Følelser

For å ta det praktiske først: Tåa er grodd. Men jeg mangler fremdeles 1/4 negl. Og influensaen mm har sluppet taket. Så jeg er oppe og går.

Nytt år, ny brigade, nye utfordringer
Kjennetegnet for dette årets brigade er utfordringene på det mellommenneskelige planet. Krevende, skummelt. Til tider ønsker jeg meg langt bort. Men så skjønner jeg at det beste er å være til stede for menneskene. Jeg har tross alt valgt å jobbe med mennesker, og det valget vil jeg foreløpig ikke gjøre om. Så, når jeg har konfrontert problemene/utfordringene, og de løser seg, kommer jeg ut på andre siden som et sterkere medmenneske. Det er godt å kjenne at jeg takler utfordringer.

Men jeg har vært følelsesmessig engasjert på flere områder enn med elever.

For vel en uke siden var vi på mayaseremoni i forbindelse med mayaenes nyttår. En lang seremoni med ofring av sukker, sprit, sjokolade, parfyme, blomster, lys mm. Kab'awil arrangerte, og de fleste av brigadistene var med. Vi ble inkludert i seremonien på en flott måte. De ba for oss. Vi knelte. De ofra for oss. Og ga oss velsignelse. På slutten fikk vi til og med tilbud om renselse. Seremonilederen fylte munnen med en blanding av sprit og blomstervann. Så spruta han ut på ansiktet mitt og hendene mine. Neste munnfull gikk i nakken og ryggen. Jeg syns det er er veldig sterkt å få være med inn i noe som er så hellig for dem som tar oss med, og blir gang på gang grepet av en slags avmakt, blandet med beundring og nysgjerrighet. Størst inntrykk gjorde likevel naturen. Halvveis i seremonien kom to hjorter fram i skogen. Hjorter er hellige dyr, og noe slikt midt i en seremoni betyr sterk lykke. Hele situasjonen med seremonien og hjortene ble så sterk for en av Kab'awils sentrale menn at han begynte å gråte da han skulle fortelle meg om verdien av å ha sett hjortene. Han hadde i tillegg bursdag den dagen. Det var stort.

Forrige helg var jeg i Antigua med Tonje. Plutselig midt i adopsjonsheaven. Det ble veldig sterkt for meg. Jeg har sikkert sett det før, men aldri oppfattet at det var det det var (jeg ser jo innimellom bare halve virkeligheten). Men så satt de der, To amerikanske mødre med to guatemalanske babyer. Den ene moren gråt. Sikkert av glede og av alle hormonene. Jeg gråt også. For at de som hadde ønsket så lenge endelig hadde fått sine barn, men også for familiene som har gitt fra seg ett av mange barn for at resten skal kunne overleve. Hva vet de som adopterer om bakgrunnen til barna? Hva vet de om Guatemala? Antigua er et glansbilde. Det er trist og vakkert, veldig dobbelt. Og jeg klarer ikke å ikke engasjere meg følelsesmessig i det.

På onsdag dro brigadistene til familiene sine på fincaene. Det er alltid spennende. Og aldri helt problemfritt. Da jeg i løpet av onsdag og torsdag var innom alle og snakket litt med alle, var det to som gråt pga påkjenninga og forandringa og antiklimakset. Jeg skjønner dem godt. Hadde mine koordinatorer spurt meg åssen jeg hadde det det første døgnet hos familien i Brasil ville jeg også grått. Ikke fordi det var trist, men skummelt, uvant, nytt, annerledes. Tungt å dra fra dem som gråter, men nå har jeg fått tilbakemeldinger fra mange om at alt er bare bra. Som ventet. Godt å ha vært igjennom det selv slik at jeg ikke blir max bekymra. Det meste ordner seg.

Nå i helga har jeg hatt rolige dager. Uten andre å ta hensyn til enn meg selv, og med tid til å fordøye alle inntrykkene fra de siste ukene. Det har vært deilig. Tonje har med Matador på DVD, så jeg har sett noen episoder av det, lest bok, sovet mye og ordna en del ting uten å føle
stress. Vidunderlig. Må vel nevne at det ikke har vært bare stress de siste to ukene heller. Forrige helg, da vi var i Antigua, hadde vi ferie. Jeg slappet nok ikke helt av pga elevene, følelsene om adopsjon, spenning rundt at elevene skulle reise til fincaene og noe papirarbeid som MÅTTE gjøres. Men jeg unnet meg 3 timers spa-opplevelse søndag for en uke siden. Kroppsmassasje, skrubb og ansiktsbehandling. Tre timer til bare meg. Ren nytelse. Fantastisk.