Søt kløe og sur svie

Myggestikk er en forbannelse. Jeg må konsentrere meg for ikke å la etterdønningene etter en ellers deilig liten ferie i El Salvador ødelegge helhetsinntrykket.
Jeg biter tenna sammen.

Jeg har vært en langhelg i El Salvador, på besøk hos ex-LAG-koordinator Audun. Hans er etterhvert blitt latinoamerikaner og opererer som de fleste andre her på kontinentet etter prinsippet 'Mi casa es tu casa' (Mitt hus/hjem er ditt hus/hjem). Døra er alltid åpen, og jeg føler meg velkommen. Det er deilig.
Huset deler han med kommende kone, Vilma, og nybakt sønn, Sebastian. Og fordi Sebastian er nyfødt deler de som regel alltid også huset med en av Vilmas kvinnelige slektninger. For slik er skikken. Og i helga har de også altså delt huset med meg. Huset er ikke så stort. Sonya (søstra som var der i helga) og jeg fikk sengene som var, mens Audun, Vilma og Sebastian sov ute i det åpne kjøkkenet. De sa de syns det var bedre, for det var ikke så tett.

Det glemte jeg å si. Suchitoto, der huset ligger, ligger i lavlandet, så det har vært V-A-R-M-T. Nesten drepende. Men jeg har overlevd.

Suchitoto er en vakker liten by i kolonialstil som ligger to timer fra San Salvador. Sjarmerende, stille, liten kardemommeby. Nesten uten turister, og med noen søte kafeer og restauranter i frodige bakgårder eller på fortauet ut mot plazaen. Nedenfor byen ligger El Salvadors største innsjø. Den er kunstig og ble laget for noen tiår siden for å forsyne landet med strøm. Den er vakker å se på, men skjønnheten blir litt svart i vissheten om at innsjøen i sin tid forviste mange hundretalls familier bort fra sine jordområder. (Nok politikk) Omvisningen i byen var gjort på to timer, som også inkluderte en times besøk på byens museum. Alejandro Cotto er byens omdiskuterte sønn. Homofil filmskaper med sans for å samle på alt mulig. Han har laga et museum ut av alt han har samla på. Og han var selv guide. Fascinerende.

Resten av dagene var fordelt fint mellom hjemmekos med barnepass og yatzyspill og besøk i to landsbyer. Lørdag var vi i El Barrío, byen som Vilma kommer fra og hvor Audun selv var brigadist i 1999. Vi skulle egentlig være vitner til brenning av en sukkeråker, men pga for mye vind ble brenninga utsatt. Men jeg fikk hilse på svigerfamilien til Audun og fikk selvfølgelig noe søtt å spise på. Det får man alltid ute på landet her. El Barrío er også stedet hvor Audun og Vilma ser for seg at de skal bo. Spennende. Søndag, etter å ha hatt besøk av Siri som jobber på den norske ambassaden i Guatemala, dro vi ut til Copapayo. Det er en annen liten landsby. Audun kunne fortelle at to tidligere brigadister var der nå. To av dem som jeg var kursleder for i 2004, så håpet var stort om å overraske kjentfolk midt ute på den salvadoranske landsbygda. Jeg ble nok litt skuffet. Maria som jeg kjenner best, var på tur til San Salvador sammen med vertsmora si, og Iselin kjenner jeg knapt. Men det var uansett hyggelig, og flott å ha sett Copapayo, som jeg har hørt mye om fra El Salvador-brigadister.

Mandag fikk Audun og jeg med oss Vilma og Sebastian på utflukt til elva. Der koste vi oss, slappa av og bada.

Alt i alt en flott langhelg. Flott å se nye ting, møte trivelige mennesker, og ikke minst deilig å snakke spansk. Det høres kanskje ut som et paradoks, men jeg føler sjelden at jeg får ført lange og dype samtaler på spansk. Det fikk jeg i helga. Det var deilig. Det flyter! Mmmmmm...