Viktige ting

Det er jo åpenbart for de fleste at jeg ikke har betraktet bloggen som en viktig ting i sommer. Men hva er egentlig viktig? Har truffet igjen mange gamle venner i sommer, og som seg hør og bør spør de hvordan det går og hva som skjer i livet, og jeg svarer, som vanlig, kjedelig, at det går bra.

Men hva skjer?
1. Jeg jobber
2. Jeg studerer
Det er stort sett det jeg kommer på. Og så bruker jeg litt tid på å fortelle om at jeg lever et nomadisk liv med nesten like deler Oslo, Sund og Guatemala, og at det er spennende, men litt tungt å være nomade.

Hva glemmer jeg?
LEILIGHETEN!! Vi har kjøpt leilighet!
Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg glemmer det. Det er en av de viktigste tingene som er skjedd i livet mitt de siste åra, og så glemmer jeg å si det. Forkastelig! Jeg tror det er et resultat av 27 års erfaring med hvordan går det. Jeg svarer hvordan det går og hva jeg gjør, men så er det blitt så rutine at jeg glemmer å si det som er viktig.
Men altså - dette for å gjøre det godt igjen til alle som jeg har glemt å si det til:
Vi (Elin og jeg) har kjøpt leilighet.
Vi overtar i morgen, mandag, og skal bygge noen vegger før vi flytter inn.
Jeg gleder meg MASSE til å flytte inn i egen leilighet.
Fine leiligheten:


Vil du se den? Se her

Og til alle: kom på besøk! Vi får gjesterom!!

JIPPI!

PS: Jeg vet at det kan føre til litt høye forventninger at jeg blogger to dager på rad, men det velger jeg å overse. Nå er jeg hjemme og har bredbånd. Det er det lenge til jeg får igjen. Skal jo flytte!

Nattevaktstanker

Oi, blogg!
Hadde nesten glemt den, jeg. Det har vært sommer, og selv om jeg fysisk sett ikke har vært så langt borte som jeg pleier, har visst tankene mine tatt en real ferie. Men denne uka er jeg tilbake på jobb, så nå begynner de å våkne til liv. Og da kom jeg på at den stakkars bloggen ikke har fått noe mat i hele sommer. Uff uff. Heldigvis lever den fremdeles. Det er godt den ikke er like død som for eksempel fiskene mine var en gang for mange år siden da jeg kom hjem fra ferie...

Tilbake på jobb, ja. Merkelig det der. Jeg er tilbake på en jobb som jeg aldri trodde jeg skulle tilbake til, og som jeg kunne lovet dyrt og hellig at jeg aldri skulle oppsøke, men så, plutselig, sitter jeg her... Det var jo krise her og det var på vei til å bli krise på kontoen min, og da bare ble det sånn.

Barneboligen.
Jeg har ikke vært her på 1,5 år. Forrige gang jeg var her var huset fullt av kjente mennesker og gode venner. Nå har det gått altfor lang tid, og som følge av den vanvittig store utskiftninga som er i helsesektoren, er det ingen igjen av de gode vennene her... De har slutta eller flytta eller begge deler. Men det er spor av dem, og det er det som gjør det så rart.

Ann Kristin: Skriften din minner meg stadig om hvilke dører som skal låses og hvilke som bare skal lukkes inntil. Den minner meg også om at INGEN dører skal smelles, men derimot lukkes forsiktig, av hensyn til barna som bor her. Takket være deg er det umulig å gjøre feil! Du er så fantastisk omsorgsfull!

Marthe: Ingenting er som å åpne opp såpeskuffa på vaskemaskina og få klar beskjed om hvor det skal være såpe og hvor det ikke skal være såpe. Hvor mye frustrasjon ligger det ikke bak de lappene? Jeg håper det gleder deg at det hjelper! Du er den eneste som har fått oss alle til å ikke helle såpe i feil bur! TAKK! Og takk også for alle bildene og veggmaleriene som smiler mot meg når jeg beveger meg rundt i huset.

Monica: Du er jo innom her i ny og ne, så det er kanskje ikke så rart at du henger igjen i veggene. Men nå i kveld fant jeg enda et spor. Inne i bildearkivet var det plutselig bilder fra det nye huset ditt. Takk for at du bidro til å få tatt de bildene som trengtes selv om du egentlig var slutta her! Hva skulle vi gjort uten deg?

Randi: Du har jo vært her i hele sommer, og du skal også ha æren for at jeg er her nå. Kanskje ikke så rart at jeg ser spor av deg både i rapporter, beskjeder og i dagboka. Det beste er likevel sporene som ikke går ut på dato, som de gode oppskriftene du har lagt igjen her til felles glede for alle sammen. Takk for at du gir så mye av deg selv!

Alt i alt: Dere er fire fantastiske jenter! Jeg er kjempeglad i dere. Det er litt tomt her uten dere, men jeg trøster meg med de restene jeg finner av dere. Håper vi sees snart alle sammen!

Til slutt må jeg bare fortelle for en deilig opplevelse det var å komme på nattevakt her igjen og åpne nattevaktspermen og se at all kommunikasjonen fram og tilbake mellom AK og TL og Marthe fremdeles er spart. Den er jo utdatert for lengst, men det er gøy å lese og mimre om gamle dager.

Og så må jeg si at selv om barneboligen aldri blir den samme uten dere, så er det kommet mange nye gode mennesker hit. Bare synd at mange av dem kun er her for sommeren...

Klem til alle gode mennesker på og utenfor barneboligen, fra dere alles Marte

Tilbake

Det skulle vel ikke mer enn et smil og en oppmuntrende kommentar til ( i tillegg til at jeg uten Elins velsignelse har bytta navn på bloggen) før jeg tok mot til meg og starter på nytt. Jeg har ennå ikke sett resultatet, for det vil ikke vise seg på skjermen, men jeg satser på at det er bra! Det føles i alle fall godt. Jeg har også muligens tenkt å lage egen bruker slik at jeg kan skrive som Marte og ikke som Elin og Marte, så kan Elin lage ny bruker også, og så kan vi jo fortsette å skrive på samme blogg. Selv om vi ikke skal være sammen det neste halve året (jeg gruer meg), kan vi jo blogge sammen for det. Det er jo bare gøy. Så håper jeg at Elin også fortsetter å blogge litt, i alle fall når hun kommer til Nicaragua. :)

Dilemma

Hei igjen!
Det er lenge siden sist. Vi er vel hjemme og har etter mye strev kommet oss inn i norsk døgnrytme igjen. Elin er i Ås og studerer og jeg er på Sund og jobber. Vi er tilbake til det gamle livet, og da dukker det opp et dilemma:

Denne bloggen var et prøveprosjekt. Men det viste seg å være vellykket, i alle fall for min del. Jeg liker å blogge. Likevel føler jeg at denne bloggen er over. Det var en blogg som Elin og jeg hadde i Guatemala for å stille deres hunger etter historier fra andre kanter av verden. Likevel vet jeg at mange andre bare skifter ham på sin blogg og fortsetter den samme gamle når de kommer til et nytt skifte i livet. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg videreføre denne bloggen eller skal jeg lage en ny?

Er det i det hele tatt noen som vil være interessert i å lese? Eller er jeg bare innbilsk og teit?
Råd og veiledning mottas med takk!!

Frustrert hilsen fra Marte

Velsignelser ved å komme til Guatemala og å komme hjem igjen - 2nd edition

Vi er på vei hjem etter tre måneder i Guatemala. Det får oss til å filosofere litt over likes and dislikes.

Velsignelser vi har opplevd i Guatemala:

• Barnekassetter. Gjenoppdagelsen av barnekassettenes funksjon på lange bilturer. Ina har hatt med 5 norske barnekassetter til bruk i bilen.
• Internett. Oppdagelsen av internettilkobling i leiligheten etter ca 2 mnd. Deilig å slippe å traske til nettkafeen hver gang vi skal lese mail!
• Frukt og grønt. Særlig bananer, ananas og avocado er mye bedre er enn hjemme. NAM!
• Presskannekaffe. (Marte) Deilig å få tak i presskanne og skikkelig kaffe etter en måned nesten helt uten kaffe.
• Gjestfriheten. Det er utrolig at mennesker med så små materielle ressurser har kapasitet til å gi oss som kommer på besøk.
• Busselgerene. De bærer varene sine i en liten eske og har mang en gang reddet oss fra tørste- eller sultedøden på lange bussturer. Og så koster jo mange av varene un quetzal, un quetzal.
  
• Oppmerksomheten. Det er jo hyggelig å få bekreftelse på at man ser ok ut (eller kanskje til og med mer enn ok ut) hver gang man går utenfor døra, selv om man føler seg som en dass.
• Drosjeprisene. Det er ikke til å komme bort i fra at det er deilig å kunne ta drosje hvor som helst for en pris tilsvarende to bugg og en pæreis, og det er mulig å prute.
• Pruting. Og det bringer oss over til siste punkt. Nemlig at nesten alle priser er åpne for forhandling. Deilig å ende opp med halvparten av utgangspris.

Ting vi ikke kommer til å savne så mye når vi kommer hjem til Norge:

• By- og trafikklyd. Alle kjøretøy her bråker minst 10 ganger så mye som hjemme. Slitte motorer som blir overanstrengt samtidig som at det nesten er påbudt å tute lager j***ig mye lyd til sammen
• Pulverkaffe med pulvermelk. (Marte) Dette er det man får mange steder når man bestiller kaffe med melk. Det er ikke spesielt godt.
• Koriander. (Marte) All god mat kan ødelegges med ubegrensa mengder koriander. Jeg gleder meg til å komme hjem og slippe å bekymre meg om at mat som ser deilig ut skal smake vondt.
  
• Tumulos. Guatemalanske fartsdumper er 20 cm høye og 10 cm breie, vanskelige å se og svært hyppige til og med på motorveiene. Utrolig irriterende!
• Bussfrelsere. De som kommer om bord i bussen og preker i minimum 20 minutter om enten Gud eller de fantastiske produktene de har til salgs.
  
• Steingulv. Det er unektelig bedre å ha overgang mellom gulvet utenfor ytterdøra og gulvet inne i leiligheten. Kaldt er det også. Konstant. Vi gleder oss til tregulv igjen.
• Venting. Mañana mañana-kulturen er litt plagsom innimellom når man har gjort avtaler, og de aldri starter når de skal starte, men gjerne 1-2 timer senere.
• Spørsmålstvil. Frustrasjonen over alltid å måtte spørre seg for 3-4 ganger fordi alle man spør svarer tilfeldig, uavhengig om de vet svaret på spørsmålet eller ikke, er tilstedeværende. Det skal bli deilig å få sikre og ærlige svar igjen, selv om de fleste guatemalanerne svarer for å være hjelpsomme.
• Oppmerksomhet og synlighet. Til tross for at det er deilig med gjentatte bekreftelser på utseendet kan det bli litt mye (og litt grovt) noen ganger, og det skal bli deilig å igjen være en av mange igjen, og ikke så synlig for alle forbipasserende.

Det at vi har like mange punkter på lista over ting vi ikke kommer til å savne når vi kommer hjem betyr ikke på noen måte at vi misliker Guatemala. Men enkelte ting liker vi bedre slik de er i Norge. Det er jo det som er hjemme, tross alt.

Hilsen Marte og Elin

So long, PADI!

Det var det eventyret. Ganske skuffa og veldig irritert maatte jeg idag innse at mañana-kulturen tok overhaand. Legen er fremdeles ikke tilbake fra fastlandet og jeg faar ikke medical statement. Det betyr at mens de andre koser seg under vann og ser paa fisker og koraller, maa jeg lide i vannflaten med sol. OK. Jeg har det kanskje ikke saa veldig ekkelt, men det er irriterende aa vaere bare formaliteter unna dykkerlappen, men likevel ikke faa det til. Fuckings astma. Den plager meg jo nesten aldri, annet enn naar det gjelder slike formaliteter. Det frister aa bli lege selv slik at jeg kan friskmelde meg selv fra astmaen.
Men, naa skal jeg i alle fall gjoere mitt beste for aa bli knallbrun og platinablond det siste doegnet her paa ferie, slik at det ikke har vaert helt forgjeves aa reise ut hit.
Og til dere der hjemme som vil ha meg med paa dykking: Jeg er paa jakt etter et kurs i juni. Da trenger jeg nemlig ikke ta teorien opp igjen! Just tell me where and when.
Skuffet, men fattet hilsen fra Marte

Dykking med komplikasjoner

Naa er vi ankommet Utila, Bay Islands, Honduras etter en lang reise gjennom Guatemala og Honduras. Her er det annerledes. Varmt. Fullt av turister. Ingen mayaer. Masse negrer. Og ca 50% engelskspraaklige. Det vil si ikke engelsk slik vi er vant til det, men Garifuna, som er en deilig engelsk-karibisk dialekt. Den er vanskelig aa forstaa, men det gaar bra.

Vi kom hit for aa ta dykkerlappen. Det skulle vise seg lettere sagt enn gjort, i alle fall for undertegnede. Elin er paa god vei. Det er for saa vidt jeg ogsaa. Teorien er overstaatt, men jeg mangler godkjenning fra lege for aa faa begynne aa puste dykkerluft. Moekkaastma. Jeg kan ikke si mer. Gikk til legen idag for aa faa godkjenning, men idag hadde legen, uten forvarsel selvfoelgelig, vi er jo i Latin-Amerika, bestemt seg for at han ikke trengte aa vaere paa jobb. Manana manana. Det er ikke mer aa si om det. Ingen kan svare paa om han kommer til aa vaere der i morra, men det er bare aa moete opp tidlig i gryotta og haape paa det beste. Heldigvis har jeg en snill og fleksibel dykkeinstruktoer som er villig til aa gi meg privattimer for at jeg skal bli ferdig i tide.

Ellers kan vi melde om sol og kjempeklart vann med lang sikt, mye fisk og 28 grader. Deilig.

Klem fra Marte

1. mai

Vi har feiret 1. mai i Guatemala, og her er situasjonsrapport fra toget i form av rop:

Alerta alerta alerta que camina
La lucha por la vida en America Latina

Ojo por ojo
Diente por diente
anda chingar tu madre
Maldito presidente

No queremos
y no nos da la gana
ser una colonia
Norte-Americana
Si queremos
y si nos da la gana
ser la resistencia
Latino-Americana

Si el pueblo no esta aqui
El pueblo donde está
El pueblo está en la calle
Exigiendo libertad

Juventud
Aqui
Cual es tu deber?
Luchar hasta vencer

Lucha lucha lucha, no dejes de luchar.
por un gobierno puro campesino y popular

Contra el imperialismo
Por el SOCIALISMO!
la juventud de la izquierda unida

Jeg elsker aa gaa i tog og rope!!
JIPPI

En epoke er over

Hei og hopp!
Nå flytter vi ut av leiligheten vår i Xela. Elin har allerede dratt fra meg, til kapitalen, mens jeg har vært i bryllup i dag, og reiser etter i morgen.
Litt rart at det er over her for denne gang. Det går jo så fort, samtidig som det skjer utrolig mye. Men vi sturer ikke så mye. Etter en intens og hektisk innspurt for brigaden skal det bli veldig godt med en uke ferie. Vi skal først feire 1. mai med URNG (se under for forklaring) i hovedstaden, og så spurte til Honduras (jess, nytt stempel i passet. JOHO!) for å bli PADI-sertifiserte Open Water-dykkere. Det blir gøy. Og deretter skal vi jo hjem. Det gruer vi oss heller ikke til akkurat. Norsk mat og norsk vår og norske mennesker skal bli deilig. For de som vil ha de harde fakta lander vi 1635 på Gardermoen tirsdag 9. mai. (Det er veldig snart!) Elins planer er stort sett å oppholde seg på Ås og forberede seg til eksamen i slutten av mai, mens Marte skal farte litt hit og litt dit som vanlig er: Tirsd-torsd i Oslo/Ås, fred-sønd i Ålesund og så 3 uker på Sund fra mandag 15. Vi tar imot invitasjoner hvis noen føler seg kallet.

Vi sees snart.
Hilsen Marte (for begge)

Marte er

Et raskt søk på Google (etter modell fra Oddny) avslører at jeg er ganske mye mer enn jeg tror jeg er.

Marte er

• medlem av FN-sambandets ungdomspanel
• gift på Veholt
• en av korets Presentøser og er med i Etikkutvalget
• "klar", selv om hun begynner å bli noe glemsk
• begeistra for barnehagen
• prosjektleder for nettutstillingen Kvinner i Norge i 100 år
• utdannet i Liverpool i England, til Bachelor of Veterinary Science
• Dragvoll-student
• vel den peneste fra Fredrikstad
• et prosjekt som blir drevet av Drammen Røde Kors
• totalt blottet for hemninger i sin filmskaping
• Nordisk juniormester (U20) på 1500m
• søt og snill
• allerede på vei ut mot stjernehimmelen
• en skrue for seg selv, og lever inni sitt eget litt nøtteskall
• klar for en innsats i Juvente
• en typisk representant for en liten gruppe av barn med elektiv mutisme
• datter av Hans Torstensen Findal
• eneeier
• siste dame ut av kvinnelige debutanter denne våren
• som russ flest; skoletrett og usikker på hva fremtiden vil bringe
• ute i permisjon
• fra Ålesund, utdannet førskolelærer og har bodd i Oslo de siste årene
• for eksempel en som liker å fikse datamiskinen og hun syns det er kult med tekniske ting
• ekspert på mobiltelefoner og tester selv alle nyhetene på markedet
• vårt lykketroll
• 22 år og engasjert i det aller meste
• veldig god til å kjøre
• sertifisert kursleder ved Dr. Lindbergs Akademi
• å finne på Kirkeby som datter til Mikkel Pålsen f. ca 1614
• aktuell som Grevinne av Belfor i forestillingen "Hunden i høyet - en usladda komedie"
• redaktør av nyhetsbrevet GENNYTT
• flink til å ri
• partipolitisk uavhengig og en vaskeekte attacer
• en dansk/norsk duo
• godkjent negledesigner og jobber med blant annet produkter fra Creative
• utdannet lærer men jobber for tiden som kulturkonsulent i Tønsberg
• lillesøsteren til ikke ukjente Aina
• utdannet ved HiB og HiST (3. året)

Påske og påminnelse

Hei igjen!

To hektiske uker har gått. Jeg vet ikke hvor de er blitt av, men jeg skal prøve å gi et lite referat av hendelsene:

1. Ungdomssamling
Mandag og tirsdag for to uker siden var vi med på ungdomssamling i Kab'awil. Ca 50 ungdommer fra ca 10 ulike samfunn samlet i utkanten av Xela for to dagers verksted eller leir eller konferanse som vi sikkert ville kalt det i Norge. Temaene som stod på programmet var bevisstgjøring i forhold til det guatemalanske samfunnet, seksualundervisning og planlegging av møter i samfunnene for å dele erfaringer fra samlingen med flere ungdommer.
Det høres kanskje ut som litt opplagte og selvfølgelige temaer som de fleste kan noe om etter noen års skolegang. Men slik er ikke virkeligheten her. For det første er det jo mange som ikke går så mange år på skolen, og for det andre er verken kritisk bevissthet, samfunnsfag eller seksualundervisning del av pensum i den normale skolen. Så det er godt at det finnes noen som tar ansvar for at dette kommer ut til folket.
Ina og Marianne hadde samlet inn penger i Norge til gjennomføringen og var derfor veldig bestemt på hvilke temaer de ville ha med. Seksualundervisning er kontroversielt og møtte motstand under planleggingen, men i etterkant har de høstet mye ros for å ha tatt opp temaet og ungdommene vil gjerne lære mer. JOHO.
Elin og jeg bidro som hjelpere siden vi er litt eldre enn de fleste deltakerene (12-18), og dro fram det vi kunne av leker og oppmuntringsøvelser når foredragsholderene for eksempel var forsinka og vi trengte noe å fylle tida med.

2. Påske
Vi reiste til Antigua i påska. Det er Guatemalas største påskefeiring med ca 40 000 mennesker. Det ble til tider litt fullt i gatene. Men vi syns det var verdt det. Langfredag var den beste dagen. Da stod vi opp kl 3 om natta for å se på romernes inntog i byen. Vi holdt oss våkne med å bivåne at noen brukte hele natta på å lage tepper av sagmugg, blomster og palmeblader før prosesjonen som gikk klokka 6 fra kirka like ved hotellet vårt ødela det hele i løpet av noen sekunder ved å trampe over det. Langfredag ble det sikkert laget 30 slike tepper over hele byen. En gruppe på 10 personer bruker flere timer på å lage det ferdig. Så ligger det i max en time før det blir trampa i stykker. Det blir i det hele tatt brukt utrolig mye ressurser, både menneskelige og økonomiske på å gjennomføre påskefeiringa. De som ikke lager tepper, går i prosesjoner kledd ut i kapper som er enten lilla eller svarte, mens de bærer svære tunge statuer av Jesus og Maria (på størrelse med et middels alter i Norge) i flere timer og mange mil gjennom byen.
Elin og jeg hadde det fint med å se på. Vi fikk kremplasser og tok mange bilder på 3 prosesjoner langfredag. Etter det fikk vi fotograferingsoverload og sluttet å ta med oss kamera. Vi mistet kanskje noen motiver, men vi hadde jo tross alt tatt over 200 bilder på en dag. Det får være måte på hvor mange bilder man skal ha av tepper og gutter i lilla kapper. Takk for at det fins digitale kameraer!
Søndag dro vi til stranda, slik som mange lokale gjør. Vi traff akkurat den stranda hvor det var flest lokale og minst turister, og tre (Ina var med) blonde jenter i bikini midt i mengden av godt påkledde guatemalanere er alltid like populært. Jeg måtte finne meg i å bli stirra rett i skrittet av en mann som demonstrativt lå på magen 2 meter nedenfor der hvor vi lå. Lysten til å brette ut og fise han rett i trynet var etterhvert påtrengende, men jeg klarte å dy meg. Vi fikk i alle fall slikka litt sol og bada litt i bølgene.

3. Bilkjøring og helvetesuke
Den siste uka har vært en eneste lang biltur. Jeg har kjørt lange turer hver dag, gjerne 3-4 timer eller mer. Og aller mest om kvelden. Det har ikke vært så morsomt, og jeg er følgelig ganske sliten nå. Det er kanskje heller ikke så trygt å kjøre bil om kvelden her i Guatemala, men jeg har heldigvis stort sett hatt følge av flere, og funnet biler som jeg kan kjøre sammen med. Det føles bedre å kjøre 2 og 2 enn alene.
Mandag fulgte jeg brigadister ut til fincaene. De som byttet finca måtte nesten ha følge ut dit hvor de ikke hadde vært før. Det er forståelig.
Tirsdag var jeg på service med bilen i Guatemala City. Freaky å kjøre i storbyen. Jeg er i utgangspunktet ikke kjempefan av kapitalen, og det blir ikke bedre i bil. I alle fall når det står på kartet at veiene går andre steder enn de faktisk gjør. Men det gikk ok.
Onsdag kveld reiste jeg tilbake til fincaene for å frakte brigadistene til en demonstrasjon som skulle være i Guatemala City på torsdag. Vi var framme på fincaen halv 10.
Torsdag bar det igjen til hovedstaden. Andre gang på 3 dager. Opp klokka 3, etter max 5 t søvn, og ut i bil igjen i stappmørket. Denne dagen gikk det bedre å kjøre i hovedstaden. Jeg fant fram dit jeg skulle med en gang. JOHO. Det var for øvrig også gøy å være med på demonstrasjon. Noen hadde håpet på litt mer action, men jeg var glad det gikk rolig for seg.
Fredag ble vi stoppet av veiarbeid på vei hjem fra fincaene. Da gikk lufta ut av meg. Jeg hadde holdt motet oppe helt fram til vi reiste fra siste fincaen, og var gira på å kjøre hjem, men da vi ble stoppet sa det stopp. Heldigvis kom vi på muligheten for å kjøre halvveis hjem og så overnatte på veien, så det gjorde vi.
Lørdag hadde vi en lang formiddag før vi kjørte hjem igjen til Xela. Jeg hadde planer om å slappe av litt, men plutselig var det kveld og fotballkamp. Puh.

I tillegg kan jeg nevne at jeg har hatt en punktering og blitt stanget ned av en okse i løpet av uka. Heldigvis satt jeg inni bilen da oksen gikk til angrep, så det var ikke så skummelt. Og det hadde sikkert blitt dyrere å reparere meg enn det blir å omlakkere bilen.

4. Chichicastenango
Søndag er markedsdag i Chichi, og siden det nærmer seg hjemreise måtte vi legge turen innom Chichi (8. dag på rad med lang kjøretur for min del) for å sikre oss de siste gavene. Slitne etter en lang uke, men det gikk bra likevel. Vi fikk kjøpt noen gaver i alle fall.

Nå ser vi fram til en litt roligere uke her i Xela. Vi har begge litt jobb å ta igjen etter en uke med høyt aktivitetsnivå og lite papirarbeid. Onsdag til fredag kommer brigadistene til byen igjen for å ha siste oppsummering før det igjen er ferie.
Ellers nærmer det seg hjemreise. Mandag om to uker på denne tida er vi på god vei over Atlanteren til Europa. Det blir godt å komme hjem også.

Ellers takk til Randi for påminnelsen om at bloggen ikke slutter å eksistere selv om vi glemmer den litt innimellom.

Hilsen fra Marte
(skal nok få lagt ut noen bilder)

En sterk opplevelse

I går morges, tidlig tidlig (kl 5), satte vi oss inn i bussen på vei mot den dagen som så langt skulle gjøre størst inntrykk på oss. Bussen brakte oss til Santiago Atitlán og Panabaj. Panabaj er den landsbyen som ble verst rammet av orkanen Stan i høst. Tidlig om morgenen den 5. oktober, etter flere dager med kraftig regn og mye vind, kom det første av flere jord- og leirras som skulle begrave byen. Husene bestod stort sett av sukkerør og bambus, så det var lite som skulle til for å rive dem. Klissvåte og livredde forsøkte folk å redde seg ut av infernoet med det de kunne få med seg av familiemedlemmer og eiendeler. Men mange liv gikk tapt, og fremdeles er 400 mennesker savnet under flere meter jord.
Oppå disse jordmassene skulle vi få være med på en mayaseremoni sammen med MOJOMAYAS, ungdomsorganisasjonen til CONAVIGUA (Enkeorganisasjonen i Guatemala), som organiserte ekskursjonen for oss, og flere av enkene som har mistet menn og familiemedlemmer, ikke bare i Stan, men også i en forferdelig massakre i 1992 under borgerkrigen. Det var veldig sterkt å få høre om lidelsene og se sorgen til de frammøtte, og tenke på at vi praktisk talt stod oppå dem de har mista.

For å ikke reise hjem igjen med et trist og deterministisk inntrykk fikk vi, etter seremonien, bli med til en skole som drives lokalt av CONAVIGUA. Der fikk vi lunsj, og vi fikk høre om driften av skolen. De vektlegger sterkt at de har tospråklig undervisning med spansk som andrespråk. Dette er uvanlig i Guatemala, men samtidig et veldig viktig arbeid i kampen for å bevare mayakulturen og verdigheten.

Det var flott å se skolen og dens områder, og høre om hvordan disse enkene, som har mistet mye av det som er verdt å leve for, ved to ulike anledninger, holder motet oppe og fortsetter å arbeide for å kunne komme tilbake til et verdig liv. Jeg er mektig imponert både over selvoppholdelsesevnen til enkene og det arbeidet CONAVIGUA og MOJOMAYAS gjør for å hjelpe dem.

Isabel Allende - Mitt oppdiktede land/Mi país inventado

Det blir mye lesing på oss her nede. Det er riktignok en stund siden jeg fullførte Isabel Allendes siste bok, Mitt oppdiktede land, nå, og jeg har siden jeg leste den tenkt at jeg skal legge ut noen sitater her. Som en hyllest til Allende, og fordi de beskriver flott noen av sidene i det Latin-Amerikanske samfunnet. Boken er skrevet om Chile, men beskrivelsene kunne i stor grad også vært skrevet om Guatemala.

Først om kollektivtransport og trafikk:
"Å komme seg om bord i en buss ("micro") var nesten ensbetydende med en selvmordaksjon. Etter at man hadde ventet i timevis (dette stemmer ikke helt for Guate, her kommer de stort sett hele tida.) sammen med en ti-tjue medborgere som var like desperate som en selv, noen ganger i øsende regn og med føttene i en søledam, måtte man hoppe som en hare når kjøretøyet nærmet seg, hostende og rykende fra eksosrøret, for å klamre seg til stigbrettet eller klærne til de andre passasjerene som hadde greid å komme seg innenfor døren. (...) [S]jåførene kappes om å komme først til holdeplassen og kapre flest mulig passasjerer, så de suser gjennom gatene og valser ned alt som kommer i deres vei. De kan ikke fordra skoleelever, for de betaler mindre, og gamle folk, for de somler sånn når de skal på og av, og derfor gjør de hva de kan for å hindre at de nærmer seg deres kjøretøy. (...) Om bord i bussene kommer det blinde sangere og selgere av nåler, kalendere, helgenbilder og blomster, foruten tryllekunstnere, sjonglører, tyver, tigger og sinnsyke. (...)
Enda et ord om trafikken: Chilenere (og Guatemalanere), som personlig er så fryktsomme og elskverdige, blir til villmenn når de får et ratt mellom hendene. De durer frem for å se hvem som kommer først til neste røde lys. De kjører i sikksakk og skifter kjørefelt uten å bruke retningsviseren, og de fornærmer hverandre med skjellsord og fakter."

Bare for å ha det sagt: Jeg gleder meg til å komme tilbake til norske trafikkforhold (selv om jeg til tider irriterer meg grenseløst over trafikken hjemme også), og håper at jeg fort legger av meg uvanene jeg tillegger meg som trafikant (bilist) her i landet.

Og så om kaffe, sinnelaget og gjestfriheten:
"I Chile (og Guatemala) er vi ikke så nøye på det med teen (Her i Guate kaller de det kaffe.), et hvilket som helst mørkt avkok med litt sukker i smaker oss fortreffelig. (...) Det første vi tilbyr en gjest er en "tecito" ("cafecito" her), en "agüita" eller en "vinito", det vil si en liten kopp te (en liten kopp kaffe), en liten kopp vann, et lite glass vin. I Chile (og i Guatemala) bruker vi alltid slike diminutivformer(...). Så byr vi på det vi måtte ha i huset, "slenger bare noe oppi gryten", hvilket kan være ensbetydende med at husets frue tar brødet ut av munnen på barna sine for å gi det til gjesten, som er forpliktet til å ta imot det."

Jeg anbefaler boka på det varmeste til de som har lyst til å bli litt bedre kjent med Latin-Amerika (og Isabel Allendes verden) og som vil skjønne hva det er som gjør at jeg (og Isabel Allende) elsker denne verdensdelen.

Hilsen Marte

Hmmm

Jeg føler at det er tid for et nytt innlegg, men jeg vet ikke helt hva det skal handle om.
Det har vært en heftig uke den første uka etter ferie (ferien var som dere vet også ganske heftig)..
Først hadde vi med oss Randi på den vanlige fincarunden som vi gjennomfører i alle perioder for å følge opp og snakke med brigadistene. Det var to hektiske dager som medførte stiv nakke for alle tre etter altfor mange timer i bil på veldig humpete vei. Men Randi klager ikke, og for oss andre er det jo jobb, så vi kan ikke klage. Vi kjørte oss forresten vill en av dagene. Vi skulle ta en litt mer spektakulær vei til to av fincaene, for at Randi skulle få se Lago Atitlan litt nærmere. Den har vi jo snakket så mye om. Men vi rakk ikke å reise dit for å være der, så derfor la vi turen innom med bil. Men på vei ut av Panajachel, som ligger ved lagoen tok vi feil vei... Det var noen omkjøringer pga ødeleggelser fra Stan, så jeg mista tråden... Heldigvis kjørte vi ikke lenger enn en mil før vi oppdaga det, men en mil er langt nok på smale og svingete fjellveier. For dem som har vært i Hellas kan jeg fortelle at veiene rundt lagøn minner ikke så rent lite om veiene på de greske øyene. Men vi kom oss på rett kjøl igjen, og fikk besøkt alle brigadistene.

Fredag ble vi med Randi til Guate City for å følge henne til flyet (dvs sove sammen med henne til hun skulle ta taxi til flyplassen klokka halv 5 lørdag morgen) og for å drive litt research og finne hotell som vi og brigaden kan sove på når vi skal til kapitalen i slutten av denne uka. Vi benyttet sjansen i storbyen til å shoppe litt også, så nå gleder vi oss over 2 nye plagg og 5 nye truser hver. Vi har virkelig slått ut håret og dratt visakort! (Det er omtrent det vi får plass til i bagasjen - truser tar liten plass!!)

Lørdag dro Elin og jeg tilbake til Xela i håp om at vi skulle ha fri på søndag og mandag. Men det var litt for godt til å være sant. Lørdag ettermiddag, etter å ha skremt oss med at en av brigadistene hadde hugget seg i foten i anledning 1. april, ringte en av gruppene og ba allernådigst om å få evakuere seg selv dagen etter pga en situasjon som hadde oppstått på en av fincaene. Vi skjønte at dette krevde litt tilsnakk til familiene fra alvorlige koordinatorer, og bega oss oppover søndag morgen. Brigadistene skal nok ikke tilbake dit i denne omgang...

Igår var det derfor møte med samarbeidsorganisasjonen her i Xela for å forklare hva som hadde skjedd og for å finne en løsning på plassering av de tre brigadistene de neste ukene. Det løste seg fint, men det ble dessverre ikke nøn fridager denne uka heller. Derfor ser vi fram til påskeferie neste uke, etter en samling i kapitalen med møter med URNG (Sosialistpartiet i Guate) og Conavigua (Enkeorganisasjon). På lørdag skal vi på ekskursjon med Conavigua til Panabaj som er den byen som ble begravet under masse gjørme av Stan i høst. Vi skal også få være med på en mayaseremoni. Det blir spennende!!

Påsken skal feires i Antigua, som er den gamle hovedstaden i Guatemala og som er kjent for sin spektakulære påskefeiring. Vi regner med å måtte dele den med masse andre turister, men det blir sikkert bra for det!!

Hilsner fra Marte

Nicaragua

La det først være sagt: Jeg elsker Nicaragua!

.Det er masse bra mennesker der, og folk er så mye mer åpne enn hjemme. Hvor ellers forteller taxisjåførene om problemene i kooperativet de er med i? Og i tillegg byr landet både på Toña, det beste ølet, og Flor de Caña, den beste romen. I tillegg er det masse strålende steder å feriere – blant mine favoritter er Laguna de Apoyo
Ikke så langt fra hverken Managua eller Granada har det en gang vært en vulkan, men ikke nå lenger. nå er det bare en vakker innsjø, med akkurat passe temperert og veldig rent vann. I tillegg er det flere gode hosteller der, og det skal godt gjøres å ikke bli avslappa på The moneky hut – der jeg nok skal ei helg til høsten også.


Til høsten skal jeg bo 3 mnd i Pueblo Nuevo, Esteli, der jeg bodde i fjor. Jeg skal studere flere kooperativ der, for å forsøke å finne ut hva som gjør at noen er viktig som del av en ”empowerment”prosess (jada, jeg blir glad hvis noen har et godt norsk ord for det). Jeg skal jobbe sammen med de samme folka som i fjor, og generelt gleder jeg meg – selv om jeg vurdere å finne et annet sted å sove en fjorårets 2 cm tykke madrasser på sovesalen på kontoret.

Av litt mindre stasting er nicaraguansiske menns egen evne til å rope etter en på gata, og at det noen steder er veldig varmt og klamt. ”Du er så rød – er du syk?” – Neida det er bare varmen, og så ble jeg solbrent i går. Akk ja, slik går det med ikke så varmetolerante nordmenn, blir ikke aklimatisert av å bo i Xela, der det kan bli ned i 12 grader om natta.

Og som apropo til Xela, og etter noen oppfordringer – sånn ser rommet mitt ut. Hilsen fra Elin

En innholdsrik ferieuke (opplevelser, kontraster og avslapning)

Det har vært en deilig ferieuke. I frykt for at denne bloggen blir veldig lang, advarer jeg dere herved slik at dere vet hva dere begir dere ut på. Men jeg skal dele den i avsnitt slik at det er lettere å ta pauser.

Dag 1 - Fredag 17. mars (Start)
Etter en hektisk formiddag for å få ting ferdig i Xela satte Elin og jeg oss på bussen mot kapitalen. Elin skulle til Nicaragua, så våre veier skiltes i Chimal hvor jeg hoppet av bussen for å ta en annen buss videre til Antigua for natta (som er et mye koseligere sted enn kapitalen). Der fant jeg et mas o menos rom for en ikke så altfor dyr penge, og skaffet meg plass på en shuttle (minibuss for turister) til Monterrico dagen etter.

Dag 2-6 - Lørdag 18.- Onsdag 22. mars (Sol og sommer, saltvann, sand og svette)
Tidlig om morgenen satte jeg meg inn i bussen mot Monterrico og Stillehavet hvor jeg skulle møte Marianne og Ina (Fredskorpsere) og Eline (en venninne av Ina) som hadde kommet dit på fredag.
Vi skulle sove i bungalow. En gammel drøm for meg, og ikke minst nysgjerrighet for hva en bungalow faktisk er. Det viste seg å være en slags hytte, men med stråtak og yttervegger av myggnetting. Inne var det derimot sementgulv og vanlige vegger. Så nå slipper de av dere som i likhet med meg har lurt på hva en bungalow er å lure mer.
Monterrico bø på sol, sommer, saltvann, sandaler og svette. Dagene ble stort sett tilbragt i sola (eller i skyggen når fornuften fortalte oss at huden var fornøyd med mengden d-vitaminer) i bikini med en bok. De største fysiske utfordringene vi hadde var å kjempe mot naturkreftene de gangene vi beveget oss ut i bølgene (Stillehavet er ikke så stille after all) eller å holde boka oppe for å kunne lese. Etter at resten av jentene (som bare hadde helgefri) reiste hjem igjen på søndag ettermiddag leste jeg 600 sider på tre dager. Kun avbrutt av nydelige måltider bestående av sjømat og deilige enorme milkshakes og en dusj i ny og ne. Deilig!
På mandag fikk jeg en ny venninne i Kim fra Sverige. Så slapp jeg å spise mat og drikke øl alene. Hyggeligere med selskap.
Tirsdag dro vi sammen på kanaltur for å se på soloppgangen og dyrelivet i reservatet som omringer Monterrico. Tidlig morgen igjen, men det var verdt det. Da fikk vi mer ut av dagen, og det var en fantastisk tur!!
Om kvelden ble vi kjent med en guatemalansk jente som har feriested i Monterrico. En helt annen klasse enn de fleste av de guatemalanerene jeg kjenner. Vi fikk bli med og ligge over der til onsdag. DIGERT hus med for- og bakhage med svømmebasseng og minst 20 soveplasser. Og selvfølgelig to ansatte. Og det er deres andre eiendom. Familien hennes bor jo i Guatemala City. Jeg syns det var koselig å bli invitert, men følte meg virkelig litt utilpass i all luksusen hun omga oss med. Det var greit at jeg allerede hadde bestilt billett tilbake til Antigua onsdag ettermiddag.

Dag 7-9 - Torsdag 23. - lørdag 25. mars (Solidaritet, slit og sang, shopping og skandinaver)
Antigua er en koselig by med noen ulemper. (Jeg tar dem først slik at dere glemmer dem når dere leser resten, men da virker det i alle fall ikke som jeg glorifiserer ferien mer enn nødvendig)
1. Alle gatene er helt like, så det er lett å gå seg vill og man bruker unødvendig lang tid på å finne fram til ulike steder.
2. Byen er full av turister, og særlig mange skandinaver. Jeg måtte stadig vekk se meg rundt for å forsikre meg om at jeg ikke var kommet til Mallorca i juli. Hyggelig, men kanskje litt for mye av det gode til tider.
3. Prisene er, som følge av masseturismen, skyhøye sammenlignet med resten av Guatemala. Så det har gått mange penger...

Jeg fortsatte å henge sammen med Kim i Antigua. Torsdag var vi på tur med et prosjekt med mange frivillige som jobber for at barna som bor i slummen i Guatemala city og har foreldre som lever av det de finner på søppeldynga skal få en utdannelse (Dette er en lang og vanskelig jobb, fordi det koster penger å gå på skole, og barn på skole innebærer tapte inntekter for familiene fordi de mister arbeidskraft). Vi gikk rundt i slumområdene som er bygget oppå den gamle dynga, og besøkte stedene som er drevet av prosjektet. Det er utrolig hva de har fått til i løpet av seks år. Nå omfatter prosjektet 550 barn i alderen fra 2-16 år. I tillegg til å støtte økonomisk barnas utdannelse og familiene som mister inntekter driver prosjektet en barnehage (fordi mange eldre søsken ikke fikk gå på skolen fordi de måtte passe yngre søsken), en 'skolefritidsordning' (som innebærer bibliotek, kantine og datalab) hvor barna kan komme og gjøre aktiviteter og få hjelp til lekser utenom skoletiden og et hjem/senter for barn som blir mishandlet i familiene sine. Vanvittig å se. Veldig bra prosjekt, og ikke minst setter det ting litt i perspektiv å tenke på at hun vi besøkte i Monterrico dagen før bare bor noen kilometer unna i sin uforståelige rikdom.

Fredag kom Randi på besøk fra USA hvor hun studerer denne våren. Tidlig tidlig tidlig morgen etter en sen kveld bidro til at dagen ble litt preget av søvnighet og et ikke altfor høyt aktivitetsnivå. Det passet heldigvis Randi også ganske bra. Men vi fikk shoppet litt og gått opp på Antiguas svar på Fjellstua. Ikke verst med et så dårlig utgangspunkt.

Lørdag var lang og intens. Vi stod opp halv 6 (skjønner ikke hva det er med tidlige morgener i dette landet) for å bli med på vulkantur til Pacaya som er en aktiv vulkan ikke langt fra Antigua. Første del av turen var forholdsvis grei for meg som har litt høydetrening etterhvert, men litt verre for Randi som hadde blitt veldig forkjøla og tett i brystet, men som i kraft av sin norske seighet likevel ville bli med. Andre del (over tregrensa) var derimot hard for meg, og jeg vil ikke tenke på hvordan det måtte være for Randi. Vi gikk i lavasand i bratte fjellsider, og sklei minst en halv meter bak for hver meter fram. I tillegg var det tåke og blåste kuling i kasta. Og det var mange av kasta. Det var et slit, og jeg fryktet litt at toppen bare skulle bli opp og ned igjen pga kulda. Men vel oppe viste det seg at det var verdt slitet. Vi satt i ly for vinden med utsikt mot flytende lava. STILIG!! Etter en liten hvil tok guiden vår oss med helt bort til den flytende lavaen. Vi stod to meter fra der hvor det kom ut. Leggene våre brant av varmen og samtlige slimhinner hylte av svovellufta. Men det var virkelig verdt det!! Det var også verdt det å klatre opp de sandete sidene fordi på vei ned kunne vi stå freestyle i sanda. HAHA. Kjempegøy!!

Om kvelden var vi på konsert med Buena Vista Social Club i Antigua, som et slags hadeparty for Kim og hennes venninne Linda som skulle hjem til Sverige på søndag. Storveis! Nok en drøm i oppfyllelse. Jeg stortrivdes. Sang med og dansa salsa med meg selv 2m fra scenekanten! Hei og hopp for en kveld og for en dag!!

Dag 10 - Søndag 26. mars (Shopping og stoffer)
Søndag var det nok en tidlig morgen for å ta buss til Chichi for å gå på indianermarked. Jeg har vært der før, men glemmer stadig hvor fascinerende det er å gå innimellom bodene og se på alle de flotte indianerstoffene, og prute og alt. Heldigvis klarte jeg å ikke bruke altfor mange penger. Det ble noen gaver, men mest opplevelse.
Vel hjemme i Xela var vi slitne og ikke så rent lite våte etter at himmelen åpnet seg i vårens første ordentlige regnskyll i det sekundet vi gikk av bussen. Men tross alt; veldig fornøyde.

Alt i alt en svært innholdsrik uke!!

PS: Glemte å si at Randi hadde med norgespakke når hun kom, så nå fråtser vi i leverpostei, makrell, knekkebrød og seigmenn. STORARTET!! NAMM!!

Mere FERIE!!

Naa har vi hatt en ukes ferie. Ferie er deilig. Jeg kom tilbake til Xela i ettermiddag etter aa ha opplevd masse den siste uka, men det skal jeg skrive mer om en annen gang...
Klemmer fra Marte (som har faatt paapakning fra strenge brigadister om at jeg oppdaterer bloggen altfor sjelden...hrmpf)

Ferieliv

Det begynner å bli en liten stund siden ferien vår nå, men vi syns likevel det skal legges ut litt tekst og noen bilder slik at dere ser hvor fælt vi har det når vi har ferie. Mens brigadistene hadde ferie før de reiste ut på fincaene utsatte vi den litt for å heller legge den til noen dager da arbeidspresset ikke var så stort.
Så da vi hadde fulgt dem ut til de nye familiene sine, og sørget for at vi ikke lenger trengte å ha dårlig samvittighet for ikke å ha ført regnskap eller lagt studieplaner tok vi en tre-dagers ferie ved Lago Atitlan. En vakker vakker innsjø som er omringet av stupbratte fjellsider og vulkaner på alle kanter. Innsjøen er i seg selv også et vulkankrater, men det er så stort at det er vanskelig å se det for seg. Uansett, veldig idyllisk, og vi hadde kjempeflaks med den litt forskjøvete helga vår. Da vi kom på lørdag var det overskyet og kjølig (i Guatemalansk standard), men både søndag og mandag var det sol fra skyfri himmel og varmt og deilig.

Søndag ble det soling til huden vår ikke hadde godt av mer (det skal ikke egentlig så mye til 1500 moh så langt sør) og bading (Akkurat det høres mer idyllisk ut enn det var. Innsjøen har myrbunn som det vokser deilige planter opp av som vi måtte svømme gjennom – men vi fikk i alle fall badet!), i tillegg til MYE god mat (sjømmmmat), fin musikk, god drikke (hmmmm....) og kortspill i lange baner.

San Pedro er en sjarmerende liten by med masse turister og minst like mange veggdekorasjoner som priser herren. Vi syns ikke egentlig at det er plagsomt med turister, for vi omgås ganske mange guatemalanere til vanlig, men vi glemmer at alle andre turister syns at vi er slitsomme og ikke syns det er så spennende at vi også er norske. Veggmaleriene fortjener et bilde. Her er et som sier 'Smil! Gud elsker deg'. Vi må jo smile!

Mandag tok vi båten over innsjøen fra San Pedro til Panajachel. Mest egentlig fordi det går flere busser derfra, men også litt for at det er veldig gode handlemuligheter (turistting) der. Elin og jeg var imidlertid enige om at vi skulle utsette storhandlinga til senere en gang, for vi var ikke i handlehumør. Men vi hadde glemt at man BLIR i handlehumør av å være i Panajachel. Handlegata er over 1km lang, og det er boder og butikker i flere lag hele veien. Så vi fikk brukt noen penger og vi rakk å angre på at vi ikke hadde tatt med oss ekstra bag til å ha det vi kjøpte i. Men vi er stort sett enige om at vi ikke kjøpte noe unyttig. Elin kom hjem med bryllupsgave, bryllupskjole (ikke brudekjole, men en hun skal ha på seg i bryllup i sommer) og pensumbøker. Jeg tok med meg en jakke, et skjørt og noen bøker. For å skeie ut, spleisa vi også på et grovbrød (de er ikke så lette å finne her i dette landet, så når vi finner noe som ser godt ut MÅ vi kjøpe).

Alt i alt rakk vi mye på tre dager. Vi fikk med oss litt av alt det ferier skal inneholde. Og vi trengte ikke mer. Nå skal vi snart ut på ferie igjen (avspasering heter det - gunstig arbeidssituasjon vi har her borte), Elin skal til Nicaragua og jeg skal til kysten med Ina og Marianne som er fredskorpsere fra Sund hos Kab'awil. Så, i slutten av neste uke, kommer Randi på besøk fra statene. Det blir stas. Alltid like kult å få besøk av venner når man er langt borte.

Klemmer fra Marte og Elin

Vi vil gjerne tilføye at området rundt Lago Atitlan er et av de områdene som ble hardest rammet av orkanen i høst, og det bærer store preg av det ennå. Flere steder var veien rast ut, og det er bare så vidt det kan passere kjøretøy. Vi så også et hus som var halvt begravd i stein og jord. Det er vondt å se alle skadene som har skjedd, og vi vet også at veldig lite hjelp kommer fram til de som trenger det mest. Et ikke rent lite hjertesukk til slutt. Det er ganske vanskelig å være rik nordmann blant guatemalanere som har mistet alt de eide og hadde. Det setter ting i perspektiv. Nyt å være norsk med alle velferds- og forsikringsordninger det fører med seg. Vi er priviligerte! Selv om vi betaler mye skatt; det er verdt det!

Guatemala og bilkjøring

Generelt er bilkjøring i Guatemala ikke en opplevelse for sarte sjeler. Hovedveiene er dårlige, svingete og bratte i tillegg til at du kan sverge på at du alltid havner bak minst en lastebil som ikke har motorkraft nok til å trekke lasten sin opp bakkene eller bremsestyrke nok til å holde normal fart nedover. Følgelig er det så godt som påbudt med forbikjøringer, og her gjelder det ingen regler utenom at det er om å gjøre å ikke kræsje. Det er her det begynner å skorte for sarte sjeler.

Uansett er bilkjøring en del av koordinatorjobben (det er ikke den delen jeg liker best), så det er bare å hive seg i det. Stort sett er det jeg som kjører, fordi Elin ikke føler at Guatemala er landet man skal få kjøretrening i, forståelig nok.

Hovedveiene, som jeg jo har beskrevet fram til nå, er en ting. En helt annen ting er småveiene som vi må kjøre for å komme fram til fincaene hvor brigadistene oppholder seg. Her slipper vi som regel å havne bak saktekjørende lastebiler, men vi kan godt møte både lastebiler og busser, og veiene er sjelden mer enn tre meter breie og ofte med stupbratt jungel på begge sider av veibanen. Utover dette er tilstanden til veiene ofte så laber at det er utrolig at motoriserte kjøretøy overhodet kommer seg opp og ned, ikke minst lastebiler og busser. I-N-G-E-N biler i Norge ville kjørt på sånne veier. (Rett og slett: der ingen skulle tru at nokon kunne køyre.)

Men til saken:
Denne bloggen skal nemlig hovedsaklig handle om en spesiell kjøretur. Vi har jo våre runder til fincaene Elin og jeg. La Bendición og Veracruz fikk besøk i slutten av forrige uke, og så sto Blanca Flor (som ligger i andre retningen) for tur på lørdag. Men lørdag morgen våknet jeg med intens kvalme. (Jeg fryktet en stund at jeg hadde fått besøk av engelen Gabriel, men det virker heller som jeg hadde fått i meg noe jeg ikke skulle.) Turen ble derfor utsatt til søndag. Da hadde sykdomsforholdene mellom Elin og meg jevnet seg litt ut, det vil si at jeg var blitt litt bedre og hun var blitt litt dårligere. Vi vurderte det uansett dithen at vi var i stand til å dra, og at magene våre ville takle kjøreturen.

Første del av turen er på hovedveien. Bratt og svingete. Jeg satt bak rattet, og hadde følgelig kontroll på bilens bevegelser, så for meg gikk det helt bra. Elin derimot har hatt bedre kjøreturer før. Vi måtte stoppe en gang, men uten resultater.
Halvveis til Blanca Flor tar vi av fra hovedveien. Her skiftet Elin og jeg roller. Det vil si, ikke som fører og passasjer, men i tilstand i magen. Fordi underlaget skiftet fra asfalt til ujevn brostein måtte vi dempe farten betraktelig, så Elin slapp å bli slengt hit og dit i svingene, mens bilens bevegelser ble mer ukontrollerbare for meg og det likte ikke magen min. Heldigvis fant jeg ut at ved å sitte fremoverlent og kjøre dempet jeg skvulpingen i magen til et tålelig nivå. Veien opp til Blanca Flor(2t) har aldri vært så lang som i går. Men vi kom oss fram omsider. Magen min var lykkelig for en pause!


Hjemveien gikk bedre, bortsett fra at vi selvfølgelig møtte den obligatoriske bussen. På underlig og uforklarlig vis går det alltid bra. Noen (som regel den med minst bil = jeg) må rygge til nærmeste sted hvor det er flatt nok på sidene til at to biler kan passere hverandre. Så tuter man som en hilsen og takk for samarbeidet, og kjører videre. Det er nesten litt koselig.

Det som ikke var så koselig var tåka som møtte oss når vi kom ut på hovedveien. Grøttjukt hvitt belte som dempet sikten til under 50m. Det var jo ok for Elin, for da måtte vi dempe farten betraktelig også, men irriterende vanskelig for meg å kjøre med dårlig sikt på bratte, svingete og ukjente veier. Vi havnet selvfølgelig også her bak den obligatoriske bussen (som jeg glemte å skrive i stad at spyr ut masse svart røyk). Kombinasjonen hvit grøt og svart røyk er ikke den beste, men vi kom oss forbi på en rett strekning med forholdsvis bra sikt. Det går også alltid bra.

Vel hjemme igjen kan vi i alle fall bekrefte at bilkjøring i Guate heller ikke er noe for sarte mager. Men vi slapp å spy. Heldigvis. Og vi var enige om at det hadde vært en fin tur.

Hilsner fra Marte, som stadig blir bedre i magen og bak rattet.

PS: Jeg er glad for at jeg har lært å kjøre bil på Sunnmøre, slik at jeg i alle fall ikke blir sjokkert over at ikke alle hovedveier er som Autobahn i Tyskland (selv om fartsgrensene her selvfølgelig er de samme som på Autobahn – nok om det for denne gang).

Her bor vi!

Jeg tenkte jeg skulle innvie dere i husværet vårt, slik at dere bedre kan se for dere hvordan vi lever. Vi har en 2,5roms i hjertet av Xela. 2 soverom, åpen kjøkkenløsning og selvfølgelig bad med ikke fullt så selvfølgelig varm dusj. Deilig.

Fra lufta (eller åsen utenfor Xela) ser området vårt slik ut:

Vi bor i den store gule bygningen oppe til høyre med flott takterrasse. Bakken utafor er bratt og grusom å gå opp, men vi trøster oss med at vi får god kondis.

Utsikten fra takterrassen er slik:










Fra terrassen utenfor stua vår, og for så vidt også fra to panorama- vinduer på stua, har vi denne utsikten:






Inne har vi kjøkken:












og stue:












og her bor jeg:

Senga er HARD og puta likeså. Heldigvis er den nå tom for lopper, så jeg sover bedre enn før. Er jo ikke så sær med tanke på harde senger heller etter mange år som speider.







Jeg har ikke turt å ta bilde av rommet til Elin. Men hvis dere ber pent, så kanskje hun legger det ut selv.

Nå skal vi hjem og spise lunsj på kjøkkenet vårt!

Hilsen fra Marte

Dyreliv

Hei igjen!

Vi vet at det er et rikt dyreliv i Guatemala. Men vi trodde vi var ferdige for en stund etter aa ha oppdaget at leiligheten vaar inneholdt mer enn de tradisjonelle hybelkaninene. Men da tok vi feil.

I dag har noen smaa dyr av noe slag som har en umiskjennelig virkning paa kroppen og dens avfallsstoffer invadert Elins mage. Jippi. Vi haaper selvfoelgelig at det er hurtig forbigaaende inntil det motsatte er bevist.
For aa hjelpe prosessen igang og helst speede den opp litt har Elin frivillig tilfoert kroppen sin enda flere smaadyr, men disse godartete melkesyrebakterier. 5 kapsler med Idoform inneholder ikke mindre enn 50 millioner hver av bifidobacterium (bakterien som faar infisert kjoett til aa havne i do) og enterococcus (bakterien som soerger for at coco (spansk ord for avfoering) kommer ut hel og ikke i flytende form). Det MAA jo gjoere underverker!

Vi lover aa holde dere oppdatert paa dyreliv av eksotisk art! Foelg med i neste episode!

Leilighet med gjenboere

Vi er de heldige leietakere av en fin leilighet sentralt i Xela. Det viste seg ogsaa at vi har vaert saa heldige aa faa med husdyr - av den kjaerlige typen.

Foerste natt startet fint - men saa begynte det aa dukke opp roede prikker paa oss begge. Siden Xela er godt over mygghoeyde skjoente vi snart at det var ugler i mosen, eller snarere lopper i loppekassa.


For de som lurer: slik ser loppebitt ut - og de kloer, og det er ikke videre lekkert aa grafse seg pa magen, laarene eller paa rompa titt og ofte.









Saa Marte tok ansvar og kjoepte Baygon - insektmiddelet som dreper alt.











I tillegg til aa spraye sove- rommene (Doe lopper, doe!!!) og soerge for at ikke et gram luft, langt mindre husdyr unnslapp fra gasskamrene, tok vi og ansvar for aa fryse ut gjenvaerende dyr som skiftet beite. Blant annet har soveposene vaare tilbrangt hver sin natt i fryseren.
Saa naa gleder vi oss til aa krype til koeys, og vaakne friske og uthvilte i morra uten flere bitt.

Blogging

Hei alle sammen!

Vi proever oss med blogg. Vet ikke helt om vi syns det er blodharry eller bare praktisk for at dere der hjemme skal kunne foelge med paa hva vi driver med her borte. Vi haaper i alle fall at vi klarer aa vedlikeholde denne bloggen og saa haaper vi selvfoelgelig paa kommentarer.

Guatehilsen fra Elin og Marte