Syk

Kroppen har meldt sin sedvanlige misnøye med klimaskifte og annen bakteriekultur i maten. Resultatet er at jeg er er slapp og kvalm og dårlig. Huff. Håper det går over hvis jeg ligger helt stille i hele dag.

Your results:
You are Wonder Woman

You are a beautiful princess
with great strength of character.




Click here to take the Superhero Personality Quiz

The curse

Mange av dere vet sikkert ikke at da jeg var her som koordinator for første gang, alene, for to år siden, gikk jeg hen og brakk foten den første dagen i Xela. Vrikka foten på fortauet. Det ledet til 6 uker på krykker. Men det er ikke poenget.

I fjor gikk alt bra. Da var Elin med.


I år er Tonje med, men hun kommer ikke før tirsdag (i morra). Så de første dagene har jeg vært her alene. Og hva skjedde igår? Joda, jeg tryna noe sabla.
Fallet i seg selv var mye kraftigere enn for to år siden, så hvis det hadde vært fullstendig sammenheng mellom fallets kraft og skadeutfallet, ville jeg nok vært lam fra livet og ned nå. Men det er jeg heldigvis ikke.
Men jeg slo meg. Stor flenge av storetåa og neglen brakk. Stakkars meg!

Jeg tror det hviler en forbannelse over meg når jeg er alene som koordinator i Xela. Godt at Tonje kommer i morra og kan oppheve forbannelsen!

Varme kilder og kalde kamper

Etter ett døgns forsinkelse har vi idag kunnet nyte første dag i Xela. (Forsinkelsene har bestått i en forsinket elev og 9 forsinkete kolli, men ett døgn etter at vi først landet i Guatemala var alt kommet vel fram og vi var glade igjen.)

På grunn av en liten misforståelse mellom Kab'awil og meg ble det ikke til at vi fikk være med på åpningen av det fjerde folkehøgskoleåret. Åpningen var nemlig flyttet fra Xela til Huehue, og det ble for langt for oss å reise dit på så kort varsel. Jaja. Vi er i mañana-land, så det går fint å ta ting på sparket.

Etter ønske fra noen av elevene ble det lagt opp til en alternativ frivillig utflukt. (Det er rart hvordan alle blir med på ting som er frivillige....) Utflukten gikk til Fuentes Georginas, noen varme kilder som ligger en liten times reising fra Xela. Jeg funderte på om vi skulle bestille buss til oss, men siden jeg ikke visste helt hvor mange som skulle være med før alle plutselig var med, var det vanskelig. Så vi la ut på the authentic way - med chicken-bus og pick-up. Det slo an. Brigadistene hvinte av fryd allerede lenge før vi hadde kommet fram til målet, fordi det var så gøy å reise med disse eksotiske fremkomstmidlene. Jaja. Artig i alle fall å være leder for en gjeng som hviner av fryd! Etter et kvarter bakpå en pickup var det deilig for de kalde kroppene våre å senke seg ned i det varme kildevannet. Det var nesten litt trolsk stemning der oppe på grunn av all fordampinga. Noen sammenligna det med Jurassic Park. Urskog og tåke. Hva skjuler seg?? Uæææ.

Hjemveien var minst like kald som veien opp, så da vi kom tilbake til Xela måtte jeg tine kroppen min med kaffe i sola i parken. Så bar det hjem for å rense øret for å få ut en dott av ørevoks og vann. Det var digg!! Nå kan jeg høre igjen. (Jeg tror jeg er arvelig belasta på utfriking over dotter i øret - Arnefar er i allefall også sterkt motstander av det.)

I kveld har det vært fotballkamp mellom de lokale heltene 'Los Chivos' og noen vi ikke vet hvem er, men som heter Jalapa (og det er jo et litt morsomt navn om ikke annet). Vi bega oss ut sammen med noen ulandselever og to fredskorpsere for å heie fram de røde og hvite og blå. Intetanende og naive i forhold til hva global oppvarming gjør med lokalt klima la vi ut uten mer enn tynne klær. Men så, som lyn fra klar himmel (bokstavelig talt), begynte det å regne. Det er fullstendig galt. Helt på tryne. Langt utafor sesongen. Vi ble våte. Men vi ga ikke opp. Nordmenn tåler jo tross alt vann.

Los chivos ledet etter første omgang, og det så lyst ut. Det var betraktelig lettere vær mot slutten av første omgang, enn i begynnelsen. Men så snudde det. I pausen slo det om og begynte å striregne igjen. Jeg var nær sammenbrudd og tilbaketrekning. Mange hadde allerede trukket seg hjemover. Men så ga regnet seg da 2. omgang begynte. Vi var kalde og våte og nesten motløse. Det gikk nedover for los chivos også. De møtte mer motstand. Den eneste måten for oss å holde livet oppe på var å hoppe og rope. Så vi flyttet oss nærmere la bulla (supporterklubben) og ble ivrige med på kampropene og heiasangene. Høydepunktet var da vi fikk hele la bulla til å synge porselen porselen porselen da motstanderne la seg ned på grunn av ingenting utover i andre omgang. Med trommer!

For ordens skyld. Kampen mellom Xelajú og Jalapa endte 1-1.

Eventyret

Før reiseskildringene begynner, må jeg få ut det jeg har tenkt aller mest på den siste uka, eller de siste to månedene. Jeg har skrevet et eventyr. Here it goes:

Det var en gang en jente. La oss kalle henne Marte i denne historien. Hun var en enkel sjel og hun likte godt å leke. Likevel var ikke alt ved henne like enkelt. Særlig i sitt forhold til gutter opplevde hun mange komplikasjoner. Etter å ha levd en, i hennes egne øyne, litt for lang stund uten noe særlig spenning, men med noen mindre lystige opplevelser på dette området, bestemte hun seg for å søke lykken på nye jaktmarker. Hun satte seg to mål i denne nye jakten. (Det skulle gjerne vært tre siden dette er et eventyr, men fordi eventyret har en viss base i virkeligheten er tallet to av realitetshensyn.) Det første målet var å være klar og tydelig og direkte. Det andre var å bevare leken. Dette siste målet var viktig for henne nettopp fordi hun likte godt å leke. Det første målet skjønte hun at var viktig etter å ha sett hva nettopp klarhet betydde i en av hennes gode venninners forhold til sin kjæreste, og etter å selv ha opplevd den positive betydningen av denne klarheten i sitt samboerskap med denne gode venninnen.

Det tok ikke lang tid før hun møtte en ung og håpefull gutt. La oss kalle ham Jonas i denne historien. Marte og Jonas fant fort tonen, og en av de tingene hun likte best ved ham var den lekne tonen de hadde når de møttes.

De møttes noen ganger. Det var ikke så altfor lett å møtes ofte fordi Marte stadig vekk var ute og fartet til andre byer og fremmede lender. Men de håpefulle hadde mye kontakt når de ikke var i samme by. Da Marte var hjemme på juleferie hadde de kontakt hver dag, og de snakket flere ganger lenge i telefonen. Marte tenkte mye på Jonas og håpet om at hun kunne avslutte jakten begynte å bygge seg opp...

Så kom det nye året. Marte skulle begynne i ny jobb på et annet sted, og Jonas hadde også mye å gjøre i sin jobb. De hadde mye å gjøre og var travle på hver sin kant. Marte ble mer og mer sliten, og samtidig vokste og vokste hennes behov for bekreftelse. Hun ville gjerne ha bekreftet at hun var ok, at han likte henne og at han tenkte på henne. Jonas var også travelt opptatt og hadde ikke overskudd til å gi henne de bekreftelsene hun lengtet etter når han var ferdig med dagens gjøremål lenge etter solnedgang. Det ble en negativ spiral: Behovet for bekreftelse ble ikke tilfredsstilt. Den manglende bekreftelsen førte til usikkerhet som igjen førte til større behov for bekreftelse.

Da Marte hadde noen dager fri fra jobben skulle hun til byen de begge to egentlig bodde i. Jonas ville gjerne møte henne, men han ville ikke planlegge noe konkret fordi han hadde så mye å gjøre på jobb at det var vanskelig å si noe sikkert. Marte var likevel trygg på at de kom til å se hverandre. De hadde jo laget en løs avtale til helga. Marte bestemte seg for å la han ringe slik at han slapp å føle seg mer presset enn nødvendig. Helga gikk, men ingen telefon kom. Usikkerheten vokste igjen, og sammen med den vokste et sinne basert på skuffelsen over at han ikke ringte. Etter tre dager ringte han. Da var Marte så sint at hun ikke klarte hverken å glede seg over at han ringte eller å ta imot invitasjonen han hadde.

Skuffelsen hennes var stor. Hun var vonbroten og lei seg. Først orket hun ikke tenke på det som hadde skjedd og hva det betød. Etter tre dager med tårer og fornektelser bestemte hun seg likevel for å gå skuffelsen nærmere etter i sømmene. Den var todelt. Delvis var hun lei seg fordi forhåpningene hun hadde hatt til Jonas hadde bristet. Det var den skuffelsen som var lettest å takle. Der var det lett å skylde på det han hadde sagt og gjort, eller ikke sagt og ikke gjort. Men det var bare halve sannheten.

Resten av skuffelsen hadde bakgrunn i hennes egne reaksjoner. På grunn av den usikkerheten hun hadde bygd opp, hadde hun mistet evnen til å gi klare og tydelige beskjeder, men istedet erstattet det med surhet og skuffelse. Usikkerheten hadde også tatt bort leken. Behovet for bekreftelse var for overveldende.

Det var en delt skuffelse. Det var et delt ansvar. Martes unnskyldning var på ingen måte en fullverdig unnskyldning. Hun hadde ikke spilt med åpne kort. Hun kunne ha sagt klarere ifra om sine behov. Istedet hadde hun håpet at han skulle skjønne det av seg selv. Men denne innsikten var en begynnelse. Hun innså at det var et forbedringspotensiale, selv om omstendighetene rundt situasjonen også kunne vært bedre.

Det gjenstår ennå å se om eventyret er ute eller om de lever lykkelige alle sine dager...

Back on track

Tilbake i Guatemala føler jeg ansvaret for denne bloggens liv og levnet tynge. Jeg vil derfor herved erklære den for gjenoppstanden, og lover å bruke den som et medium for formidling av hvordan dagene og ukene forløper over here. Håper noen av dere fra i fjor henger med. Og håper at det kommer noen nye lesere??

Jeg gleder meg til å blogge igjen!!