Ny sivilstatus

Aller først ei lita åtvaring til Maria om ikkje å få altfor høge forventningar etter overskrifta.

Men faktum er at eg kjenner det som at eg har gått over i ein ny livsfase. Grunnen til dette er eit lite vidunder i familien. Eg har hatt mine innfall av skepsis over det som skulle skje det siste halve året. Korleis kjem det til å gå? Kven blir ho? Korleis blir mi rolle i dette?

Anna har vore urokkeleg bestemt, og ettersom magen har vakse og tida har gått har også forståinga, ansvarskjensla og 'vaksenrolla' auka merkbart, og vi har alle skjønt at noko stort har vore i emning.
Og no altså: Fredag for ei veke sidan, kl 01 presis kom eit lite vidunder til verda. Aurora. Ho var 49 cm lang og ca 3100 g, og med mine heilt objektive auge er ho verdas vakraste lille vesen (eg har etterkvart sett ein del babyar). Eg hadde heldigvis moglegheit til å ta turen til Ålesund slik at eg fekk oppleve hennar første døgn saman med henne. Det vart kjærleik ved første blikk. Tilveret er komplett når ho ligg i armane mine.

Frå no av skal eg, kvar gong eg får moglegheit til å fylle ut utan førehandsbestemte val, skrive Sivilstatus: Tante.


Eg har allereie starta nedteljinga til neste heimreise som skjer fredag om ei veke. Lurer på om det kjem til å vere slik lenge, at eg tel ned til neste heimtur frå dagen eg reiser derifrå...

Epleblomstring

Det er vår i Sogn og epleblomstringa er no på hell. Men vi har hatt nokre vakre veker her sidan starten av mai. Sjå berre på dette biletet tatt ein heilt vilkårleg dag eg var ute og rusla.

Dobbelt så nasjonalromantisk blir det av lamma som er komt ut på beite, slik at vi høyrer små skjøre brekingar så fort vi åpnar ytterdøra. Det er litt av ei oppleving på veg til jobb.

Viss eg kan dra vårfilosoferinga vidare må eg seie at det gir ein ekstra dimensjon til livet og kvardagen å vite at dei blomane vil har sett på trea dei siste vekene skal bli til eple til hausten. Då eg flytta hit i august var vi i starten på eplehausten. Dei epla som blomstra for eit år sidan drikk vi no som juice kvar dag til lunsj. Ringen er slutta ved at trea blomstrar igjen. Då kjem det nye eple som skal bli nye kaker, nytt syltetøy og ny juice. Det er ein banal klisjé, men det er første gongen eg kjenner årstidene og vekstsyklusar så tydeleg på kroppen. Det er ei god kjensle.

Setningar som svirrar i hovudet mitt

"Dei trur dei fekk ein siger i hus.
Men slegne menn skal reisa seg igjen"

"Vi veit, vi veit at natt skal bli til dag,
at siger følger etter nederlag."

"Gjennom nederlaget skal vi få
ein visdom som dei aldri kan forstå."

"Motstandskamp skal samla fleir og fleir og fleir"


Skulle nesten tru det var 1. mai...

Gloria

Bensinslukere

Som forsker på Vestlandsforsking er jeg kanskje programforplikta til å hisse meg opp over utslippsforherligelse. I mange kretser er vi her på VF mistenkt (ikke mistatt) for å være miljøaktivister på vår hals. Selv har jeg, som en av få, ikke bakgrunn som aktivist i Natur og Ungdom eller Naturvernforbundet, men jeg sympatiserer sterkt med dem som mener at noe må gjøres for å redde moder jord fra hetetokter.

Jeg liker å kjøre bil, men prøver å unngå det mest mulig, og eier heller ikke bil selv. Jeg syns av og til det er greiest å fly pga tidssparing ifht buss, men tar likevel bussen 95% av alle steder jeg skal. Tog er jeg sterk tilhenger av, men i indre Sogn er det ikke spesielt stort nettverk av togskinner. Med andre ord prøver jeg, ikke minst på transportsida, å gjøre mitt for å redusere samla utslipp.

Jeg mener ikke å glorifisere meg selv, men jeg vil likevel gi meg selv retten til å bli litt irritert over at noen kynikere tillater seg å legge til rette for at andre kan slippe ut mer enn mest fra sine doninger. Reklamen over var det som først vekket min interesse. Forrige uke var jeg en tur i Trondheim. Omstendighetene gjorde det slik at det dessverre var vanskelig å unngå å fly. Og på flere av disse 'følg med her, live update på nyheter og minimum 50% reklame'-skjermene som fins på flytog, flybuss og flyplass, dukket den opp.
"Norges beste MasterCard for bensinslukere". Med flammer som for min del gir klare assosiasjoner til brennende bensin. Er det mulig? Eier de ikke moral? Jeg syns det er forkastelig.

Riktignok gir tekstversjonen (til venstre, som jeg fant på nettet, paradoksalt nok i et transportbilag som legger vekt på overgang til klimavennlige biler) et mer humoristisk inntrykk, av at det ikke er biler det siktes til i bensinslukere, men mennesker som blåser flammer. Jeg vil gjerne påpeke at strengt tatt sluker vel ikke de bensinen (håper jeg for deres del i alle fall), men i den grad de bruker bensin (hvilket jeg også betviler), brenner de den i alle fall opp. Denne humoristiske vridningen gjør ikke meg mer positivt innstilt. Jeg syns forherligelse av og nesten oppfordring til bensinsluking er moralsk helt forkastelig. Selv har jeg nok med ett MasterCard, og det jeg har er heldigvis ikke fra 365direkte. Men hvis noen av mine lesere har ett slikt kort fra 365direkte vil jeg oppfordre dem sterkt til å bytte MasterCard, i alle fall hvis de har lyst til bevare litt troverdighet mtp utslippreduksjon. ARGH!

Berlin

For to uker siden var eg ein tur i Berlin. Det starta som ein skriveverkstad med nokre kollegaer frå jobben. Eg hadde stålsett meg for laaaange arbeidsdagar, opp mot 14-15 timar. Men då vi vel kom fram, viste det seg at Stefan (vår tyske kollega og vertskap på turen) hadde planlagt at vi skulle kose oss litt og. Her er Carlo og Stefan i parken ved Spree.



Eg er, som kjent, på diett for tida. Diett utan gluten tyder diett utan øl. Heldigvis fann eg sykkeløl, som er 50/50 øl og sitronbrus. Godt redusert gluteninnhald, og faktisk veldig godt. Eg trur det blir ein slager til sommaren her heime, som eit alternativ til lettøl når ein har bil. Eit skikkeleg rallar-øl!


Tyskland = Sweinefleisch. Ein kveld oppsøkte Frida (kollegavenninne tidlegare nemnt i samband med påske) og eg ei brun bule etter tilrådingar frå Gatelangs Berlin. Vi måtte verkeleg gå gatelangs for å finne bula, og var rett så svoltne då vi kom fram. Det var ikkje noko problem viste det seg. For på denne kneipa serverte dei kjøt i minimum 500g porsjonar, og på serveringsfat. På biletet nedanfor er glaset i bakgrunnen ein svær seidel med øl - med same diameter som ei norsk 1,5l flaske. Trass i at eg var svært svolten då eg kom klarte eg ikkje å fullføre, og eg var mett langt utpå neste formiddag.


Frida og eg vart att i Berlin då dei andre reiste heim for å gå i 1.mai-tog. Vi oppsøkte også 1.mai-markeringa i Berlin, men trakk oss ut før dei aller fleste av politibilane kom køyrande med sirener. Då sat vi eit kvartal lenger borte og såg på det heile frå ein fortausrestaurant. Etterpå reiste vi på Murmuseet i huset ved Checkpoint Charlie. Eg tok mange bilete, men berre eitt med mobilen. Dei andre kan de sjå på Picasa.


Det var ei fin veke i Berlin. Einaste store nedturen var at vi mista flyet heim på søndag kveld. Litt bittert, mykje stress og ei dyr siste natt i Berlin på eit flyplasshotell utan artige fasilitetar. Men vi kom oss heim dagen etter. Heldigvis.

Fiskemiddag

For noen uker siden hadde jeg middagsbesøk i Oslo. Lagde Arnes egne ovnsbakte laks - den slo an som alltid - middagsgjestene hadde ikke engang tid til å se på fotografen.


(Kan hende det hadde noe å gjøre med at middagen ble 2t forsinka, fordi jeg måtte kjøpe frossen fisk etter jobb, så alle var skrubbsultne nå maten endelig ble servert)

Det var for øvrig så vellykka at det tok under en uke før jeg fikk forespørsel om oppskriftsutlevering. Men denslags er selvsagt hemmeligstemplet. Slik får jeg flere gjester. :)

Slang

Resultatet av forrige ukes slang:




Viltvoksende asparges - mmmmmmmmmm. Jeg kan like mai i Sogn. Gleder meg til sommerens og høstens frukter (og grønnsaker)