En liten Guatemalahistorie

For tiden er jeg trygt plassert med begge beina godt plantet på norsk jord. Men som gammel Guatemalafarer er jeg så heldig å til en hver tid ha nære eller mindre nære venner i det forgjettede land. Og innimelllom sender de historier til meg fra andre siden av Atlanteren. Ikke alle blir publisert her. Men siden denne bloggen heter guateguateguate til fornavn har jeg vel et visst ansvar for å bringe slike historier videre (denne gangen med Mariannes ord):

I et forsøk på å sette smil på munnen deres kommer en liten historie fra torsdag 27.11, Congreso de la República i Gutemala By (og så veldig veldig gjerne man skulle vært flue på veggen denne dagen)

Det var åpen samling i kongressen, og de folkevalgte er i intense dskusjoner om (og kanskje helst mot) budsjettet for 2010 og presidentens forsøk på å øke noen skatter (huff disse sosialistiske forsøkene som Colom driver med....:P) Politiet var som vanlig i flertall utenfor bygningen, den åpenbare årsaken var nok alle demonstrasjonen som har vært de siste dagene og ukene og månedene.
Dagens første overraskelse var bombetrusselen! Politi og spesialstyrker styrter inn for å finne ut at det er ingen større fare på gang. Få minutter etterpå opplever guatemala en ganske kraftig rystning (på grensen til å være et ordentlig jordskjelv), og alle folkevalgte og funskjonærer styrter ut i evakueringsforsøket. Vel ute av bygningen oppdages det at den kjære kongress-presidenten sitter alene igjen inne grunnet sitt brukne ben :)
Så til dagens høydepunkt, like etter at alle var vel installert inne i bygningen igjen, kommer politistyrkene inn for andre gang og uttaler at de har arrestordre på en av de folkevalgte. Hele 10 representanter bryter ut i vill panikk og prøver seg på ulike stuntforsøk for å unngå arrest.

Avisenes store historie dagen etter var om en ved navn Meyer. Etter å ha latt som han besvimte, ble han båret inn på kvinnedoen og der forble han i skjul en god stund, etterhvert kom det en ambulanse til åstedet (grunnet han fatale besvimelse og "helsesituasjon"). Meyer flyktet ut i nevnte ambulanse og ble ført til ett hemmelig skjulested og der ble han...

...helt til han fikk forsikret seg om at det ikke var han politiet var ute etter i det hele tatt :)
(så kan man bare begynne å lure på hvem som kommer til å få arrestorden mot seg neste gang!)


Min kommentar er bare:
Kostelig. Innimellom skulle man jo ønske det var litt mer Texas her hjemme også. Hverdagen i gamle Norge virker jo rent ut sagt kjedelig i sammenligning. Go Guate!

Første skitur for sesongen...

... vart gjennomført søndag. Elin og Frank var på besøk frå Oslo, og på veg heim for dei, la vi inn eit stopp på Tyin. Det var tradisjonelt påskeføre med skaresnø. Vi smurde med klister og hadde likevel god gli (og ok feste).

Eg må innrømme at eg ikkje var veldig positiv i forkant, men når eg fekk skia på beina, og stavane i armane, og kunne stake meg bortover kvite sletter - ja, då hadde eg gløymt alt om kvifor eg tykte det var langt å reise for ein liten tur... Eg gler meg til meir ski i vinter, og håpar at snøen snart legg seg på ein stad litt nærare Sogndal...

Fordomar - ei ode til bibliotekarane

På tide å ta eit oppgjer med ein av fordomane mine. Eg er nok ikkje aleine om å assosiere bibliotekaryrket med ei omstendeleg middelaldrande dame med under middels spennande klede og god tid.
Første gong eg måtte redefinere dette biletet var for nokre år sidan, då eg høyrte om ei venninne av ei venninne av meg som utdanna seg til bibliotekar. Brått vart den middelaldrande dama i tankane mine forsøkt bytta ut med ei lyshåra jente i 20-åra.
Andre gongen eg måtte redefinere dette biletet var i vår, då eg blei kjend med Camilla, som er høgskulebibliotekar her i Sogndal. Ho er nesten som meg. 30 år. Opptatt av kultur, natur og sjølvsagt bøker. Ho kler seg i vanlege klede og høyrer mykje på Ipod (der ligg ho jo framfor meg, eg har ikkje eingong Ipod).

Etter at eg starta å jobbe på Vestforsk er bibliotekarane viktigare enn nokon gong før. Som student måtte eg gå på biblioteket, og finne bøkene sjølv og låne dei på ei maskin. Berre eit fåtal gonger snakka eg med dei som jobba på biblioteket. Men no kan eg trykke ei bestilling inn på dataskjermen min og nokre dagar seinare ligg boka i posthylla mi. Levert av, ja, nettopp, bibliotekarane. Camilla sender attpåtil nokre gonger små helsingar som ein tepose eller ein sjokolade i konvoluttane med bøker.
Men altså. Ideen om at bibliotekarar tek seg litt ekstra tid har det tatt litt tid å avlive. Men no må eg ta eit oppgjer med den ideen og. Torsdag føremiddag hadde eg besøk av ein kollega på kontoret. Han hadde ei bok som eg tykte såg interessant ut, og då han hadde gått, gjekk eg inn i Bibsys (altså på nettet) og bestilte boka. Ein - 1 - time seinare var eg ferdig med lunsj, og sjekka som vanleg posthylla mi. Og der låg boka!
No er biletet mitt av bibliotekarane endra til ei ung, hipp og kul dame med over middels brains og ræva i gir. Hurra for Camilla og gjengen!