelsen, hun har også en kromosomfeil som medfører at stamcellene ikke utvikler virksomme celler. Det var grunnen til at hun hadde utviklet leukemi. Den var det ingen som hadde oppdaget før. Regine beskriver kampen mot kreften, om å gjøre det beste ut av dagene, nyte øyeblikkene og kreftene.

Cile er 19 år og i begynnelsen av januar ble bilen hun satt i påkjørt bakfra av en trailer i 80 km/t. Bilen ble most og Cile ble lam fra brystet og ned. Hun beskriver veien tilbake til livet. Ennå er hun i rehabilitering. Idag har hun sin siste dag på Haukeland. I morra kjører hun til Stavanger, hjem, til en avdeling hvor hun skal være i en overgangsperiode, fram til hun få en tilpasset leilighet.

Regine er fra Kristiansund. Hennes sak ble nasjonalt kjent da hun fikk dødsdom av legene på Rikshospitalet i april. Jeg hadde hørt om henne før det gjennom en god venninne som har familien sin i Kristiansund, men har ikke sett eller lest noe om henne før i det siste. Etter nasjonale medieoppslag ble hun flyttet over til St.Olav i Trondheim. Der ble hun levnet nytt håp og gikk i gang med ny kur, med det det innebærer av opp-og-nedturer. En nasjonal støtteaksjon samler inn penger til en behandling i utlandet. Beltespenner.com har også laget en hel liten kolleksjon til inntekt for Regine.

Cile bor i Stavanger, men har mor fra Sula utenfor Ålesund. 8. januar skulle hun på lunsjbesøk til søstra mi, men kom aldri så langt. Jeg hørte om ulykken dagen etter eller noe slikt, men var heller ikke istand til å ta imot beskjeden verken fra lillesøster eller noen andre.

I løpet av mai er jeg selv blitt friskmeldt og kommet tilbake til mitt fulle jeg. Det er deilig. Da jeg var hjemme i Ålesund forrige helg, dukket Cile opp igjen som et samtaleemne rundt kjøkkenbordet. Jeg hadde nesten glemt henne. Det yter henne ikke rettferdighet. Det yter heller ikke Regine rettferdighet at jeg ikke plukket henne opp før på den samme tida. De er for tøffe til å bli oversett. Så unge og så sterke. De setter ord på viktige og vanskelige ting, får mye annet til å bli bagateller. Jeg har lyst til å aldri glemme dem igjen.

Ny sivilstatus

Aller først ei lita åtvaring til Maria om ikkje å få altfor høge forventningar etter overskrifta.

Men faktum er at eg kjenner det som at eg har gått over i ein ny livsfase. Grunnen til dette er eit lite vidunder i familien. Eg har hatt mine innfall av skepsis over det som skulle skje det siste halve året. Korleis kjem det til å gå? Kven blir ho? Korleis blir mi rolle i dette?

Anna har vore urokkeleg bestemt, og ettersom magen har vakse og tida har gått har også forståinga, ansvarskjensla og 'vaksenrolla' auka merkbart, og vi har alle skjønt at noko stort har vore i emning.
Og no altså: Fredag for ei veke sidan, kl 01 presis kom eit lite vidunder til verda. Aurora. Ho var 49 cm lang og ca 3100 g, og med mine heilt objektive auge er ho verdas vakraste lille vesen (eg har etterkvart sett ein del babyar). Eg hadde heldigvis moglegheit til å ta turen til Ålesund slik at eg fekk oppleve hennar første døgn saman med henne. Det vart kjærleik ved første blikk. Tilveret er komplett når ho ligg i armane mine.

Frå no av skal eg, kvar gong eg får moglegheit til å fylle ut utan førehandsbestemte val, skrive Sivilstatus: Tante.


Eg har allereie starta nedteljinga til neste heimreise som skjer fredag om ei veke. Lurer på om det kjem til å vere slik lenge, at eg tel ned til neste heimtur frå dagen eg reiser derifrå...

Epleblomstring

Det er vår i Sogn og epleblomstringa er no på hell. Men vi har hatt nokre vakre veker her sidan starten av mai. Sjå berre på dette biletet tatt ein heilt vilkårleg dag eg var ute og rusla.

Dobbelt så nasjonalromantisk blir det av lamma som er komt ut på beite, slik at vi høyrer små skjøre brekingar så fort vi åpnar ytterdøra. Det er litt av ei oppleving på veg til jobb.

Viss eg kan dra vårfilosoferinga vidare må eg seie at det gir ein ekstra dimensjon til livet og kvardagen å vite at dei blomane vil har sett på trea dei siste vekene skal bli til eple til hausten. Då eg flytta hit i august var vi i starten på eplehausten. Dei epla som blomstra for eit år sidan drikk vi no som juice kvar dag til lunsj. Ringen er slutta ved at trea blomstrar igjen. Då kjem det nye eple som skal bli nye kaker, nytt syltetøy og ny juice. Det er ein banal klisjé, men det er første gongen eg kjenner årstidene og vekstsyklusar så tydeleg på kroppen. Det er ei god kjensle.

Setningar som svirrar i hovudet mitt

"Dei trur dei fekk ein siger i hus.
Men slegne menn skal reisa seg igjen"

"Vi veit, vi veit at natt skal bli til dag,
at siger følger etter nederlag."

"Gjennom nederlaget skal vi få
ein visdom som dei aldri kan forstå."

"Motstandskamp skal samla fleir og fleir og fleir"


Skulle nesten tru det var 1. mai...

Gloria

Bensinslukere

Som forsker på Vestlandsforsking er jeg kanskje programforplikta til å hisse meg opp over utslippsforherligelse. I mange kretser er vi her på VF mistenkt (ikke mistatt) for å være miljøaktivister på vår hals. Selv har jeg, som en av få, ikke bakgrunn som aktivist i Natur og Ungdom eller Naturvernforbundet, men jeg sympatiserer sterkt med dem som mener at noe må gjøres for å redde moder jord fra hetetokter.

Jeg liker å kjøre bil, men prøver å unngå det mest mulig, og eier heller ikke bil selv. Jeg syns av og til det er greiest å fly pga tidssparing ifht buss, men tar likevel bussen 95% av alle steder jeg skal. Tog er jeg sterk tilhenger av, men i indre Sogn er det ikke spesielt stort nettverk av togskinner. Med andre ord prøver jeg, ikke minst på transportsida, å gjøre mitt for å redusere samla utslipp.

Jeg mener ikke å glorifisere meg selv, men jeg vil likevel gi meg selv retten til å bli litt irritert over at noen kynikere tillater seg å legge til rette for at andre kan slippe ut mer enn mest fra sine doninger. Reklamen over var det som først vekket min interesse. Forrige uke var jeg en tur i Trondheim. Omstendighetene gjorde det slik at det dessverre var vanskelig å unngå å fly. Og på flere av disse 'følg med her, live update på nyheter og minimum 50% reklame'-skjermene som fins på flytog, flybuss og flyplass, dukket den opp.
"Norges beste MasterCard for bensinslukere". Med flammer som for min del gir klare assosiasjoner til brennende bensin. Er det mulig? Eier de ikke moral? Jeg syns det er forkastelig.

Riktignok gir tekstversjonen (til venstre, som jeg fant på nettet, paradoksalt nok i et transportbilag som legger vekt på overgang til klimavennlige biler) et mer humoristisk inntrykk, av at det ikke er biler det siktes til i bensinslukere, men mennesker som blåser flammer. Jeg vil gjerne påpeke at strengt tatt sluker vel ikke de bensinen (håper jeg for deres del i alle fall), men i den grad de bruker bensin (hvilket jeg også betviler), brenner de den i alle fall opp. Denne humoristiske vridningen gjør ikke meg mer positivt innstilt. Jeg syns forherligelse av og nesten oppfordring til bensinsluking er moralsk helt forkastelig. Selv har jeg nok med ett MasterCard, og det jeg har er heldigvis ikke fra 365direkte. Men hvis noen av mine lesere har ett slikt kort fra 365direkte vil jeg oppfordre dem sterkt til å bytte MasterCard, i alle fall hvis de har lyst til bevare litt troverdighet mtp utslippreduksjon. ARGH!

Berlin

For to uker siden var eg ein tur i Berlin. Det starta som ein skriveverkstad med nokre kollegaer frå jobben. Eg hadde stålsett meg for laaaange arbeidsdagar, opp mot 14-15 timar. Men då vi vel kom fram, viste det seg at Stefan (vår tyske kollega og vertskap på turen) hadde planlagt at vi skulle kose oss litt og. Her er Carlo og Stefan i parken ved Spree.



Eg er, som kjent, på diett for tida. Diett utan gluten tyder diett utan øl. Heldigvis fann eg sykkeløl, som er 50/50 øl og sitronbrus. Godt redusert gluteninnhald, og faktisk veldig godt. Eg trur det blir ein slager til sommaren her heime, som eit alternativ til lettøl når ein har bil. Eit skikkeleg rallar-øl!


Tyskland = Sweinefleisch. Ein kveld oppsøkte Frida (kollegavenninne tidlegare nemnt i samband med påske) og eg ei brun bule etter tilrådingar frå Gatelangs Berlin. Vi måtte verkeleg gå gatelangs for å finne bula, og var rett så svoltne då vi kom fram. Det var ikkje noko problem viste det seg. For på denne kneipa serverte dei kjøt i minimum 500g porsjonar, og på serveringsfat. På biletet nedanfor er glaset i bakgrunnen ein svær seidel med øl - med same diameter som ei norsk 1,5l flaske. Trass i at eg var svært svolten då eg kom klarte eg ikkje å fullføre, og eg var mett langt utpå neste formiddag.


Frida og eg vart att i Berlin då dei andre reiste heim for å gå i 1.mai-tog. Vi oppsøkte også 1.mai-markeringa i Berlin, men trakk oss ut før dei aller fleste av politibilane kom køyrande med sirener. Då sat vi eit kvartal lenger borte og såg på det heile frå ein fortausrestaurant. Etterpå reiste vi på Murmuseet i huset ved Checkpoint Charlie. Eg tok mange bilete, men berre eitt med mobilen. Dei andre kan de sjå på Picasa.


Det var ei fin veke i Berlin. Einaste store nedturen var at vi mista flyet heim på søndag kveld. Litt bittert, mykje stress og ei dyr siste natt i Berlin på eit flyplasshotell utan artige fasilitetar. Men vi kom oss heim dagen etter. Heldigvis.

Fiskemiddag

For noen uker siden hadde jeg middagsbesøk i Oslo. Lagde Arnes egne ovnsbakte laks - den slo an som alltid - middagsgjestene hadde ikke engang tid til å se på fotografen.


(Kan hende det hadde noe å gjøre med at middagen ble 2t forsinka, fordi jeg måtte kjøpe frossen fisk etter jobb, så alle var skrubbsultne nå maten endelig ble servert)

Det var for øvrig så vellykka at det tok under en uke før jeg fikk forespørsel om oppskriftsutlevering. Men denslags er selvsagt hemmeligstemplet. Slik får jeg flere gjester. :)