Forglemmelse

Det er altså en liten historie jeg har glemt å fortelle. I forrige uke var alle brigadistene samlet her i Xela for møter og debriefing, og det var innholdsrike og krevende dager. Som seg hør og bør var noen magesyke (men likevel færre enn forventet). Utfordringen med guatemalansk helsevesen skal jeg ikke gå nærmere inn på her, den er ganske godt beskrevet av Anja Sofie her.

Historien som jeg derimot vil fortelle dreier seg om et tannlegebesøk. En uheldig brigadist mista halve tanna i et ellers lite dramatisk møte med et potetgullflak. Vel, tannlegebesøk er som regel ikke veldig lystbetont, og ennå mindre sådan her i landet. Jeg er generelt skeptisk til helsevesenet (delvis av ovennevnte grunner). Men det var åpenbart at vi måtte til tannlegen. Så vi satte oss på venteværelset tidlig en morgen. (Timebestilling er for pyser - venting er kult.) Foran oss i køa satt en mor og en datter med en veske. I veska lå det noe som lenge så ut som en bylt av ett eller annet slag. Etter en stund i samme rom kom det likevel plutselig for en dag at det var en levende høne de hadde i veska. Det ble umulig å ikke legge merke til da høna stakk hodet ut av tøybylten og ga fra seg en tydelig hønekaklelyd.

Nuvel, det er i seg selv ikke så rart at folk går rundt med høner i vesker her i landet, så det har jeg sluttet å bli forundret over. Det jeg derimot ble forundret over var dette: Mor og datter ble etterhvert kalt inn til tannlegen, og de tok med seg veska. Etter 10 minutter kom de ut igjen og satte seg igjen. (Jeg regner med at det var en bedøvelse som skulle virke.) Finn en feil, tenkte jeg - hvor var høna?? Ikke i veska i alle fall.

Da vi etterhvert også kom inn til tannlegen var høna nesten glemt, helt til jeg hørte nok en tydelig (og veldig lik den første) hønekaklelyd.

Det er godt å vite at hvis vi blir tomme for kontanter og må til tannlegen, så kan vi ta med oss ett eller annet av verdi og bytte inn. (Jeg tenker overhodet ikke på urensligheten ved å ha en høne på tannlegens kontor.) Jeg forholder meg utelukkende til det som en positiv side av dette samfunnet, at byttingens tid ikke er forbi.

PS: Det hører med til historien at det gikk bra med tanna. Brigadisten fikk etter eget ønske en provisorisk fylling som er tenkt å vare til hun kommer hjem og får ordna noe skikkelig hos en norsk tannlege. Hun var strålende fornøyd med å ha fått fylt ut tanna igjen, og sa den føltes ut akkurat som den gamle. Heldigvis. Og ja, vi betalte med kontanter. Tror ikke reiseforsikringa refunderer høner.

Lange bussturer

Nesten like mye som jeg har vært i Suchitoto hos Audun og Vilma, har jeg tatt buss denne helga. 5 + 6 + 2 timer hver vei. Har lest bøker og hørt musikk. Her er det som sitter sterkest igjen:

"att fånga en fjäril, som vill
fälla vingarna ut över världen, en fjäril som flyger mellan oss ibland
Vi kallar den lycka, den är svår att fånga, den vill slita och rycka
som vilken lycka som helst, vilken fjäril som helst
vilken kärlek som helst, hur som helst"

"Den vackraste stunden i livet var den när du kom
och alt var forbjudet."

"Now I know love can turn to hate in the blink of an eye"


Og sist, men ikke minst Dag Solstads beskrivelse av Gymnaslærer Pedersens følelse idet han ankom Larvik som nyansatt lektor:
"Med utgangspunkt i en trygg, relativt priviligert jobb, med brukbar sosial status, skulle jeg virkeliggjøre det som for meg var det store eventyret: Å slå rot. 28 år gammel sto jeg forventningsfullt og altfor varmt kledd, med poplinsfrakk over armen, og drømte allerede om å drikke kaffe på lærerværelset ved Larvik gymnas. Jeg lengta etter det, det store friminuttet på lærerværelset, sammen med kollegaene. Jeg slepte hastig koffertene mine mot drosjene som sto på rekke og rad utafor Larvik jernbanestasojn, klar til å frakte meg til Larvik gymnas hvor jeg skulle få møte Rektor (etter avtale) og bli informert om alle praktiske ting, som timeplan og bosted, og andre vidunderlige ting som en nybakt lektor bør få vite. Jeg lengta i drosjen, mens jeg fikk et hastig glimt av ei av Larviks gater, og en fjord, som måtte være Larviksfjorden, samt en båt, sannsynligvis Petter Wessel, tenkte jeg da, sjølveste Petter Wessel, tenkte jeg opprømt. Jeg lengta etter å undervise i døsige klasseværelser, i siste time, og ingen er interessert i noe som helst, og alle bare venter på at sekundene skal gå, 24 elever, som ikke gjør noe for å skule dette, og en lærer, som gjør nokså mye for å skjule dette, ja til og med det lengta jeg etter, ja kanskje først og fremst det. Jeg lengta etter å lukte kritt på fingrene, ei lukt som skulle sette seg på meg og aldri gå vekk. Jeg lengta etter lukta av vått tøy i korridorer, våte ullsokker, luer. Lukta av skolekorridorer. Jeg lengta etter lukta av ungdom. Og jeg lengta hjem. Hjem til min egen leilighet. Jeg lengta etter kone og barn. Ja, jeg håpa at det inne i ett av disse husa her, som jeg kunne se fra baksetet av drosja, og som jeg visste at det fantes flere av, mange hundre, ja tusen, var det ikke bare et sted hvor jeg kunne bo, men inne i ett av de andre satt det akkurat nå, gjømt bort ett eller annet sted i denne byen, fantes det en kvinne, mjuk, som kunne passe for meg. Jeg ville ha barn. Jeg ville gå turer i omegnen av Larvik med et barn på trehjulssykkel ved sida av meg, og dette barnet skulle plutselig se opp på meg og si: Far? - Jaa, skulle jeg svare, hva er det nå da? Jeg lengta så intenst etter å etablere meg, bli gift og få barn, falle til ro, 28 år gammel var lengselen etter å bli etablert en vill drift i meg."

Han gir videre en fantastisk skildring av hva som skal til for å kapre kvinnehjerter. Men for at ikke dere skal få alt servert på gullfat sparer jeg noe til de av dere som velger å lese boka. Den anbefales!

Søt kløe og sur svie

Myggestikk er en forbannelse. Jeg må konsentrere meg for ikke å la etterdønningene etter en ellers deilig liten ferie i El Salvador ødelegge helhetsinntrykket.
Jeg biter tenna sammen.

Jeg har vært en langhelg i El Salvador, på besøk hos ex-LAG-koordinator Audun. Hans er etterhvert blitt latinoamerikaner og opererer som de fleste andre her på kontinentet etter prinsippet 'Mi casa es tu casa' (Mitt hus/hjem er ditt hus/hjem). Døra er alltid åpen, og jeg føler meg velkommen. Det er deilig.
Huset deler han med kommende kone, Vilma, og nybakt sønn, Sebastian. Og fordi Sebastian er nyfødt deler de som regel alltid også huset med en av Vilmas kvinnelige slektninger. For slik er skikken. Og i helga har de også altså delt huset med meg. Huset er ikke så stort. Sonya (søstra som var der i helga) og jeg fikk sengene som var, mens Audun, Vilma og Sebastian sov ute i det åpne kjøkkenet. De sa de syns det var bedre, for det var ikke så tett.

Det glemte jeg å si. Suchitoto, der huset ligger, ligger i lavlandet, så det har vært V-A-R-M-T. Nesten drepende. Men jeg har overlevd.

Suchitoto er en vakker liten by i kolonialstil som ligger to timer fra San Salvador. Sjarmerende, stille, liten kardemommeby. Nesten uten turister, og med noen søte kafeer og restauranter i frodige bakgårder eller på fortauet ut mot plazaen. Nedenfor byen ligger El Salvadors største innsjø. Den er kunstig og ble laget for noen tiår siden for å forsyne landet med strøm. Den er vakker å se på, men skjønnheten blir litt svart i vissheten om at innsjøen i sin tid forviste mange hundretalls familier bort fra sine jordområder. (Nok politikk) Omvisningen i byen var gjort på to timer, som også inkluderte en times besøk på byens museum. Alejandro Cotto er byens omdiskuterte sønn. Homofil filmskaper med sans for å samle på alt mulig. Han har laga et museum ut av alt han har samla på. Og han var selv guide. Fascinerende.

Resten av dagene var fordelt fint mellom hjemmekos med barnepass og yatzyspill og besøk i to landsbyer. Lørdag var vi i El Barrío, byen som Vilma kommer fra og hvor Audun selv var brigadist i 1999. Vi skulle egentlig være vitner til brenning av en sukkeråker, men pga for mye vind ble brenninga utsatt. Men jeg fikk hilse på svigerfamilien til Audun og fikk selvfølgelig noe søtt å spise på. Det får man alltid ute på landet her. El Barrío er også stedet hvor Audun og Vilma ser for seg at de skal bo. Spennende. Søndag, etter å ha hatt besøk av Siri som jobber på den norske ambassaden i Guatemala, dro vi ut til Copapayo. Det er en annen liten landsby. Audun kunne fortelle at to tidligere brigadister var der nå. To av dem som jeg var kursleder for i 2004, så håpet var stort om å overraske kjentfolk midt ute på den salvadoranske landsbygda. Jeg ble nok litt skuffet. Maria som jeg kjenner best, var på tur til San Salvador sammen med vertsmora si, og Iselin kjenner jeg knapt. Men det var uansett hyggelig, og flott å ha sett Copapayo, som jeg har hørt mye om fra El Salvador-brigadister.

Mandag fikk Audun og jeg med oss Vilma og Sebastian på utflukt til elva. Der koste vi oss, slappa av og bada.

Alt i alt en flott langhelg. Flott å se nye ting, møte trivelige mennesker, og ikke minst deilig å snakke spansk. Det høres kanskje ut som et paradoks, men jeg føler sjelden at jeg får ført lange og dype samtaler på spansk. Det fikk jeg i helga. Det var deilig. Det flyter! Mmmmmm...

Apocalypto

Ja, da var det unnagjort. Det var jo nærmest for hjemmelekse å regne for meg som jobber her borte i nåtidens mayakultur. Jeg MÅTTE jo se Mel Gibsons tolkning av mayakulturens historie. Jeg var på forhånd forberedt på mye blod og gørr og vold. Det kom som forventet. Jeg var derimot ikke forberedt på å skulle se en film hvor all talen er på ulike mayaspråk og all tekstingen er på spansk. Men det gikk bra det og. Skulle bare mangle kanskje? Men jeg er glad det ikke var en snakkefilm. Jeg er også glad for at jeg gikk og så den først, og ikke bare tok med alle elevene på den. Det kunne ha blitt traurig med språket. Skjønt, det meste er såpass primitivt at man nok kunne skjønt det uansett.

Velvel, når det er sagt, så ble jeg i alle fall grepet av filmen. I etterkant sitter jeg igjen med ømme magemuskler etter å ha knepet sammen i over to timer. Som alltid når jeg er på filmer som innebærer litt mer spenning enn en middels romantisk komedie var det noen episoder hvor jeg måtte holde meg for øynene og/eller ørene, kom med plutselige utbrudd av typen 'christ' 'herregud' eller 'nå er det nok' eller så vidt var inne på tanken om å gå. Men jeg gikk ikke. Jeg går nesten aldri.

Det har jo vært en diskusjon om hvorvidt filmen er tro mot kulturen den fremstiller, i alle fall her i landet. En vis mann har sagt at den jo ikke er basert på en historisk sannhet, så den må ikke tas bokstavelig. Men han syns likevel det virket sannsynlig at det som skjedde i filmen kunne ha skjedd i virkeligheten. Flere antropologer har også gått ut og sagt at det er en riktig fremstilling. Jeg for min del håper at mayaene levde i roligere tider også, og trøster meg med at det må de ha gjort når jeg tenker på hvor langt de var kommet innenfor vitenskap for sin tid.

Alt i alt er jeg glad for å ha sett filmen. Det er jo en must-see film her borte, og det gjør det mulig for meg å uttale meg om hvordan den er laget. Jeg føler nok ikke jeg har blitt så mye klokere på mayakulturens historie. Jeg må si at jeg syns vitenskapsdelen er mer spennende enn primitiv vold og menneskeslakting, men vitenskapsutviklingen på mayaenes tid er kanskje heller noe jeg får se på Discovery eller noe sånt. Men det er jo alltid godt å se at en god mann vinner over ti slemme og at kjærligheten overvinner alt. Lite nytt og revolusjonerende, men trygt og vant og litt naivt.

Livsfilosofi

Det er mye jeg kan irritere meg over: at jeg våknet med sår hals, at entremundos' database over organisasjoner er borte for meg, at det er kaldt og at ting tar lang tid å laste opp bilder til FotoKnudsen (se under).

Men jeg velger heller å fokusere på alt det som er bra og hyggelig:
Jeg har fått arbeidspult på rommet mitt, så jeg har en arbeidsplass, jeg har fremkalt bilder som nå dekorerer hele leiligheten og får meg til å smile, jeg har opmsider kommet igang med arbeidet med prosjektbeskrivelsen til masteroppgaven, sårheten i halsen er i ferd med å gi seg, jeg har kjøpt bok (Emma av Jane Austen) som venter på meg til jeg er ferdig med å jobbe med prosjektbeskrivelsen.

Og nå fant jeg databasen til Entremundos også. Jippi!

Progress

Overfører bilder til ditt fotoalbum
Bilde 15 av 126. Gjenstående tid: 5 t 45 min 4 sek

zzzzzzzzzzzzzzz

Følelser

For å ta det praktiske først: Tåa er grodd. Men jeg mangler fremdeles 1/4 negl. Og influensaen mm har sluppet taket. Så jeg er oppe og går.

Nytt år, ny brigade, nye utfordringer
Kjennetegnet for dette årets brigade er utfordringene på det mellommenneskelige planet. Krevende, skummelt. Til tider ønsker jeg meg langt bort. Men så skjønner jeg at det beste er å være til stede for menneskene. Jeg har tross alt valgt å jobbe med mennesker, og det valget vil jeg foreløpig ikke gjøre om. Så, når jeg har konfrontert problemene/utfordringene, og de løser seg, kommer jeg ut på andre siden som et sterkere medmenneske. Det er godt å kjenne at jeg takler utfordringer.

Men jeg har vært følelsesmessig engasjert på flere områder enn med elever.

For vel en uke siden var vi på mayaseremoni i forbindelse med mayaenes nyttår. En lang seremoni med ofring av sukker, sprit, sjokolade, parfyme, blomster, lys mm. Kab'awil arrangerte, og de fleste av brigadistene var med. Vi ble inkludert i seremonien på en flott måte. De ba for oss. Vi knelte. De ofra for oss. Og ga oss velsignelse. På slutten fikk vi til og med tilbud om renselse. Seremonilederen fylte munnen med en blanding av sprit og blomstervann. Så spruta han ut på ansiktet mitt og hendene mine. Neste munnfull gikk i nakken og ryggen. Jeg syns det er er veldig sterkt å få være med inn i noe som er så hellig for dem som tar oss med, og blir gang på gang grepet av en slags avmakt, blandet med beundring og nysgjerrighet. Størst inntrykk gjorde likevel naturen. Halvveis i seremonien kom to hjorter fram i skogen. Hjorter er hellige dyr, og noe slikt midt i en seremoni betyr sterk lykke. Hele situasjonen med seremonien og hjortene ble så sterk for en av Kab'awils sentrale menn at han begynte å gråte da han skulle fortelle meg om verdien av å ha sett hjortene. Han hadde i tillegg bursdag den dagen. Det var stort.

Forrige helg var jeg i Antigua med Tonje. Plutselig midt i adopsjonsheaven. Det ble veldig sterkt for meg. Jeg har sikkert sett det før, men aldri oppfattet at det var det det var (jeg ser jo innimellom bare halve virkeligheten). Men så satt de der, To amerikanske mødre med to guatemalanske babyer. Den ene moren gråt. Sikkert av glede og av alle hormonene. Jeg gråt også. For at de som hadde ønsket så lenge endelig hadde fått sine barn, men også for familiene som har gitt fra seg ett av mange barn for at resten skal kunne overleve. Hva vet de som adopterer om bakgrunnen til barna? Hva vet de om Guatemala? Antigua er et glansbilde. Det er trist og vakkert, veldig dobbelt. Og jeg klarer ikke å ikke engasjere meg følelsesmessig i det.

På onsdag dro brigadistene til familiene sine på fincaene. Det er alltid spennende. Og aldri helt problemfritt. Da jeg i løpet av onsdag og torsdag var innom alle og snakket litt med alle, var det to som gråt pga påkjenninga og forandringa og antiklimakset. Jeg skjønner dem godt. Hadde mine koordinatorer spurt meg åssen jeg hadde det det første døgnet hos familien i Brasil ville jeg også grått. Ikke fordi det var trist, men skummelt, uvant, nytt, annerledes. Tungt å dra fra dem som gråter, men nå har jeg fått tilbakemeldinger fra mange om at alt er bare bra. Som ventet. Godt å ha vært igjennom det selv slik at jeg ikke blir max bekymra. Det meste ordner seg.

Nå i helga har jeg hatt rolige dager. Uten andre å ta hensyn til enn meg selv, og med tid til å fordøye alle inntrykkene fra de siste ukene. Det har vært deilig. Tonje har med Matador på DVD, så jeg har sett noen episoder av det, lest bok, sovet mye og ordna en del ting uten å føle
stress. Vidunderlig. Må vel nevne at det ikke har vært bare stress de siste to ukene heller. Forrige helg, da vi var i Antigua, hadde vi ferie. Jeg slappet nok ikke helt av pga elevene, følelsene om adopsjon, spenning rundt at elevene skulle reise til fincaene og noe papirarbeid som MÅTTE gjøres. Men jeg unnet meg 3 timers spa-opplevelse søndag for en uke siden. Kroppsmassasje, skrubb og ansiktsbehandling. Tre timer til bare meg. Ren nytelse. Fantastisk.