Gratuler meg - jeg har akkurat overlevd verdens desidert verste busstur. (I alle fall min verdens verste busstur)
Jeg vet ikke helt hvor godt jeg har beskrevet hvordan en helt vanlig busstur i Guatemala arter seg tidligere. Jeg skal uansett gjøre et nytt forsøk, for at alle dere som ikke har prøvd det, lettere skal kunne se for seg hva det går ut på.
Det første jeg kommer på er berg og dalbane uten sikkerhetstiltak som sele, skinner o.l. (Riktignok også uten loop, som regel - heldigvis). Flåklypa Grand Prix er også et godt bilde. Forskjellen der er at bussturene i Guatemala jevnt over foregår på veier som har filer med to kjøreretninger.
Bussene, som er for gamle og usikre og slitte til å kjøre nord-amerikanske skolebarn, blir fraktet ned hit. På veiene her kjører de om kapp, og ingen har noen gang hørt noe om at disse bussene er i dårlig stand. De kjører om kapp fordi de har provisjonslønn - jo flere passasjerer jo mer penger. Og da er det selvfølgelig om å gjøre å komme først til passasjerene. Særlig noen knutepunkt. Jo nærmere vi kommer disse knutepunktene, jo hissigere blir sjåføren på gassen. Og jo fortere går det i svingene. Om å gjøre å innhente alle! Særlig i disse periodene bryr han seg lite om at den andre filen er forbeholdt biler som kjører i motsatt retning. Han hiver seg ut og inn av venstre kjørefelt, og kjører slalåm mellom kjøretøyene for å fange opp de tre som står og venter på bussen. Puh, vi rakk det. Vi kom først. Men så - mens vi stod stille og tok opp passasjerene kjørte jo de andre bussene forbi oss igjen, så det er bare å ta opp kampen igjen!
Og når det kommer til passasjerene som kom på, så er det et under at det er plass til dem. Bussen blir aldri full. Dette har jeg et veldig ambivalent forhold til. Det kan bli fryktelig trangt. Setene, som egentlig er passe til to, fylles ofte opp med en rumpe til. Resultatet av dette er at tredjemann, som sitter inn mot midtgangen) sitter med halve rumpa utafor setet. I praksis sitter man ofte seks tett i tett når det er tre stykker på hver side av midtgangen. Og det gjør det som oftest. Så hvor skal de tre som kommer inn gjøre av seg? Joda, de skal stå i det usynlige rommet mellom de to som sitter innerst mot midtgangen på hver side. Og i tillegg skal bussassistenten og alle som kommer på for å selge vann/juice/snacks gå fram og tilbake. Som sagt: det kan bli fryktelig trangt.
Men på den annen side - uten alle menneskene til å stoppe deg fra å seile fra høyre til venstre når bussen kjører slalåm, så blir bussturen fryktelig slitsom. Alle muskler i kroppen er garantert ømme og støle i flere dager etter en to-timers tur for å motvirke seilingen (og påfølgende brannsår på rumpeballene). Så alt i alt er jeg for at bussene fylles opp til det maksimale, når sjåførene leker Flåklypa. Men egentlig syns jeg det er for mye både fart og passasjerer på chicken-bussene, og benytter kjøretøyer hvor et sete er et sete og sjåføren får betalt på andre premisser så ofte jeg kan.
PS: For fortvilte og skremte venner og slektninger der hjemme kan jeg fortelle at jeg opplever at jeg er blitt litt mer tynnhudet etterhvert, og derfor kanskje lettere lar meg skremme. Det går jo som oftest bra. Jeg, eller noen jeg kjenner, har ennå ikke vært innblandet i en eneste ulykke med buss i Guatemala. Bank i bordet.
tirsdag 24. april 2007
lørdag 21. april 2007
Guatemole-fyllik - spansktalende nordmann 0-1
Dette kan jeg like. Igår tok jeg buss (minibuss fyllt til randen) i Xela. Jeg kom på som sistemann i en allerede overfyllt buss. Resten av passasjerende var utelukkende lokale. I hjørnet bakerst satt det en som imidlertid ikke følte noen blygsel ved å søke kontakt med meg - på snøvlete engelsk. Nå kommer det tre saksopplysninger:
- Engelsknivået til folk flest i Guatemala er ikke høyt.
- Han som snakket var full, hvilket ikke forsterket engelsken hans
- Jeg liker overhodet ikke å bli snakket til på engelsk av lokale mennesker
Han sa noe sånt som: 'Hi. Whats you name?'. Jeg svarte: 'No hablo ingles', lettere irritert, utover den vanlige frustrasjonen var det forsterket av dagsformen. Dette pleier jeg å gjøre, men det pleier ikke å ha særlige konsekvenser. Den vanlige reaksjonen er at vedkommende som snakker til meg fortsetter å snakke til meg på engelsk. Det skjedde for så vidt også denne gangen. Men man skal ikke undervurdere effekten min kommentar hadde på de ca 15 andre tilhørerene. Da jeg kom ombord i bussen følte jeg at de to enhetene i bussen var lokale (16) vs turist (1), men på grunn av kommentaren ble dette som ved et trylleslag reversert og enhetene ble edruelige (16) vs fyllik (1). I tillegg ble også stemningen langt mer gledelig og lattermild. Takket være en simpel frustrert kommentar.
Historien gjorde også at min frustrasjon forsvant som dugg for solen. :)
- Engelsknivået til folk flest i Guatemala er ikke høyt.
- Han som snakket var full, hvilket ikke forsterket engelsken hans
- Jeg liker overhodet ikke å bli snakket til på engelsk av lokale mennesker
Han sa noe sånt som: 'Hi. Whats you name?'. Jeg svarte: 'No hablo ingles', lettere irritert, utover den vanlige frustrasjonen var det forsterket av dagsformen. Dette pleier jeg å gjøre, men det pleier ikke å ha særlige konsekvenser. Den vanlige reaksjonen er at vedkommende som snakker til meg fortsetter å snakke til meg på engelsk. Det skjedde for så vidt også denne gangen. Men man skal ikke undervurdere effekten min kommentar hadde på de ca 15 andre tilhørerene. Da jeg kom ombord i bussen følte jeg at de to enhetene i bussen var lokale (16) vs turist (1), men på grunn av kommentaren ble dette som ved et trylleslag reversert og enhetene ble edruelige (16) vs fyllik (1). I tillegg ble også stemningen langt mer gledelig og lattermild. Takket være en simpel frustrert kommentar.
Historien gjorde også at min frustrasjon forsvant som dugg for solen. :)
Siste fincarunde - og vemod
Det går virkelig mot slutten her i Guatemala. Litt vemodig må jeg innrømme at det er, å skulle reise hjem til Norge, uten å vite sikkert om og eventuelt når jeg ser menneskene og landet her igjen.
I Xela er det greit. Jeg trives her, men jeg har aldri lagt så veldig mye arbeid i å opparbeide meg noe nettverk av venner her. Litt stusselig kanskje, og litt ensomt til tider, men det har føltes så kort de gangene jeg har vært her.
Men det er verre med menneskene og livet på fincaene. Mange av dem føler jeg etterhvert at jeg kjenner godt og liker å være sammen med dem. (Mange av dem spør selvfølgelig også om jeg ikke skal komme og bo sammen med dem og gifte meg med en av de mange ungguttene på fincaen - det anser jeg som usannsynlig.) For å få ta litt skikkelig farvel har jeg derfor vært litt lenger på hver finca denne gangen. Det har vært fantastisk. Selvfølgelig uutholdelig noen ganger med myggen og stikkene og varmen og harde senger og mye lyder, men like fullt fantastisk. Morsomt å snakke med dem brigadistene bor hos, deilig å leve i pakt med naturen, følge lyset og ha hunder og høner og kalkuner og griser løpende fritt omkring rundt føttene. Og så har jeg fått vært med på klekking av kyllinger. Utrolig at egg, som vi spiser til frokost så ofte, kan sprekke og så plutselig kommer det et levende vesen ut. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan det går an. Og selv om jeg fryktelig gjerne skulle skjønt mer er det på en måte litt godt å ikke vite, men bare la seg fascinere av naturens prosesser. Jeg har også hilst på hundevalper som var så nyfødte som jeg aldri har sett dem før, en uke gamle nurk som ikke vil annet enn å sutte på fingrene mine. Fantastisk.
På en av fincaene fikk vi også med oss litt liv. Forbundet av familier som i sin tid gikk sammen for å få tilgang til jord har for lengst slått sprekker. Noen vil være med i Kab'awil og noen vil ikke. Noen vil betale ned på lånet, noen saboterer. Styret er korrupt og underslår penger fra fellesskapet. De fleste overser det, men noen opponerer. Ikke lett. Mest vanskelig fordi alle sitter på så forskjellig informasjon. Den siste utviklingen nå var at styret (som er mot Kab'awil og mot nedbetaling av lån) hadde alliert seg med en annen (og langt mer revolusjonær organisasjon sammenlignet med Kab'awil) og prøvd å bli en del av den, på hele fincaens vegne, uten at alle var informert. Et brudd på demokratiske rettigheter og individuell suverenitet. Ikke lett, men veldig spennende for oss å være med på møtet og få innsikt i prosessene. Selvfølgelig er det lett for meg å forholde meg distansert til det. Det betyr jo ikke noe for meg personlig hva som skjer med den fincaen. Men jeg tar ikke så lett på det. Jeg håper jeg kan følge utviklingen etter at jeg kommer hjem til Norge, og jeg håper det går riktig vei. At de riktige menneskene kan påvirke prosessen. Men jeg føler ikke at det er så mye jeg personlig kan gjøre.
Utover dyrefødsler og spennende møter har jeg nytt livet, lest, solt meg litt og badet i to elver. I det hele tatt har det vært deilig. Jeg kan reise hjem med litt mer overskudd av det jeg liker så godt ved livet her. Men selv om jeg gleder meg som en unge til å komme hjem og til å skulle være hjemme i Norge en stund, så tror jeg bestemt ikke at det er siste gangen jeg har nytt livet på landsbygda i Latin-Amerika. Jeg har jo ennå en familie i Brasil som jeg tror venter på besøk. Mon tro om de ikke fortjener det om ikke så lenge?
I Xela er det greit. Jeg trives her, men jeg har aldri lagt så veldig mye arbeid i å opparbeide meg noe nettverk av venner her. Litt stusselig kanskje, og litt ensomt til tider, men det har føltes så kort de gangene jeg har vært her.
Men det er verre med menneskene og livet på fincaene. Mange av dem føler jeg etterhvert at jeg kjenner godt og liker å være sammen med dem. (Mange av dem spør selvfølgelig også om jeg ikke skal komme og bo sammen med dem og gifte meg med en av de mange ungguttene på fincaen - det anser jeg som usannsynlig.) For å få ta litt skikkelig farvel har jeg derfor vært litt lenger på hver finca denne gangen. Det har vært fantastisk. Selvfølgelig uutholdelig noen ganger med myggen og stikkene og varmen og harde senger og mye lyder, men like fullt fantastisk. Morsomt å snakke med dem brigadistene bor hos, deilig å leve i pakt med naturen, følge lyset og ha hunder og høner og kalkuner og griser løpende fritt omkring rundt føttene. Og så har jeg fått vært med på klekking av kyllinger. Utrolig at egg, som vi spiser til frokost så ofte, kan sprekke og så plutselig kommer det et levende vesen ut. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan det går an. Og selv om jeg fryktelig gjerne skulle skjønt mer er det på en måte litt godt å ikke vite, men bare la seg fascinere av naturens prosesser. Jeg har også hilst på hundevalper som var så nyfødte som jeg aldri har sett dem før, en uke gamle nurk som ikke vil annet enn å sutte på fingrene mine. Fantastisk.
På en av fincaene fikk vi også med oss litt liv. Forbundet av familier som i sin tid gikk sammen for å få tilgang til jord har for lengst slått sprekker. Noen vil være med i Kab'awil og noen vil ikke. Noen vil betale ned på lånet, noen saboterer. Styret er korrupt og underslår penger fra fellesskapet. De fleste overser det, men noen opponerer. Ikke lett. Mest vanskelig fordi alle sitter på så forskjellig informasjon. Den siste utviklingen nå var at styret (som er mot Kab'awil og mot nedbetaling av lån) hadde alliert seg med en annen (og langt mer revolusjonær organisasjon sammenlignet med Kab'awil) og prøvd å bli en del av den, på hele fincaens vegne, uten at alle var informert. Et brudd på demokratiske rettigheter og individuell suverenitet. Ikke lett, men veldig spennende for oss å være med på møtet og få innsikt i prosessene. Selvfølgelig er det lett for meg å forholde meg distansert til det. Det betyr jo ikke noe for meg personlig hva som skjer med den fincaen. Men jeg tar ikke så lett på det. Jeg håper jeg kan følge utviklingen etter at jeg kommer hjem til Norge, og jeg håper det går riktig vei. At de riktige menneskene kan påvirke prosessen. Men jeg føler ikke at det er så mye jeg personlig kan gjøre.
Utover dyrefødsler og spennende møter har jeg nytt livet, lest, solt meg litt og badet i to elver. I det hele tatt har det vært deilig. Jeg kan reise hjem med litt mer overskudd av det jeg liker så godt ved livet her. Men selv om jeg gleder meg som en unge til å komme hjem og til å skulle være hjemme i Norge en stund, så tror jeg bestemt ikke at det er siste gangen jeg har nytt livet på landsbygda i Latin-Amerika. Jeg har jo ennå en familie i Brasil som jeg tror venter på besøk. Mon tro om de ikke fortjener det om ikke så lenge?
Sterke inntrykk!
Det skjer fryktelig mange ting, på fryktelig liten tid, og jeg klarer ikke helt å holde tritt.
Først må jeg fortelle om et ubehagelig sterkt møte vi var med på i Guatemala city for vel en siden.
Gjennom Elin Ranum (LAG-er og tidligere lærer på Sund) som bor i El Salvador og har jobbet med et prosjekt med gjengkulturen i Guatemala fikk vi kontakt med en organisasjon som jobber for at ungdommer som står i fare for å bli lokket/tvunget ut i et kriminelt gjengmiljø* skal få et annet tilbud og starte et nytt liv.
Et fantastisk prosjekt med et ungdomshus hvor de får opplæring i lesing/skriving og andre nyttige praktiske gjøremål slik at de kan tjene penger på annet vis enn ved kriminalitet. Nå har huset ca 250 ungdommer tilknyttet seg, og de skolerer ungdommen på lik linje som vanlig skole. Omvisningen på huset var flott og det er alltid imponerende å se hva frivillige organisasjoner kan få til.
Det fryktelige begynte når vi, etter omvisningen, kom inn på kontoret. Da var det tid for å stille spørsmål og se bilder. Spørsmål om opptak i gjengene, om tatoveringer (gjengene markerer medlemmene sine med forskjellige tatoveringer), om fengsling og alt det forferdelige som hører med. Vi fikk blant annet vite at gjengene selvfølgelig driver en konstant mobilisering for å lokke flere inn og med i sin gjeng. De lokker med trygghet og fellesskap, for medlemmene direkte og medlemmenes familier. For å bli godtatt som gjengmedlem må man gjennom en prøveperiode som kan vare alt fra en uke til en måned. I løpet av prøveperioden må man drepe en person og overleve 5 minutter grisebanking fra resten av gjengmedlemmene. Jeg syns det er sprøtt og på en måte uforståelig, men samtidig kan jeg skjønne at de kan la seg friste av å være del av et større sikkerhetsnettverk. Dersom noen bestemmer seg, etter prøveperioden, for ikke å være med, blir de tilkoblet gjengen som en slags slaver som langer dop og er løpegutter og spioner. I beste fall. Hvis de har fått innsikt i viktige prosesser, men så bestemmer seg for å trekke seg ut, blir de etter all sannsynlighet drept. Huff!
Vi fikk også se bilder, av ulike tatoveriner, ulike sammenkomster som ungdomshuset hadde organisert. Det meste informativt og positivt. Men så kom det - bildene som for alltid kommer til å sitte som spikra i mitt mentale minne. Bildene fra en massakre som hadde vært i et fengsel, i sammenstøt mellom to ulike gjenger. Blodige kropper og løse kroppsdeler og til og med et hode som lå alene på en gate i en blodpøl.
Jeg kommer aldri til å glemme det.
*Kriminelle og voldelige gategjenger er et voksende og stort problem i Mellom-Amerika og Guatemala. Gjengene har i mange tilfeller sitt opphav i Los Angeles, men har altså spredd seg sørover. Hovedsakelig er det to gjenger som kjemper mot hverandre, men også mindre gjenger finnes.
Først må jeg fortelle om et ubehagelig sterkt møte vi var med på i Guatemala city for vel en siden.
Gjennom Elin Ranum (LAG-er og tidligere lærer på Sund) som bor i El Salvador og har jobbet med et prosjekt med gjengkulturen i Guatemala fikk vi kontakt med en organisasjon som jobber for at ungdommer som står i fare for å bli lokket/tvunget ut i et kriminelt gjengmiljø* skal få et annet tilbud og starte et nytt liv.
Et fantastisk prosjekt med et ungdomshus hvor de får opplæring i lesing/skriving og andre nyttige praktiske gjøremål slik at de kan tjene penger på annet vis enn ved kriminalitet. Nå har huset ca 250 ungdommer tilknyttet seg, og de skolerer ungdommen på lik linje som vanlig skole. Omvisningen på huset var flott og det er alltid imponerende å se hva frivillige organisasjoner kan få til.
Det fryktelige begynte når vi, etter omvisningen, kom inn på kontoret. Da var det tid for å stille spørsmål og se bilder. Spørsmål om opptak i gjengene, om tatoveringer (gjengene markerer medlemmene sine med forskjellige tatoveringer), om fengsling og alt det forferdelige som hører med. Vi fikk blant annet vite at gjengene selvfølgelig driver en konstant mobilisering for å lokke flere inn og med i sin gjeng. De lokker med trygghet og fellesskap, for medlemmene direkte og medlemmenes familier. For å bli godtatt som gjengmedlem må man gjennom en prøveperiode som kan vare alt fra en uke til en måned. I løpet av prøveperioden må man drepe en person og overleve 5 minutter grisebanking fra resten av gjengmedlemmene. Jeg syns det er sprøtt og på en måte uforståelig, men samtidig kan jeg skjønne at de kan la seg friste av å være del av et større sikkerhetsnettverk. Dersom noen bestemmer seg, etter prøveperioden, for ikke å være med, blir de tilkoblet gjengen som en slags slaver som langer dop og er løpegutter og spioner. I beste fall. Hvis de har fått innsikt i viktige prosesser, men så bestemmer seg for å trekke seg ut, blir de etter all sannsynlighet drept. Huff!
Vi fikk også se bilder, av ulike tatoveriner, ulike sammenkomster som ungdomshuset hadde organisert. Det meste informativt og positivt. Men så kom det - bildene som for alltid kommer til å sitte som spikra i mitt mentale minne. Bildene fra en massakre som hadde vært i et fengsel, i sammenstøt mellom to ulike gjenger. Blodige kropper og løse kroppsdeler og til og med et hode som lå alene på en gate i en blodpøl.
Jeg kommer aldri til å glemme det.
*Kriminelle og voldelige gategjenger er et voksende og stort problem i Mellom-Amerika og Guatemala. Gjengene har i mange tilfeller sitt opphav i Los Angeles, men har altså spredd seg sørover. Hovedsakelig er det to gjenger som kjemper mot hverandre, men også mindre gjenger finnes.
Selvmedlidenhet
Idag syns jeg fryktelig synd på meg selv:
- Jeg har flere store stikk av ukjent insekt på leggen, slik at leggen og ankelen ser ut som en forvokst tennisball, de klør masse og de gjør vondt.
- Jeg var på kino igår og så Perfect Stranger - en film som får meg til å miste troen på vennskap og mennesker
- Har hatt en kjip telefonsamtale.
- Ingen andre vil/kan snakke på Skype
- Mac'en min har hengt seg opp og vil ikke starte, og jeg har ikke backup-cd'ene med meg til Guate.
søndag 15. april 2007
The Political Compass™
Jeg har tatt testen som ligger på The Political Compass for å finne ut en gang for alle hvor jeg ligger i det politiske landskapet. Ikke at jeg tviler så veldig egentlig, men tester er gøy og det er greit å få en bekreftelse. Det kan selvfølgelig stilles spørsmål ved testens metode, men for at dere skal vite på hvilket grunnlag den har plassert meg, så har jeg altså svart på hvorvidt jeg er veldig enig/enig/uenig/veldig uenig på ca 60 påstander innenfor økonomi, verdensorden, sex, kjønn o.l.
Testen plasserer meg i et diagram, ikke bare på en økonomisk venstre-høyre akse, men også med en sosial dimensjon som går fra autoritær til liberal. Dette syns jeg er en viktig differensiering, og den blir av The Political Compass blant annet rettferdiggjort med at man lettere skal kunne kjenne forskjell på par som Gandhi og Stalin og Thatcher og Friedman. Diagrammet nedenfor viser:
Ifølge The Political Compass er dette også nyttig for å innse motpolene i samfunnet: "The chart also makes clear that, despite popular perceptions, the opposite of fascism is not communism but anarchism (ie liberal socialism), and that the opposite of communism ( i.e. an entirely state-planned economy) is neo-liberalism (i.e. extreme deregulated economy)."
De skriver videre:
"The usual understanding of anarchism as a left wing ideology does not take into account the neo-liberal "anarchism" championed by the likes of Ayn Rand, Milton Friedman and America's Libertarian Party, which couples law of the jungle right-wing economics with liberal positions on most social issues. Often their libertarian impulses stop short of opposition to strong law and order positions, and are more economic in substance (ie no taxes) so they are not as extremely libertarian as they are extremely right wing. On the other hand, the classical libertarian collectivism of anarcho-syndicalism ( libertarian socialism) belongs in the bottom left hand corner.
In our home page we demolished the myth that authoritarianism is necessarily "right wing", with the examples of Robert Mugabe, Pol Pot and Stalin. Similarly Hitler, on an economic scale, was not an extreme right-winger. His economic policies were broadly Keynesian, and to the left of some of today's Labour parties. If you could get Hitler and Stalin to sit down together and avoid economics, the two diehard authoritarians would find plenty of common ground."
I dette diagrammet er flere kjente internasjonale personer plassert ut i fra utsagn og taler:
Men altså, mitt resultat er som følger:
(og her må jeg legge til at jeg syns alltid slike tester er litt skumle. Hva hvis jeg viser meg å være plassert et helt annet sted enn jeg tror jeg er?)
Economic Left/Right: -7.88
Social Libertarian/Authoritarian: -4.26
Jeg får dessverre ikke til å vise dette i et diagram, men jeg er i alle fall trygt plassert i den nederste venstre delen av diagrammet som går fra -10 til +10 på begge akser. I de to diagrammene over, er dette omtrent som Nelson Mandela og Mahatma Gandhi. Kanskje litt mer til venstre enn dem.
Absolutt en plassering jeg kan leve med. Det var visst ikke så farlig likevel.
PS: Det hadde vært spennende å se hvor noen sentrale norske politikere ligger i dette diagrammet. Noen med kontakter som har lyst til å sende utfordringen videre? Hvis de tør da...
Testen plasserer meg i et diagram, ikke bare på en økonomisk venstre-høyre akse, men også med en sosial dimensjon som går fra autoritær til liberal. Dette syns jeg er en viktig differensiering, og den blir av The Political Compass blant annet rettferdiggjort med at man lettere skal kunne kjenne forskjell på par som Gandhi og Stalin og Thatcher og Friedman. Diagrammet nedenfor viser:
Ifølge The Political Compass er dette også nyttig for å innse motpolene i samfunnet: "The chart also makes clear that, despite popular perceptions, the opposite of fascism is not communism but anarchism (ie liberal socialism), and that the opposite of communism ( i.e. an entirely state-planned economy) is neo-liberalism (i.e. extreme deregulated economy)."
De skriver videre:
"The usual understanding of anarchism as a left wing ideology does not take into account the neo-liberal "anarchism" championed by the likes of Ayn Rand, Milton Friedman and America's Libertarian Party, which couples law of the jungle right-wing economics with liberal positions on most social issues. Often their libertarian impulses stop short of opposition to strong law and order positions, and are more economic in substance (ie no taxes) so they are not as extremely libertarian as they are extremely right wing. On the other hand, the classical libertarian collectivism of anarcho-syndicalism ( libertarian socialism) belongs in the bottom left hand corner.
In our home page we demolished the myth that authoritarianism is necessarily "right wing", with the examples of Robert Mugabe, Pol Pot and Stalin. Similarly Hitler, on an economic scale, was not an extreme right-winger. His economic policies were broadly Keynesian, and to the left of some of today's Labour parties. If you could get Hitler and Stalin to sit down together and avoid economics, the two diehard authoritarians would find plenty of common ground."
I dette diagrammet er flere kjente internasjonale personer plassert ut i fra utsagn og taler:
Men altså, mitt resultat er som følger:
(og her må jeg legge til at jeg syns alltid slike tester er litt skumle. Hva hvis jeg viser meg å være plassert et helt annet sted enn jeg tror jeg er?)
Economic Left/Right: -7.88
Social Libertarian/Authoritarian: -4.26
Jeg får dessverre ikke til å vise dette i et diagram, men jeg er i alle fall trygt plassert i den nederste venstre delen av diagrammet som går fra -10 til +10 på begge akser. I de to diagrammene over, er dette omtrent som Nelson Mandela og Mahatma Gandhi. Kanskje litt mer til venstre enn dem.
Absolutt en plassering jeg kan leve med. Det var visst ikke så farlig likevel.
PS: Det hadde vært spennende å se hvor noen sentrale norske politikere ligger i dette diagrammet. Noen med kontakter som har lyst til å sende utfordringen videre? Hvis de tør da...
fredag 6. april 2007
Meet Marte the Diver
Jada!
Naa er kurset fullfoert, og jeg har faatt min sertifisering fra PADI. Jeg har naa gjennomfoert fire dykk paa tilsammen 2,5 timer. Tenk det, 2,5 timer under vann!! Det er fantastisk!!
Vi har vaert helt ned til 18m, laert aa navigere etter kompass og hva vi skal gjoere hvis vi gaar tom for luft. Ellers har vi oevd paa aa finne riktig luftmengde og riktige vekter for aa flyte, men ikke verken stige eller synke i vannet. Det synes jeg er det vanskeligste. Men det gaar bra uansett.
Og saa har vi sett! Masse! Korallrev og flusst av fisk. I mange rare og flotte farger. Trompetfisk som er lang og smal og som skifter farge etter omgivelsene og stadig vekk later som den er en plante. Men vi gjennomskuer den. Og sommerfuglfisk som ser ut som et stort oeye fordi den har som et oeye bakpaa bakparten for aa lure rovfiskene. Og vi har sett Dori fra Finding Nemo, og i gaar saa vi en skilpadde!! Surf's up dude!
To dykk gjenstaar i morra tidlig. Det blir stas!! Jeg gleder meg! En ny verden har aapnet seg! Kult.
Naa er kurset fullfoert, og jeg har faatt min sertifisering fra PADI. Jeg har naa gjennomfoert fire dykk paa tilsammen 2,5 timer. Tenk det, 2,5 timer under vann!! Det er fantastisk!!
Vi har vaert helt ned til 18m, laert aa navigere etter kompass og hva vi skal gjoere hvis vi gaar tom for luft. Ellers har vi oevd paa aa finne riktig luftmengde og riktige vekter for aa flyte, men ikke verken stige eller synke i vannet. Det synes jeg er det vanskeligste. Men det gaar bra uansett.
Og saa har vi sett! Masse! Korallrev og flusst av fisk. I mange rare og flotte farger. Trompetfisk som er lang og smal og som skifter farge etter omgivelsene og stadig vekk later som den er en plante. Men vi gjennomskuer den. Og sommerfuglfisk som ser ut som et stort oeye fordi den har som et oeye bakpaa bakparten for aa lure rovfiskene. Og vi har sett Dori fra Finding Nemo, og i gaar saa vi en skilpadde!! Surf's up dude!
To dykk gjenstaar i morra tidlig. Det blir stas!! Jeg gleder meg! En ny verden har aapnet seg! Kult.
onsdag 4. april 2007
PADI, here I come!
Back in black.
Utila, 11 maaneder senere. Det var jo knyttet en del spenning til om jeg denne gangen ville lykkes i mitt maal om aa ta dykkerlappen. Etter to mislykka forsoek var jeg veldig klar for aa faktisk ha med meg dykkerlappen naar jeg drar fra Utila denne gangen.
Marianne moette meg med vissheten om at lykken staar den kjekke bi, i La Ceiba paa mandag, saa da var det bare aa haape paa at jeg var kjekk nok.
Og det var jeg. Jeg vet ikke om det var kroppen som helhet eller de lange oeyenvippene som smelta doktorens hjerte, men han klarte ikke aa motstaa mitt oenske om aa faa dykkegodkjenning. Saa naa har jeg vaert i vannet for foerste gang med vaatdrakt, maske, snorkel og lufttank. Saa langt har jeg klart alt jeg har skullet klare. No problem.
Haaper jeg er saa kjekk at jeg klarer resten av testene og, saa reiser jeg lykkelig fra Utila om noen dager. :)
Utila, 11 maaneder senere. Det var jo knyttet en del spenning til om jeg denne gangen ville lykkes i mitt maal om aa ta dykkerlappen. Etter to mislykka forsoek var jeg veldig klar for aa faktisk ha med meg dykkerlappen naar jeg drar fra Utila denne gangen.
Marianne moette meg med vissheten om at lykken staar den kjekke bi, i La Ceiba paa mandag, saa da var det bare aa haape paa at jeg var kjekk nok.
Og det var jeg. Jeg vet ikke om det var kroppen som helhet eller de lange oeyenvippene som smelta doktorens hjerte, men han klarte ikke aa motstaa mitt oenske om aa faa dykkegodkjenning. Saa naa har jeg vaert i vannet for foerste gang med vaatdrakt, maske, snorkel og lufttank. Saa langt har jeg klart alt jeg har skullet klare. No problem.
Haaper jeg er saa kjekk at jeg klarer resten av testene og, saa reiser jeg lykkelig fra Utila om noen dager. :)
søndag 1. april 2007
Overraskelse
Aiai. Idag har jeg hatt en litt teit dag. Alene i hovedstaden på vei til Honduras. Jeg liker ikke å være alene her, så jeg har for det meste sittet på kafeer o.l. og skrevet kort og romantisert over Norge og venner og vår og lengtet hjem.
Men så ringte Elin. Jippi! For en deilig overraskelse. Da kom vennskapet hit! Takk for at Skype finnes! Etter å ha slarva med henne i en halvtime går jeg bare rundt og smiler.
PS: Og til de som ikke vet det så kan jeg røpe at Elin kan gratuleres. Hun har fått jobb som OD-koordinator i U-fondet. Hurra for henne!
Men så ringte Elin. Jippi! For en deilig overraskelse. Da kom vennskapet hit! Takk for at Skype finnes! Etter å ha slarva med henne i en halvtime går jeg bare rundt og smiler.
PS: Og til de som ikke vet det så kan jeg røpe at Elin kan gratuleres. Hun har fått jobb som OD-koordinator i U-fondet. Hurra for henne!
Uvenner
I går var jeg uvenner med magen min. Det er noe møkk. Siden det er over idag tror jeg ikke det var noen dyr. Men det var i alle fall noen prosesser som produserte uhorvelige mengder luft og kramper. Godt jeg var hjemme alene så jeg kunne slippe ut det jeg ville uten å tenke på at andre måtte lukte på det.
Fincaliv
Oioioi.På høy tid å blogge igjen. Jeg har tenkt på det hele uka, men så har det bare ikke blitt til. Kan vel ikke helt skylde på tida heller. Men nå tar jeg i alle fall igjen det forsømte.
Søndag til tirsdag var det tid for ny runde til de ulike fincaene. For å følge opp brigadistene og familiene. Litt spenning er det alltid knyttet til disse rundene. Hva venter rundt svingen? Trenger noen ekstra støtte? Er det noen som lengter hjem?
Men all bekymring til ingen nytte. Brigadistene har det så fint som aldri før. Det er godt å se. De smiler og ler og forteller historier. Det ble mange historier. Og mange opplevelser. Jeg skal referere noen.
Jeg la ut søndag altså. Alene denne gangen. Tonje og Kim skulle egentlig møte meg i San Antonio, men de lå dessverre sjuke i Panajachel. Så jeg fikk klare meg selv. Helt greit. Søndag ettermiddag kjørte jeg fra Xela med nyanskaffede kassetter til å live opp stemningen i bilen. Spice girls og Ole Brumm og Latin Grammy nominees. Deilig. Jeg plukket opp Californiabrigadistene i San Antonio klokka fire, og så kjørte vi sammen opp til fincaen.
På California har det meste gått veldig bra etter en litt for tøff start. Det meste gikk fremdeles bra. Jentene er flinke til trivselstiltak, og de har kommet godt inn i fincalivet. Siden jeg lå over til mandag fikk jeg også komme litt inn i livet der. Vi bada i bassenget, var på do på de forferdelig skitne doene og spiste kokos fra egenhøstet nøtt. Jeg kan kanskje beskyldes for å overromantisere, men fincalivet tiltaler meg veldig.Første utfordring kom likevel på California. Intriger i familien til en av brigadistene. En ung mor vil ikke bo sammen med familien til faren til barnet. Baksnakking fra begge sider, vanskeligheter og gråt. Ikke lett å takle. I alle fall ikke for en stakkars brigadist som havner midt oppe i det. Mye følelser. Vilde skriver selv om sin opplevelse av det her.
På mandag bar det til La Bendición. Det pleier å gå fort og greit, men ikke denne gangen. Første hinder var en rar lyd i bilen. Ikke gøy med rare lyder i bilen. Den mannlige haikeren fra California syns det ble for ille og ville sjekke ut om det var noe med hjulet. Jeg fikk selvfølgelig ikke lov til å røre, for jeg er dame. Så han jekka og skrudde og skifta så svetten silte (bokstavelig talt) og så fant vi ut at det ikke var noe med hjulet, men at lyden kom fra der hvor hjulet er festet. Hørtes ut som kulelageret eller noe sånt. Huff. På igjen med hjulet og så bega vi oss sakte men sikkert mot byen hvor det var et verksted. (Lyden hørtes ikke når vi kjørte sakte.) Så gikk det opp for meg hva det var. Det er en mekanisme for å skru på 4hjulstrekk på bilen. Bryteren stod skeivt. Typisk å komme på det når vi hadde jobba så mye og vært så bekymra. Men det løste seg i alle fall. Heldigvis. Puh. På vei til La Bendición plukka jeg opp to friskere Tonje og Kim. Samlet igjen.
På La Bendición har det vært noen små problemer. Litt mistrivsel og litt annet. Det var heldigvis også blåst bort som dugg for solen. Brigadistene hadde tatt ansvar selv og sørget for sin egen trivsel. Kjempebra. De kunne imidlertid dele noen saftige intrigehistorier med oss. To av familiene som har brigadister boende har et litt usunt forhold etter at datra i den ene familien og sønnen i den andre familien har fått et barn. 
Stikkord er igjen baksnakking, men også utfrysning, innelåsing av noen ifbm et bryllup og masse skjennerier i en barnedåp. Litt kjett å havne midt i, men det blir gode historier av det etter hvert. Vi fikk kost oss med vannmelon og hilst på en nyklekt påskekylling. Det var stas.
På tirsdag sto Veracruz for tur. Der var det bare to brigadister, for de siste to var i Panajachel hos tannlegen fordi den ene av dem hadde mistet en bit av tanna si (jeg lurer på om sånne ting er smittsomt jfr hendelsen for to uker siden). De to brigadistene som var 'hjemme' var fornøyde og hadde virkelig slått seg til ro med det bedagelige fincalivet. Chill. Det eneste vi så av aggresjon mens vi var der var Kalkunen Kåre som ikke likte at vi kom for nære. Og jeg er særs fornøyd fordi jeg endelig fikk prøve å klappe tortillas. Resultatet var ganske bra. Ikke helt runde, og noen sprekker, men bra for å være første gang! :)
Jeg er glad for at det virker som de fleste har det veldig bra, og at de som har hatt det litt mindre bra klarer å ta tak. Det er virkelig en flott gjeng jeg har med meg i år!
Abonner på:
Innlegg (Atom)