Fincaliv

Oioioi.
På høy tid å blogge igjen. Jeg har tenkt på det hele uka, men så har det bare ikke blitt til. Kan vel ikke helt skylde på tida heller. Men nå tar jeg i alle fall igjen det forsømte.

Søndag til tirsdag var det tid for ny runde til de ulike fincaene. For å følge opp brigadistene og familiene. Litt spenning er det alltid knyttet til disse rundene. Hva venter rundt svingen? Trenger noen ekstra støtte? Er det noen som lengter hjem?

Men all bekymring til ingen nytte. Brigadistene har det så fint som aldri før. Det er godt å se. De smiler og ler og forteller historier. Det ble mange historier. Og mange opplevelser. Jeg skal referere noen.

Jeg la ut søndag altså. Alene denne gangen. Tonje og Kim skulle egentlig møte meg i San Antonio, men de lå dessverre sjuke i Panajachel. Så jeg fikk klare meg selv. Helt greit. Søndag ettermiddag kjørte jeg fra Xela med nyanskaffede kassetter til å live opp stemningen i bilen. Spice girls og Ole Brumm og Latin Grammy nominees. Deilig. Jeg plukket opp Californiabrigadistene i San Antonio klokka fire, og så kjørte vi sammen opp til fincaen. På California har det meste gått veldig bra etter en litt for tøff start. Det meste gikk fremdeles bra. Jentene er flinke til trivselstiltak, og de har kommet godt inn i fincalivet. Siden jeg lå over til mandag fikk jeg også komme litt inn i livet der. Vi bada i bassenget, var på do på de forferdelig skitne doene og spiste kokos fra egenhøstet nøtt. Jeg kan kanskje beskyldes for å overromantisere, men fincalivet tiltaler meg veldig.

Første utfordring kom likevel på California. Intriger i familien til en av brigadistene. En ung mor vil ikke bo sammen med familien til faren til barnet. Baksnakking fra begge sider, vanskeligheter og gråt. Ikke lett å takle. I alle fall ikke for en stakkars brigadist som havner midt oppe i det. Mye følelser. Vilde skriver selv om sin opplevelse av det her.

På mandag bar det til La Bendición. Det pleier å gå fort og greit, men ikke denne gangen. Første hinder var en rar lyd i bilen. Ikke gøy med rare lyder i bilen. Den mannlige haikeren fra California syns det ble for ille og ville sjekke ut om det var noe med hjulet. Jeg fikk selvfølgelig ikke lov til å røre, for jeg er dame. Så han jekka og skrudde og skifta så svetten silte (bokstavelig talt) og så fant vi ut at det ikke var noe med hjulet, men at lyden kom fra der hvor hjulet er festet. Hørtes ut som kulelageret eller noe sånt. Huff. På igjen med hjulet og så bega vi oss sakte men sikkert mot byen hvor det var et verksted. (Lyden hørtes ikke når vi kjørte sakte.) Så gikk det opp for meg hva det var. Det er en mekanisme for å skru på 4hjulstrekk på bilen. Bryteren stod skeivt. Typisk å komme på det når vi hadde jobba så mye og vært så bekymra. Men det løste seg i alle fall. Heldigvis. Puh. På vei til La Bendición plukka jeg opp to friskere Tonje og Kim. Samlet igjen.

På La Bendición har det vært noen små problemer. Litt mistrivsel og litt annet. Det var heldigvis også blåst bort som dugg for solen. Brigadistene hadde tatt ansvar selv og sørget for sin egen trivsel. Kjempebra. De kunne imidlertid dele noen saftige intrigehistorier med oss. To av familiene som har brigadister boende har et litt usunt forhold etter at datra i den ene familien og sønnen i den andre familien har fått et barn. Stikkord er igjen baksnakking, men også utfrysning, innelåsing av noen ifbm et bryllup og masse skjennerier i en barnedåp. Litt kjett å havne midt i, men det blir gode historier av det etter hvert. Vi fikk kost oss med vannmelon og hilst på en nyklekt påskekylling. Det var stas.

På tirsdag sto Veracruz for tur. Der var det bare to brigadister, for de siste to var i Panajachel hos tannlegen fordi den ene av dem hadde mistet en bit av tanna si (jeg lurer på om sånne ting er smittsomt jfr hendelsen for to uker siden). De to brigadistene som var 'hjemme' var fornøyde og hadde virkelig slått seg til ro med det bedagelige fincalivet. Chill. Det eneste vi så av aggresjon mens vi var der var Kalkunen Kåre som ikke likte at vi kom for nære. Og jeg er særs fornøyd fordi jeg endelig fikk prøve å klappe tortillas. Resultatet var ganske bra. Ikke helt runde, og noen sprekker, men bra for å være første gang! :)

Jeg er glad for at det virker som de fleste har det veldig bra, og at de som har hatt det litt mindre bra klarer å ta tak. Det er virkelig en flott gjeng jeg har med meg i år!