Treningshysteri og grensesprenging

Nokre av dykk er kanskje kjent med min skepsis til, ja kanskje til og med motstand mot, den uskrivne regelen om at alle skikkelege samfunnsmedlemmer må vere medlem av eit treningssenter.

Eg hevdar hardnakka at det ikkje er trening eg har noko mot, men snarare at det skal koste så sinnsvakt mykje å trene innomhus. Dei med gode øyrer og godt minne kan kanskje hugse at eg også har sagt at eg er ein mosjonist meir enn ein treningsidiot. Mosjonere kan ein gjere gratis utomhus kvar som helst, og her på Vestlandet trenger moglegheitene for hard fysisk trening som motbakkeløp ol. seg nærast på oss.

Eg har derfor ikkje vore medlem av noko treningssenter sidan eg meldte meg ut av SATS i Trondheim i 2001. Heller ikkje då eg kom hit for litt over eit år sidan ville eg bøye av og melde meg inn, trass i at alle, ja alle, andre er medlem på Treningssenteret (med stor T). Eg vil ikkje. Dei får ikkje sugerør inn på lønningskontoen min. Eg er jo trass alt sunnmøring inni meg.

Men eg må innrømme at det dårlege samvitet overfor kroppen min har auka. Og no for nokre veker sidan bestemte eg meg for at tiltak måtte iverksettast. Eg gjorde litt research og fann ut at dei kommunale fysioterapeutane (med hjelparar) tilbyr eit friskis og svettis-opplegg. Ulike timar, med ulik vanskegrad, noko kvar dag.

Med relativt dårleg samvit og difor ganske dårleg sjølvtillit starta eg på lågaste nivå. Eg kan lett seie at eg kjende meg overkvalifisert for timen. Eg fekk absolutt noko ut av det. Eg kan jo springe så fort eg vil, og eg kan ta så mange armhevingar og situps eg klarar. Men, neste gong eg skulle på trening gjekk eg to hakk opp, til middels treninga (for dei som er vane med å trene). Der kjende eg meg heime. Men eg var likevel ikkje dausliten etterpå.

På mandag tok eg skrittet heilt til topps. Skitrening (for deg som er verkeleg godt trena - eg kjende meg ikkje igjen i karakteristikken). Eg møtte tidleg opp, for å førebu meg mentalt. Heldigvis såg det ikkje ut som eg var den einaste som ikkje var toppidrettsutøvar. Eg hang med, stort sett, men eg trur aldri eg har vore på ei så hard trening. Eg er støl i musklar eg ikkje har kjend sidan gymmen på ungdomsskulen.

Men eg er ikkje i tvil om at det gjorde meg godt. Til våren blir det ein kombinasjon av middelstrening og skitrening. Saman med mosjon i motbakkane utanfor huset. pust og pes. puh.



Og når vi no er inne på grensesprenging; er det ein arena der eg verkeleg har hatt dårleg sjølvbilete, er det symjing. Eg har aldri tatt meir enn svømmeknappen og, på grunn av manglande realitetsorientering, har eg derfor trudd at eg ikkje kan svømme meir enn 200 m. Men fredag fekk Idun lokka meg med i bassenget. Og jammen klarte eg ikkje å setje ny personleg lengderekord med ein faktor på nesten 7,5! Idag gjentok eg det, så no har eg symt 3000 meter på ei veke. Hurra! Nyttårsforsett gjennomført før nyttår!

En liten Guatemalahistorie

For tiden er jeg trygt plassert med begge beina godt plantet på norsk jord. Men som gammel Guatemalafarer er jeg så heldig å til en hver tid ha nære eller mindre nære venner i det forgjettede land. Og innimelllom sender de historier til meg fra andre siden av Atlanteren. Ikke alle blir publisert her. Men siden denne bloggen heter guateguateguate til fornavn har jeg vel et visst ansvar for å bringe slike historier videre (denne gangen med Mariannes ord):

I et forsøk på å sette smil på munnen deres kommer en liten historie fra torsdag 27.11, Congreso de la República i Gutemala By (og så veldig veldig gjerne man skulle vært flue på veggen denne dagen)

Det var åpen samling i kongressen, og de folkevalgte er i intense dskusjoner om (og kanskje helst mot) budsjettet for 2010 og presidentens forsøk på å øke noen skatter (huff disse sosialistiske forsøkene som Colom driver med....:P) Politiet var som vanlig i flertall utenfor bygningen, den åpenbare årsaken var nok alle demonstrasjonen som har vært de siste dagene og ukene og månedene.
Dagens første overraskelse var bombetrusselen! Politi og spesialstyrker styrter inn for å finne ut at det er ingen større fare på gang. Få minutter etterpå opplever guatemala en ganske kraftig rystning (på grensen til å være et ordentlig jordskjelv), og alle folkevalgte og funskjonærer styrter ut i evakueringsforsøket. Vel ute av bygningen oppdages det at den kjære kongress-presidenten sitter alene igjen inne grunnet sitt brukne ben :)
Så til dagens høydepunkt, like etter at alle var vel installert inne i bygningen igjen, kommer politistyrkene inn for andre gang og uttaler at de har arrestordre på en av de folkevalgte. Hele 10 representanter bryter ut i vill panikk og prøver seg på ulike stuntforsøk for å unngå arrest.

Avisenes store historie dagen etter var om en ved navn Meyer. Etter å ha latt som han besvimte, ble han båret inn på kvinnedoen og der forble han i skjul en god stund, etterhvert kom det en ambulanse til åstedet (grunnet han fatale besvimelse og "helsesituasjon"). Meyer flyktet ut i nevnte ambulanse og ble ført til ett hemmelig skjulested og der ble han...

...helt til han fikk forsikret seg om at det ikke var han politiet var ute etter i det hele tatt :)
(så kan man bare begynne å lure på hvem som kommer til å få arrestorden mot seg neste gang!)


Min kommentar er bare:
Kostelig. Innimellom skulle man jo ønske det var litt mer Texas her hjemme også. Hverdagen i gamle Norge virker jo rent ut sagt kjedelig i sammenligning. Go Guate!

Første skitur for sesongen...

... vart gjennomført søndag. Elin og Frank var på besøk frå Oslo, og på veg heim for dei, la vi inn eit stopp på Tyin. Det var tradisjonelt påskeføre med skaresnø. Vi smurde med klister og hadde likevel god gli (og ok feste).

Eg må innrømme at eg ikkje var veldig positiv i forkant, men når eg fekk skia på beina, og stavane i armane, og kunne stake meg bortover kvite sletter - ja, då hadde eg gløymt alt om kvifor eg tykte det var langt å reise for ein liten tur... Eg gler meg til meir ski i vinter, og håpar at snøen snart legg seg på ein stad litt nærare Sogndal...

Fordomar - ei ode til bibliotekarane

På tide å ta eit oppgjer med ein av fordomane mine. Eg er nok ikkje aleine om å assosiere bibliotekaryrket med ei omstendeleg middelaldrande dame med under middels spennande klede og god tid.
Første gong eg måtte redefinere dette biletet var for nokre år sidan, då eg høyrte om ei venninne av ei venninne av meg som utdanna seg til bibliotekar. Brått vart den middelaldrande dama i tankane mine forsøkt bytta ut med ei lyshåra jente i 20-åra.
Andre gongen eg måtte redefinere dette biletet var i vår, då eg blei kjend med Camilla, som er høgskulebibliotekar her i Sogndal. Ho er nesten som meg. 30 år. Opptatt av kultur, natur og sjølvsagt bøker. Ho kler seg i vanlege klede og høyrer mykje på Ipod (der ligg ho jo framfor meg, eg har ikkje eingong Ipod).

Etter at eg starta å jobbe på Vestforsk er bibliotekarane viktigare enn nokon gong før. Som student måtte eg gå på biblioteket, og finne bøkene sjølv og låne dei på ei maskin. Berre eit fåtal gonger snakka eg med dei som jobba på biblioteket. Men no kan eg trykke ei bestilling inn på dataskjermen min og nokre dagar seinare ligg boka i posthylla mi. Levert av, ja, nettopp, bibliotekarane. Camilla sender attpåtil nokre gonger små helsingar som ein tepose eller ein sjokolade i konvoluttane med bøker.
Men altså. Ideen om at bibliotekarar tek seg litt ekstra tid har det tatt litt tid å avlive. Men no må eg ta eit oppgjer med den ideen og. Torsdag føremiddag hadde eg besøk av ein kollega på kontoret. Han hadde ei bok som eg tykte såg interessant ut, og då han hadde gått, gjekk eg inn i Bibsys (altså på nettet) og bestilte boka. Ein - 1 - time seinare var eg ferdig med lunsj, og sjekka som vanleg posthylla mi. Og der låg boka!
No er biletet mitt av bibliotekarane endra til ei ung, hipp og kul dame med over middels brains og ræva i gir. Hurra for Camilla og gjengen!

VG spesial

Har vore ein snartur i Oslo, og på veg heim i går fann eg ei lettbrukt avis i setet ved sida av meg. I min gjennomgang av gårsdagens utgåve av Verdens gang, har eg funne følgjande gullkorn:

Gullkorn 1 (s. 8)
"...en times hard marsj fra den endeløse grusveien mot Uganda"

Endelaus grusveg? Er det ikkje litt rart om grusvegen aldri ender? Eller er det berre eg som reagerer på slikt?

Gullkort 2 (s. 12)
"- Jeg hadde aldri sett en krokodille før (...) Den så ut som et ekte monster."

Ekte monster? Her er eg usikker på om det er journalisten eller intervjuobjektet som er dummast. Men dersom journalisten hadde vore god, hadde han nok ikkje gjengitt utsagnet så direkte.

Gullkorn 3 (s 16.)
"Vant anbud - var 3 ganger DYRERE"

I seg sjølv kanskje ikkje verdt eit gullkorn, men når eg såg summane på dei to anbuda, har dette likevel unekteleg status som gullkorn. For kva tid vart 1.282.000 euro tre gonger meir enn 292.960 euro? I mitt hovud blir dette minst fire gonger så mykje.


Hurra for VG!!

Work in progress

Jeg har ikke glemt bloggen. Jeg går med mange tanker om hva jeg skal fortelle. Men jeg har ikke overskudd. Imens vokser den elektroniske bunken av bilder som skal inn i bloggalbumet seg større og større. Dere kan glede dere.

Leiarløft

Første speidartur for hausten er tilbakelagt. Eg har tenkt at eg skal skrive litt meir om kva denne hausten kanskje skal bringe av nye ting, deriblant speidarliv. Men det blir ein annan gong. Dette blir ein forsmak. Som ein pangstart på speidarterminen blei eg med på nasjonalt leiarløft på Ingelsrud like ved Sverige i helga. Telt, uteliv, leirbål, morgonsamling, aktivitetar og inspirasjon stod på programmet.

Trass i dystre meldingar hadde vi faktisk ikkje regn i helga. Det bøtta rettnok ned på veg til leirplassen, og det første teltet vi vurderte å leggje oss inn i var eit symjebasseng. Heldigvis fann vi eit telt som ikkje hadde vatn oppå presenningen, og vi la oss inn der. Eg fekk testa ut den nye luftmadrassa mi, med dunfyll, og er strålande nøgd med den.

Eg har dermed fått vore ute i skiftande skydekke, men konstant opplett og til tider ganske kraftig solvarme som klarte å bryte gjennom vinden. Eg har leika, sunge, ledd, ete, speida og kost meg. UTE. Herleg!

Då eg kom til Oslo søndag ettermiddag snubla eg i første og beste fortauskant. Eg trivst nok best utanfor storbyen.

Vi trenger flere unge menn som benmargsgivere

Idag gjengir jeg en oppfordring fra Regine:

"Jeg så et nyhetsinnslag på nrk i dag om at vi har alt for få unge menn som er benmargsdonorer. Av de totalt 28 000 som er registrert som donorer er bare 2300 menn under 36 år. Unge menn er de som er best egnet som benmargsdonorer. Man får alltid flest celler ut av unge menn. De har en høy celleproduksjon, og det er lett å tappe dem fordi de har gode blodårer. Legene er bekymret over det statistikken viser.

Hvordan bli donor?
Først og fremst må man være blodgiver. For å bli det kan du ta kontakt med din lokale blodbank. Som frivillig giver blir du først vevstypet, og det skjer ved en vanlig blodprøve. Opplysningene blir lagt inn i benmargsgiverregisteret. Det er først hvis du blir valgt ut at stamceller høstes. Sjansen er veldig liten for å bli valgt ut som donor, men likevel er det utrolig viktig at de som kan melder seg slik at de som trenger det har en mulgihet til å finne en potensiell donor. Tenk om akkurat DU kan være med på å redde liv?

Å gi stamceller er helt ufarlig og gjøres enten ved å tappe dem fra blodet eller benmargen. Alle har rikelig med benmarg, og det taes ut bare en liten del som kroppen erstatter fullstendig i løpet av noen dager.

Tenk å sitte igjen med den følelsen av at du kanskje kan ha reddet et liv. Det må være helt fantastisk. Det er slike ting som gjør livet mer meningsfylt. (...)

Dette er en oppfordring folkens.
OBS. Man må være over 18 år for å være både blodgiver og donor.

Matauk

Helga baud på opplett og gode moglegheiter for sanking av skogens frukter. Laurdag var eg på tredje blåbærtur for året saman med Frida og Camilla. Bær av tre sortar, samt mengder av både kantarell og rødskrubb. Lukke. Er det rart eg trivst i Sogn?

Vidunderbarn

Eg er definitivt veldig inhabil, og sikkert framleis langt inne i 'tantetåka'. Eg lurte jo på korleis det skulle bli - kva som ville vere annleis med denne lille jenta sammenlikna med alle dei andre små jentene og gutane eg har gleda meg over dei siste åra. Eg kan ikkje seie kva som er annleis, men at det er stor skilnad er det ikkje tvil om. Eg får ikkje nok. Heldigvis har eg ei snill søster som sender bileteoppdateringar med jamne mellomrom slik at eg slepp å få heilt abstinens.

No nærmar ho seg 3 månader. I går var ho ute på sin første flytur, då den lille familien skulle på besøk til pappa si side på Austlandet. Og ho skreik ikkje i det heile tatt. Ho smelta sikkert hjertet til alle som såg ho. Sist eg var heime, for ein månad sidan, var ho i ferd med å lære seg både å 'synge' lange lydar når vi sang til ho og å 'prate' korte lydar når vi snakka med ho. No høyrer eg ho pludre i bakgrunnen når eg snakkar i telefonen med Anna. Fantastisk. Ho er eit vidunderbarn. Eg let det siste tilsendte biletet tale for seg sjølv:

gull

Bysommar-MMS (29. juli)

Seglturen er overstått. Ona og Bjørnsund tok vel imot oss - det var lenge sidan sist. No er eg i Oslo og smakar på det urbane livet. Igår var det Madonnakonsert på Valle Hovin. Det var flott! Eg hadde lasta ned alle songane og høyrt gjennom nokre gongar på førehand, og det bidrog til å heve opplevinga. Er støl i beina idag, etter boka. I morgon legg eg og tre veninner ut på 3 dagars road trip før eg vender attende til Sogndal på søndag.

Segltur-MMS (21. juli)

Etter nokre deilige og rolege dagar som tante i heimen, forårsaka av eit mislukka forsøk på langtur med seglbåt som enda med vendereis på grunn av motorhavari på Stad, er vi no endeleg på vatnet att. I nærare farvatn denne gongen. Eg har funne fast posisjon ved roret, med kvern mellom beina som sikrar mot fall. Det kjennest trygt. Satsar på ei knapp veke til sjøs med mor og far no før eg vender nesa mot hovudstaden for konsert. I går kveld var vi gjennom det obligatoriske Taube-repertoaret vårt med gitarspel og song. Det er fast tradisjon som eg verdset høgt. Idag låg vi lenge i hamn og venta på vind, men gav til slutt opp og la ut for motor. Vi fann vinden litt seinare og kom oss nokre øyer lenger nord. Målet er Ona.

Landsleir-MMS II (10. juli)

Æra til Systrond er redda av speidargruppa som vann låtskrivekonkurransen på landsleiren, og framførte songen på scena. Indre Sogn har og utmerka seg med at Kaupanger vann resirkuleringskonkurransen. Alt gjekk rette vegen heilt til Tone kom på scena no... Jaja. Vår lille landsdel er i alle fall synlege på landsleir. Det er bra!


Forsinka sommaroppdatering

Eg har, trass i mange forsøk, enno ikkje fått til å mobilblogge. Anten er det noko som ikkje stemmar i samarbeidet mellom Nokia E51 og Blogger, eller så er eg dummare enn eg trudde. Eg held ein knapp på første, trur eg (jf førre bloggpost).
Uansett - det har blitt sendt nokre MMSar frå min mobil i sommar, med stemningsoppdateringar frå dei ulike aktivitetane. I dei kommande bloggpostane vil eg gjengi desse, som eit slags forhåpentlegvis litt underhaldande referat av kva eg har fyllt sommaren og ferien med.


Eg startar med MMS frå landsleiren UTOPIA på Åndalsnes, sendt 9. juli:

Speiderleir er deilig - vi har vore velsigna med bra ver stort sett. Det er viktig når ein søv i telt. Tradisjonen tru har vi surra eit høgt tårn, denne gongen berre slått av ei gruppe. I framgrunnen ser du prototypen til det nye kjøkenet som møbelfabrikkane i Sykkylven skal starte produksjon av.

Sogndal

No er eg tilbake i Sogndal etter ein lang sommarferie utan blogging. Med dette innlegget er intensjonen å gjenopne bloggen for haustsesongen. Eg har nokre påtenkte innlegg allereie, og viss ikkje maktesløysa tar meg, skal eg forsøke å få dei ut.

Men altså: No er bloggen gjenopna og eg er atter i Sogndal, og kva er vel då meir på sin plass enn eit bilete av Sogndals søner - Sogndal Fotball - frå gårsdagens kamp mot Haugesund?


PS: Bortelaget vann, så vi må vel berre gratulere..

Blondinehumor

Denne videoen fann eg på Youtube, under namnet Norwegian Blonde.



Videoen gjer meg ikkje akkurat stolt over å vere norsk og blond. I valet mellom Prinsesse og Professor vil eg helst velje professor, er det ok?

Om en av bloggingens betydninger

Som en forlengelse av innlegget under, om Cile og Regine blir jeg slått av hva internett gjør i forhold til å bringe historier som dette ut til allmuen.

Nasjonale og regionale media har kanskje gjort sitt og fortalt noen historier, men den daglige oppdateringen kunne ikke skjedd på annen måte enn gjennom internett. De bringer oss sine historier, og vi gir dem tilbakemeldinger. Påfyll begge veier. Takk teknologi.

En annen som blogger om sterke ting er Virrvarr. Hennes vanskeligste perioder så langt er nok tilbakelagt, men refleksjonene kommer tidvis fram i bloggen hennes, og de er verdt å lese. Rått og brutalt om ulike psykiske vansker i oppveksten, og å ikke passe inn. I motsetning til de to under, noe mange av oss kan kjenne oss igjen i, men kanskje ikke så mange tør å skrive eller snakke åpent om.

Jeg er kanskje ekstra sensitiv for denne type innlegg nå. Det er kanskje et resultat av at jeg klarer å forholde meg til andre igjen, ikke bare mitt eget indre kaos. Jeg er friskmeldt. Men friskmeldt betyr ikke tom for bekymringer. Glasset som rant over i vinter er nå kanskje bare halvfullt (eller halvtomt). Mye er over. Spiralen er snudd, men det vonde er ikke forsvunnet. Nettopp derfor, eller kanskje uansett: det gir meg styrke å lese om andre som gjør det beste ut av sin hverdag, som tross alt er mye verre enn noe jeg har vært med på. Vi er mange som sliter. Andre klarer det. Jeg klarer det også.

Sterke unge jenter - en hyllest

De siste ukene, og som en forlengelse av den prosessen jeg selv har vært gjennom i vår, har jeg tenkt mye på to sterke unge jenter, som sliter med hver sin diagnose. En kjemper for livet og den andre bryter seg vei tilbake. Begge kjemper for å overkomme vanskelighetene de er påført, og for å gjøre det beste ut av situasjonen.

Regine er akkurat fylt 18 år og fikk for snart et år siden påvist leukemi - blodkreft. Siden viste det seg at blodkreft bare var begynnelsen, hun har også en kromosomfeil som medfører at stamcellene ikke utvikler virksomme celler. Det var grunnen til at hun hadde utviklet leukemi. Den var det ingen som hadde oppdaget før. Regine beskriver kampen mot kreften, om å gjøre det beste ut av dagene, nyte øyeblikkene og kreftene.

Cile er 19 år og i begynnelsen av januar ble bilen hun satt i påkjørt bakfra av en trailer i 80 km/t. Bilen ble most og Cile ble lam fra brystet og ned. Hun beskriver veien tilbake til livet. Ennå er hun i rehabilitering. Idag har hun sin siste dag på Haukeland. I morra kjører hun til Stavanger, hjem, til en avdeling hvor hun skal være i en overgangsperiode, fram til hun få en tilpasset leilighet.

Regine er fra Kristiansund. Hennes sak ble nasjonalt kjent da hun fikk dødsdom av legene på Rikshospitalet i april. Jeg hadde hørt om henne før det gjennom en god venninne som har familien sin i Kristiansund, men har ikke sett eller lest noe om henne før i det siste. Etter nasjonale medieoppslag ble hun flyttet over til St.Olav i Trondheim. Der ble hun levnet nytt håp og gikk i gang med ny kur, med det det innebærer av opp-og-nedturer. En nasjonal støtteaksjon samler inn penger til en behandling i utlandet. Beltespenner.com har også laget en hel liten kolleksjon til inntekt for Regine.

Cile bor i Stavanger, men har mor fra Sula utenfor Ålesund. 8. januar skulle hun på lunsjbesøk til søstra mi, men kom aldri så langt. Jeg hørte om ulykken dagen etter eller noe slikt, men var heller ikke istand til å ta imot beskjeden verken fra lillesøster eller noen andre.

I løpet av mai er jeg selv blitt friskmeldt og kommet tilbake til mitt fulle jeg. Det er deilig. Da jeg var hjemme i Ålesund forrige helg, dukket Cile opp igjen som et samtaleemne rundt kjøkkenbordet. Jeg hadde nesten glemt henne. Det yter henne ikke rettferdighet. Det yter heller ikke Regine rettferdighet at jeg ikke plukket henne opp før på den samme tida. De er for tøffe til å bli oversett. Så unge og så sterke. De setter ord på viktige og vanskelige ting, får mye annet til å bli bagateller. Jeg har lyst til å aldri glemme dem igjen.

Ny sivilstatus

Aller først ei lita åtvaring til Maria om ikkje å få altfor høge forventningar etter overskrifta.

Men faktum er at eg kjenner det som at eg har gått over i ein ny livsfase. Grunnen til dette er eit lite vidunder i familien. Eg har hatt mine innfall av skepsis over det som skulle skje det siste halve året. Korleis kjem det til å gå? Kven blir ho? Korleis blir mi rolle i dette?

Anna har vore urokkeleg bestemt, og ettersom magen har vakse og tida har gått har også forståinga, ansvarskjensla og 'vaksenrolla' auka merkbart, og vi har alle skjønt at noko stort har vore i emning.
Og no altså: Fredag for ei veke sidan, kl 01 presis kom eit lite vidunder til verda. Aurora. Ho var 49 cm lang og ca 3100 g, og med mine heilt objektive auge er ho verdas vakraste lille vesen (eg har etterkvart sett ein del babyar). Eg hadde heldigvis moglegheit til å ta turen til Ålesund slik at eg fekk oppleve hennar første døgn saman med henne. Det vart kjærleik ved første blikk. Tilveret er komplett når ho ligg i armane mine.

Frå no av skal eg, kvar gong eg får moglegheit til å fylle ut utan førehandsbestemte val, skrive Sivilstatus: Tante.


Eg har allereie starta nedteljinga til neste heimreise som skjer fredag om ei veke. Lurer på om det kjem til å vere slik lenge, at eg tel ned til neste heimtur frå dagen eg reiser derifrå...

Epleblomstring

Det er vår i Sogn og epleblomstringa er no på hell. Men vi har hatt nokre vakre veker her sidan starten av mai. Sjå berre på dette biletet tatt ein heilt vilkårleg dag eg var ute og rusla.

Dobbelt så nasjonalromantisk blir det av lamma som er komt ut på beite, slik at vi høyrer små skjøre brekingar så fort vi åpnar ytterdøra. Det er litt av ei oppleving på veg til jobb.

Viss eg kan dra vårfilosoferinga vidare må eg seie at det gir ein ekstra dimensjon til livet og kvardagen å vite at dei blomane vil har sett på trea dei siste vekene skal bli til eple til hausten. Då eg flytta hit i august var vi i starten på eplehausten. Dei epla som blomstra for eit år sidan drikk vi no som juice kvar dag til lunsj. Ringen er slutta ved at trea blomstrar igjen. Då kjem det nye eple som skal bli nye kaker, nytt syltetøy og ny juice. Det er ein banal klisjé, men det er første gongen eg kjenner årstidene og vekstsyklusar så tydeleg på kroppen. Det er ei god kjensle.

Setningar som svirrar i hovudet mitt

"Dei trur dei fekk ein siger i hus.
Men slegne menn skal reisa seg igjen"

"Vi veit, vi veit at natt skal bli til dag,
at siger følger etter nederlag."

"Gjennom nederlaget skal vi få
ein visdom som dei aldri kan forstå."

"Motstandskamp skal samla fleir og fleir og fleir"


Skulle nesten tru det var 1. mai...

Gloria

Bensinslukere

Som forsker på Vestlandsforsking er jeg kanskje programforplikta til å hisse meg opp over utslippsforherligelse. I mange kretser er vi her på VF mistenkt (ikke mistatt) for å være miljøaktivister på vår hals. Selv har jeg, som en av få, ikke bakgrunn som aktivist i Natur og Ungdom eller Naturvernforbundet, men jeg sympatiserer sterkt med dem som mener at noe må gjøres for å redde moder jord fra hetetokter.

Jeg liker å kjøre bil, men prøver å unngå det mest mulig, og eier heller ikke bil selv. Jeg syns av og til det er greiest å fly pga tidssparing ifht buss, men tar likevel bussen 95% av alle steder jeg skal. Tog er jeg sterk tilhenger av, men i indre Sogn er det ikke spesielt stort nettverk av togskinner. Med andre ord prøver jeg, ikke minst på transportsida, å gjøre mitt for å redusere samla utslipp.

Jeg mener ikke å glorifisere meg selv, men jeg vil likevel gi meg selv retten til å bli litt irritert over at noen kynikere tillater seg å legge til rette for at andre kan slippe ut mer enn mest fra sine doninger. Reklamen over var det som først vekket min interesse. Forrige uke var jeg en tur i Trondheim. Omstendighetene gjorde det slik at det dessverre var vanskelig å unngå å fly. Og på flere av disse 'følg med her, live update på nyheter og minimum 50% reklame'-skjermene som fins på flytog, flybuss og flyplass, dukket den opp.
"Norges beste MasterCard for bensinslukere". Med flammer som for min del gir klare assosiasjoner til brennende bensin. Er det mulig? Eier de ikke moral? Jeg syns det er forkastelig.

Riktignok gir tekstversjonen (til venstre, som jeg fant på nettet, paradoksalt nok i et transportbilag som legger vekt på overgang til klimavennlige biler) et mer humoristisk inntrykk, av at det ikke er biler det siktes til i bensinslukere, men mennesker som blåser flammer. Jeg vil gjerne påpeke at strengt tatt sluker vel ikke de bensinen (håper jeg for deres del i alle fall), men i den grad de bruker bensin (hvilket jeg også betviler), brenner de den i alle fall opp. Denne humoristiske vridningen gjør ikke meg mer positivt innstilt. Jeg syns forherligelse av og nesten oppfordring til bensinsluking er moralsk helt forkastelig. Selv har jeg nok med ett MasterCard, og det jeg har er heldigvis ikke fra 365direkte. Men hvis noen av mine lesere har ett slikt kort fra 365direkte vil jeg oppfordre dem sterkt til å bytte MasterCard, i alle fall hvis de har lyst til bevare litt troverdighet mtp utslippreduksjon. ARGH!

Berlin

For to uker siden var eg ein tur i Berlin. Det starta som ein skriveverkstad med nokre kollegaer frå jobben. Eg hadde stålsett meg for laaaange arbeidsdagar, opp mot 14-15 timar. Men då vi vel kom fram, viste det seg at Stefan (vår tyske kollega og vertskap på turen) hadde planlagt at vi skulle kose oss litt og. Her er Carlo og Stefan i parken ved Spree.



Eg er, som kjent, på diett for tida. Diett utan gluten tyder diett utan øl. Heldigvis fann eg sykkeløl, som er 50/50 øl og sitronbrus. Godt redusert gluteninnhald, og faktisk veldig godt. Eg trur det blir ein slager til sommaren her heime, som eit alternativ til lettøl når ein har bil. Eit skikkeleg rallar-øl!


Tyskland = Sweinefleisch. Ein kveld oppsøkte Frida (kollegavenninne tidlegare nemnt i samband med påske) og eg ei brun bule etter tilrådingar frå Gatelangs Berlin. Vi måtte verkeleg gå gatelangs for å finne bula, og var rett så svoltne då vi kom fram. Det var ikkje noko problem viste det seg. For på denne kneipa serverte dei kjøt i minimum 500g porsjonar, og på serveringsfat. På biletet nedanfor er glaset i bakgrunnen ein svær seidel med øl - med same diameter som ei norsk 1,5l flaske. Trass i at eg var svært svolten då eg kom klarte eg ikkje å fullføre, og eg var mett langt utpå neste formiddag.


Frida og eg vart att i Berlin då dei andre reiste heim for å gå i 1.mai-tog. Vi oppsøkte også 1.mai-markeringa i Berlin, men trakk oss ut før dei aller fleste av politibilane kom køyrande med sirener. Då sat vi eit kvartal lenger borte og såg på det heile frå ein fortausrestaurant. Etterpå reiste vi på Murmuseet i huset ved Checkpoint Charlie. Eg tok mange bilete, men berre eitt med mobilen. Dei andre kan de sjå på Picasa.


Det var ei fin veke i Berlin. Einaste store nedturen var at vi mista flyet heim på søndag kveld. Litt bittert, mykje stress og ei dyr siste natt i Berlin på eit flyplasshotell utan artige fasilitetar. Men vi kom oss heim dagen etter. Heldigvis.

Fiskemiddag

For noen uker siden hadde jeg middagsbesøk i Oslo. Lagde Arnes egne ovnsbakte laks - den slo an som alltid - middagsgjestene hadde ikke engang tid til å se på fotografen.


(Kan hende det hadde noe å gjøre med at middagen ble 2t forsinka, fordi jeg måtte kjøpe frossen fisk etter jobb, så alle var skrubbsultne nå maten endelig ble servert)

Det var for øvrig så vellykka at det tok under en uke før jeg fikk forespørsel om oppskriftsutlevering. Men denslags er selvsagt hemmeligstemplet. Slik får jeg flere gjester. :)

Slang

Resultatet av forrige ukes slang:




Viltvoksende asparges - mmmmmmmmmm. Jeg kan like mai i Sogn. Gleder meg til sommerens og høstens frukter (og grønnsaker)

VÅR

"Ja, så har det blitt vår, så har det blitt vår. I år.
Og våren den er en klisjé, den er en klisjé.
Men hva gjør vel det?"





Blomstereng i Køben



























Krukke på trappa















Utsprungne påskeliljer og noen krokus

















Hestehov - det første vårtegn







"Vår trallala vår, trallala vår, trallala vår. I år."

Bilder fra en påske

Påska ble tilbrakt på fjellet - nærmere bestemt Påskefjellet. For meg er det bare ett Påskefjell. Det ligger litt øst for Jotunheimen nasjonalpark, og omfatter hovedsakelig områdene Gjende - Øvre Sjodalsvann - Valdresflyvegen med randsoner.

Familien leier alltid hytte på Maurvangen hyttegrend (som angivelig har skiftet navn de siste årene - men det forholder vi oss ikke til). Neste år er det 30 år siden første gang. I mine barne- og ungdomsår var vi MANGE mennesker i et slags hyttekollektiv. Et eldorado for meg, med mange jevnaldrende. Idag er mange av de gamle på min alder i ferd med å stifte egne familier, og småbarn i små hytter på skitur er kanskje en større utfordring for noen enn å reise på egenhånd. I år var vi derfor bare seks; to i min generasjon, og fire i foreldregenerasjonen, fordelt på to hytter.

Selvportrett fra en ganske klar, men likevel kald dag med vind. Bildet er tatt ved Svarthammarbui som ligger ved inngangen til øvre del av Leirungsdalen.Bilde av østre deler av Jotunheimen tatt nordover fra Valdresflyvegen. Etter min helt objektive mening - Norges fineste fjellområde å ha utsikt til.

Dette er utsikten fra hytta - for å vise at det ikke bare var sol og finevær. Fin utsikt det også!

Personlig påskepynt fra tidligere mer eller mindre faste påskedeltakere. Fast innslag på peishylla.
Som mor så datter.

Påskeaftensmiddag med hele gjengen: Bjørn, Henrik, Søren, Arne, Marte, Jette

Frida (kollega av meg) hadde før påske meldt at hun ville komme og være med noen dager, men da påska kom, meldte hun avbud. Vi fant ut at hun likevel var representert - og uunnværlig

Vintervår - ei bileteforteljing

I går var eg på ski. Det var sol og ti gradar i bygda, så eg må innrømme at eg var i tvil om kor godt skiføret ville vere. Tørre vegar, fuglekvitter, snøklokker i vegkanten og strålande sol gjorde at eg lurte på om eg heller skulle sykle ein tur.



Men fjellet svikta ikkje. Det kunne by på påskestemning med ei like strålande sol og etter kvart som høgdemetrane blei tilbakelagt vart det silkeføre.


Eg var såre nøgd over det faktum at det var vår i bygda og vinter på fjellet, og måtte medgå for meg sjølv at eg var samd med dei tidlegare motstandarane mine i den interne diskusjonen vi har hatt på jobb, og korvidt det var greit at snøen forsvann eller ikkje i bygda. Vår er jo deilig, berre ikkje alt skiføre forsvinn.




I same vårrusen tok eg dette biletet på veg heim frå korøving i går kveld - lukkeleg over kor vakker våren er, sjølv i mørkret.







Idag då eg vakna, såg det slik ut same staden. Vinteren er altså ikkje over, sjølv om eg akkurat hadde akseptert tanken på at våren kunne kome. Eller kanskje nett derfor?






Eg får trøyste meg med to ting: For det første kan eg gjenta til det evinnelege at vinteren er vakker, og for det andre inneber snøen som fell her i bygda i natt og idag nokre dager meir med skiføre på fjellet. Og det er jo fantastisk!

Ode til bygda

Her kommer noen gode grunner til at jeg liker å bo på bygda:

1. Det er tette bånd mellom mennesker. Allerede etter et halvt år treffer jeg alltid noen kjente når jeg er ute og går. Og selv folk jeg ikke kjenner så godt viser stor omsorg for meg.
   
2. Folk kan gå ut uten å dresse seg opp. Det er helt ok å komme på fest i hettejakke - ikke bare for rappere.
3. Det å gå i dress oppfattes som noe ekstraordinært. Altfor mange i byene bruker dress til hverdags.
4. Generasjonskløfta utviskes. Jeg har venner som kunne ha vært foreldrene mine, og 50-åringer går ut sammen med studentene.
5. Kildesortering av avfall. 4 sorter hentes ved døra, ikke 2 som i Oslo
6. Vennetjenester. Eksisterer som en type alternativ økonomi.
7. Bedre tid. Det er en klisjé, men det er ikke så mye å finne på på bygda. Heldigvis.
8. Nærhet til naturen. Nok en klisjé, men her er den så påtrengende at jeg ikke kan la være å bruke den.
9. Dialekt. Det kan ikke nektes for. Sognamaolet er mer sjarmerende enn standard østlandsk.
10. Sist, men ikke minst; oversiktlig kulturtilbud. Når muligheten for konserter eller forestillinger er idag eller aldri, er det lettere å ta seg sammen og komme seg ut. Resultatet er at jeg får med meg mye mer enn jeg gjorde da jeg bodde i byen.
    

Hurra for Sogndal!

Makeover

En ikke så synlig, men for meg vesentlig, detalj ved bloggen er endret:
Den er blitt bredere.
Jeg har irritert meg en stund over at feltet for visning av blogginnleggene har vært så smalt. Etter litt puff fra en kollega og et lite puff til fra en venninne gikk jeg inn i HTML-koden for sida og endra på det. De avrunda hjørnene og noe av grafikken bød på noen vanskeligheter, men jeg gjennomskua koden og fikk retta opp i det. Hurra!

Noen som vil ha tips og hjelp til hvordan de kan gjøre dette selv?

Oslo-dager

Fire dager i Oslo er ved veis ende. Det har vært deilig å være her - jeg syns jeg har klart å kombinere byliv med skigåing og andre rekreasjonsaktiviteter, uten at jeg har holdt for høyt tempo. Nå setter jeg meg straks på bussen for å strikke og lese meg fram til Sogndal.

Takk for nå til Tirill, Kari, Elin, Hanne, Rasmus og Jonatan. Det har vært deilig å være sammen med dere.

Avslutter med et bilde av månen og Venus tatt fra Oslo City på fredag. Vakker himmel selv fra sentrum.

Langrenn

Etter inspirasjon frå blant andre Petter Northug og Ole Inge har eg blitt gripen av ei interesse for å bruke ski som treningsform. Det bur jo ei lita konkurranseløve inni meg, så tidtaking og spurtoppgjør er spennande.

I alle fall, på den nemnte skituren fredag tenkte eg at eg skulle måle litt krefter. Eg hadde vore på ski også på torsdag, og særleg i armane var mjølkesyra framleis tilstades.

På veg frå Ullevålseter til Sognsvann var det tett i løypene, og eg passerte mange turgåarar. Men eg vart sjølvsagt også passert av ein del sprekingar (dei fleste faktisk med trekkhund). Eg lot dei gå, bortsett frå ein som gjekk forbi meg berre for å legge seg rett framfor meg i løypa. Han tenkte eg å konkurrere mot. Det gjekk greit - eg tok han lett igjen i neste utforkøyring med MYKJE betre gli enn han. Eg merka så at eg hadde han av og til nært og av og til litt lenger bak meg ned mot Sognsvann. Ikkje overraskande tok han meg likevel i innspurten, ein liten oppoverbakke - eg hadde verken feste eller krefter igjen i armane.

Men han hjalp meg heilt sikkert til auka tempo. I alle fall gjekk eg 13,5 km på 1t og 15min. Eg er ganske nøgd med det.

Sticky and Sweet

Billettene er i hus!

Nå skulle jeg ønske...

...at noen hadde spurt hva jeg hadde gjort idag.

Da skulle jeg svart at jeg først hadde gått til byen med ski under armen og skift i sekken, vært hos frisøren og blitt så flott på håret at alle de andre frisørene i salongen kommenterte det før jeg gikk ut, at jeg så tok med meg skiene videre og dro opp til Frognerseteren hvor jeg kjøpte kaffe og satt i solveggen og gikk gjennom rettinger på artikkelen jeg skal publisere og at jeg så skifta til skiklær og gikk en god mil på ski.

For en deilig dag!!


Bildet under dokumenterer ny frisyre, sol, roser i kinna etter tur og endeholdeplassen for skituren:

Kvelden har heller ikke vært så verst. Først spiste jeg middag på Rice Bowl med Tirill (som først gikk rett forbi meg pga ny klipp og så sa at jeg virkelig hadde fått forsker-looken), og så var jeg på TV- og slarvebesøk hos Kari (som ble så inspirert at hun skal til frisøren i morra - hehe). Nå er det sengetid. Straks.

Helsefrik

Den siste uka har jeg tatt godt vare på helsa mi.
Mandag fikk jeg sjelelig omsorg og pleie i samtale med psykolog.
Tirsdag fikk tennene mine en sårt tiltrengt omgang med instrumentene.
Torsdag fikk hele organismen sin dose hos fastlegen.
Og fredag fikk håret sin del av omsorgen.

Hvis noen lurer på om det koster å være helsefrik, kan jeg bekrefte at det gjør det.
Utgiftene totalt denne uken beløper på ca 5500 kroner. Og det er vel ingen overraskelse at totalbeløpet ikke er likt delt mellom de ulike tiltakene...

Jeg skulle ønske alle helsetilbud (brei forståelse inkluderer frisør) var like sterkt sponsa som de offentlige tilbudene for fysisk og psykisk helse.



(Men jeg har egentlig ikke spesielt lyst til å betale veldig mye mer i skatt....)

Trolsk vinter

Og eg held fram med vinterbileta mine - trass i få kommentarar. Idag er det henta frå Buskerud, litt vest for Drammen. Eg var på veg frå Sogndal til Oslo i buss. Sat og dreiv med mitt utan å bry meg så mykje om det som var utanfor bussen. Inntil sola plutseleg kom fram og fekk meg til å løfte blikket. Kva fekk eg sjå? Biletet nedanfor kan vel knapt seiast å gjengi synet, men eg tykkjer likevel at resultatet vart ok for å vere eit mobilbilete tatt i all hast frå ein buss i fart. Eller?

Mer iskunst

På min søndagstur idag kom jeg over nok et fantastisk kunstverk av vann i ulike former. Jeg måtte forevige det, til tross for at jeg nok en gang bare hadde med meg mobilen min, så bildekvaliteten er ikke så god.
Jeg sier det igjen: Frost gjør naturen vakker!

Forvirra

Jeg lurer på hvem som er mest forvirra, meg eller ledelsen i Mega-butikken her i Sogndal? Da jeg kom inn i butikken i går kunne de, ved hjelp av Santa Maria krydder, først fortelle meg at det snart er jul. Jeg ble litt forbløffet.

Men så, noen hyllerader lenger mot kassene, var det klare tegn fra Nidar på at det snart er påske.

Jeg har hørt før at jula visstnok skal vare helt til påske, men er det sånn nå at de har flytta de høytidene nærmere hverandre, bare for at det gamle ordtaket skal bli mer sant? Eller er det sånn at førjulstida nå også er utvida
til å vare fra februar-desember.

Det hadde ikke forundra meg. Men det forvirrer meg.

Delete Sogndal

Vanligvis er dette utsikten fra stuevinduet mitt:

Men i helga har det sett slik ut:

Jeg lurer på om Sogndal også er slettet fra kartet nå?