Hei og hopp!
Nå flytter vi ut av leiligheten vår i Xela. Elin har allerede dratt fra meg, til kapitalen, mens jeg har vært i bryllup i dag, og reiser etter i morgen.
Litt rart at det er over her for denne gang. Det går jo så fort, samtidig som det skjer utrolig mye. Men vi sturer ikke så mye. Etter en intens og hektisk innspurt for brigaden skal det bli veldig godt med en uke ferie. Vi skal først feire 1. mai med URNG (se under for forklaring) i hovedstaden, og så spurte til Honduras (jess, nytt stempel i passet. JOHO!) for å bli PADI-sertifiserte Open Water-dykkere. Det blir gøy. Og deretter skal vi jo hjem. Det gruer vi oss heller ikke til akkurat. Norsk mat og norsk vår og norske mennesker skal bli deilig. For de som vil ha de harde fakta lander vi 1635 på Gardermoen tirsdag 9. mai. (Det er veldig snart!) Elins planer er stort sett å oppholde seg på Ås og forberede seg til eksamen i slutten av mai, mens Marte skal farte litt hit og litt dit som vanlig er: Tirsd-torsd i Oslo/Ås, fred-sønd i Ålesund og så 3 uker på Sund fra mandag 15. Vi tar imot invitasjoner hvis noen føler seg kallet.
Vi sees snart.
Hilsen Marte (for begge)
søndag 30. april 2006
tirsdag 25. april 2006
Marte er
Et raskt søk på Google (etter modell fra Oddny) avslører at jeg er ganske mye mer enn jeg tror jeg er.
Marte er
Marte er
- medlem av FN-sambandets ungdomspanel
- gift på Veholt
- en av korets Presentøser og er med i Etikkutvalget
- "klar", selv om hun begynner å bli noe glemsk
- begeistra for barnehagen
- prosjektleder for nettutstillingen Kvinner i Norge i 100 år
- utdannet i Liverpool i England, til Bachelor of Veterinary Science
- Dragvoll-student
- vel den peneste fra Fredrikstad
- et prosjekt som blir drevet av Drammen Røde Kors
- totalt blottet for hemninger i sin filmskaping
- Nordisk juniormester (U20) på 1500m
- søt og snill
- allerede på vei ut mot stjernehimmelen
- en skrue for seg selv, og lever inni sitt eget litt nøtteskall
- klar for en innsats i Juvente
- en typisk representant for en liten gruppe av barn med elektiv mutisme
- datter av Hans Torstensen Findal
- eneeier
- siste dame ut av kvinnelige debutanter denne våren
- som russ flest; skoletrett og usikker på hva fremtiden vil bringe
- ute i permisjon
- fra Ålesund, utdannet førskolelærer og har bodd i Oslo de siste årene
- for eksempel en som liker å fikse datamiskinen og hun syns det er kult med tekniske ting
- ekspert på mobiltelefoner og tester selv alle nyhetene på markedet
- vårt lykketroll
- 22 år og engasjert i det aller meste
- veldig god til å kjøre
- sertifisert kursleder ved Dr. Lindbergs Akademi
- å finne på Kirkeby som datter til Mikkel Pålsen f. ca 1614
- aktuell som Grevinne av Belfor i forestillingen "Hunden i høyet - en usladda komedie"
- redaktør av nyhetsbrevet GENNYTT
- flink til å ri
- partipolitisk uavhengig og en vaskeekte attacer
- en dansk/norsk duo
- godkjent negledesigner og jobber med blant annet produkter fra Creative
- utdannet lærer men jobber for tiden som kulturkonsulent i Tønsberg
- lillesøsteren til ikke ukjente Aina
- utdannet ved HiB og HiST (3. året)
Påske og påminnelse
Hei igjen!
To hektiske uker har gått. Jeg vet ikke hvor de er blitt av, men jeg skal prøve å gi et lite referat av hendelsene:
1. Ungdomssamling
Mandag og tirsdag for to uker siden var vi med på ungdomssamling i Kab'awil. Ca 50 ungdommer fra ca 10 ulike samfunn samlet i utkanten av Xela for to dagers verksted eller leir eller konferanse som vi sikkert ville kalt det i Norge. Temaene som stod på programmet var bevisstgjøring i forhold til det guatemalanske samfunnet, seksualundervisning og planlegging av møter i samfunnene for å dele erfaringer fra samlingen med flere ungdommer.
Det høres kanskje ut som litt opplagte og selvfølgelige temaer som de fleste kan noe om etter noen års skolegang. Men slik er ikke virkeligheten her. For det første er det jo mange som ikke går så mange år på skolen, og for det andre er verken kritisk bevissthet, samfunnsfag eller seksualundervisning del av pensum i den normale skolen. Så det er godt at det finnes noen som tar ansvar for at dette kommer ut til folket.
Ina og Marianne hadde samlet inn penger i Norge til gjennomføringen og var derfor veldig bestemt på hvilke temaer de ville ha med. Seksualundervisning er kontroversielt og møtte motstand under planleggingen, men i etterkant har de høstet mye ros for å ha tatt opp temaet og ungdommene vil gjerne lære mer. JOHO.
Elin og jeg bidro som hjelpere siden vi er litt eldre enn de fleste deltakerene (12-18), og dro fram det vi kunne av leker og oppmuntringsøvelser når foredragsholderene for eksempel var forsinka og vi trengte noe å fylle tida med.
2. Påske
Vi reiste til Antigua i påska. Det er Guatemalas største påskefeiring med ca 40 000 mennesker. Det ble til tider litt fullt i gatene. Men vi syns det var verdt det. Langfredag var den beste dagen. Da stod vi opp kl 3 om natta for å se på romernes inntog i byen. Vi holdt oss våkne med å bivåne at noen brukte hele natta på å lage tepper av sagmugg, blomster og palmeblader før prosesjonen som gikk klokka 6 fra kirka like ved hotellet vårt ødela det hele i løpet av noen sekunder ved å trampe over det. Langfredag ble det sikkert laget 30 slike tepper over hele byen. En gruppe på 10 personer bruker flere timer på å lage det ferdig. Så ligger det i max en time før det blir trampa i stykker. Det blir i det hele tatt brukt utrolig mye ressurser, både menneskelige og økonomiske på å gjennomføre påskefeiringa. De som ikke lager tepper, går i prosesjoner kledd ut i kapper som er enten lilla eller svarte, mens de bærer svære tunge statuer av Jesus og Maria (på størrelse med et middels alter i Norge) i flere timer og mange mil gjennom byen.
Elin og jeg hadde det fint med å se på. Vi fikk kremplasser og tok mange bilder på 3 prosesjoner langfredag. Etter det fikk vi fotograferingsoverload og sluttet å ta med oss kamera. Vi mistet kanskje noen motiver, men vi hadde jo tross alt tatt over 200 bilder på en dag. Det får være måte på hvor mange bilder man skal ha av tepper og gutter i lilla kapper. Takk for at det fins digitale kameraer!
Søndag dro vi til stranda, slik som mange lokale gjør. Vi traff akkurat den stranda hvor det var flest lokale og minst turister, og tre (Ina var med) blonde jenter i bikini midt i mengden av godt påkledde guatemalanere er alltid like populært. Jeg måtte finne meg i å bli stirra rett i skrittet av en mann som demonstrativt lå på magen 2 meter nedenfor der hvor vi lå. Lysten til å brette ut og fise han rett i trynet var etterhvert påtrengende, men jeg klarte å dy meg. Vi fikk i alle fall slikka litt sol og bada litt i bølgene.
3. Bilkjøring og helvetesuke
Den siste uka har vært en eneste lang biltur. Jeg har kjørt lange turer hver dag, gjerne 3-4 timer eller mer. Og aller mest om kvelden. Det har ikke vært så morsomt, og jeg er følgelig ganske sliten nå. Det er kanskje heller ikke så trygt å kjøre bil om kvelden her i Guatemala, men jeg har heldigvis stort sett hatt følge av flere, og funnet biler som jeg kan kjøre sammen med. Det føles bedre å kjøre 2 og 2 enn alene.
Mandag fulgte jeg brigadister ut til fincaene. De som byttet finca måtte nesten ha følge ut dit hvor de ikke hadde vært før. Det er forståelig.
Tirsdag var jeg på service med bilen i Guatemala City. Freaky å kjøre i storbyen. Jeg er i utgangspunktet ikke kjempefan av kapitalen, og det blir ikke bedre i bil. I alle fall når det står på kartet at veiene går andre steder enn de faktisk gjør. Men det gikk ok.
Onsdag kveld reiste jeg tilbake til fincaene for å frakte brigadistene til en demonstrasjon som skulle være i Guatemala City på torsdag. Vi var framme på fincaen halv 10.
Torsdag bar det igjen til hovedstaden. Andre gang på 3 dager. Opp klokka 3, etter max 5 t søvn, og ut i bil igjen i stappmørket. Denne dagen gikk det bedre å kjøre i hovedstaden. Jeg fant fram dit jeg skulle med en gang. JOHO. Det var for øvrig også gøy å være med på demonstrasjon. Noen hadde håpet på litt mer action, men jeg var glad det gikk rolig for seg.
Fredag ble vi stoppet av veiarbeid på vei hjem fra fincaene. Da gikk lufta ut av meg. Jeg hadde holdt motet oppe helt fram til vi reiste fra siste fincaen, og var gira på å kjøre hjem, men da vi ble stoppet sa det stopp. Heldigvis kom vi på muligheten for å kjøre halvveis hjem og så overnatte på veien, så det gjorde vi.
Lørdag hadde vi en lang formiddag før vi kjørte hjem igjen til Xela. Jeg hadde planer om å slappe av litt, men plutselig var det kveld og fotballkamp. Puh.
I tillegg kan jeg nevne at jeg har hatt en punktering og blitt stanget ned av en okse i løpet av uka. Heldigvis satt jeg inni bilen da oksen gikk til angrep, så det var ikke så skummelt. Og det hadde sikkert blitt dyrere å reparere meg enn det blir å omlakkere bilen.
4. Chichicastenango
Søndag er markedsdag i Chichi, og siden det nærmer seg hjemreise måtte vi legge turen innom Chichi (8. dag på rad med lang kjøretur for min del) for å sikre oss de siste gavene. Slitne etter en lang uke, men det gikk bra likevel. Vi fikk kjøpt noen gaver i alle fall.
Nå ser vi fram til en litt roligere uke her i Xela. Vi har begge litt jobb å ta igjen etter en uke med høyt aktivitetsnivå og lite papirarbeid. Onsdag til fredag kommer brigadistene til byen igjen for å ha siste oppsummering før det igjen er ferie.
Ellers nærmer det seg hjemreise. Mandag om to uker på denne tida er vi på god vei over Atlanteren til Europa. Det blir godt å komme hjem også.
Ellers takk til Randi for påminnelsen om at bloggen ikke slutter å eksistere selv om vi glemmer den litt innimellom.
Hilsen fra Marte
(skal nok få lagt ut noen bilder)
To hektiske uker har gått. Jeg vet ikke hvor de er blitt av, men jeg skal prøve å gi et lite referat av hendelsene:
1. Ungdomssamling
Mandag og tirsdag for to uker siden var vi med på ungdomssamling i Kab'awil. Ca 50 ungdommer fra ca 10 ulike samfunn samlet i utkanten av Xela for to dagers verksted eller leir eller konferanse som vi sikkert ville kalt det i Norge. Temaene som stod på programmet var bevisstgjøring i forhold til det guatemalanske samfunnet, seksualundervisning og planlegging av møter i samfunnene for å dele erfaringer fra samlingen med flere ungdommer.
Det høres kanskje ut som litt opplagte og selvfølgelige temaer som de fleste kan noe om etter noen års skolegang. Men slik er ikke virkeligheten her. For det første er det jo mange som ikke går så mange år på skolen, og for det andre er verken kritisk bevissthet, samfunnsfag eller seksualundervisning del av pensum i den normale skolen. Så det er godt at det finnes noen som tar ansvar for at dette kommer ut til folket.
Ina og Marianne hadde samlet inn penger i Norge til gjennomføringen og var derfor veldig bestemt på hvilke temaer de ville ha med. Seksualundervisning er kontroversielt og møtte motstand under planleggingen, men i etterkant har de høstet mye ros for å ha tatt opp temaet og ungdommene vil gjerne lære mer. JOHO.
Elin og jeg bidro som hjelpere siden vi er litt eldre enn de fleste deltakerene (12-18), og dro fram det vi kunne av leker og oppmuntringsøvelser når foredragsholderene for eksempel var forsinka og vi trengte noe å fylle tida med.
2. Påske
Vi reiste til Antigua i påska. Det er Guatemalas største påskefeiring med ca 40 000 mennesker. Det ble til tider litt fullt i gatene. Men vi syns det var verdt det. Langfredag var den beste dagen. Da stod vi opp kl 3 om natta for å se på romernes inntog i byen. Vi holdt oss våkne med å bivåne at noen brukte hele natta på å lage tepper av sagmugg, blomster og palmeblader før prosesjonen som gikk klokka 6 fra kirka like ved hotellet vårt ødela det hele i løpet av noen sekunder ved å trampe over det. Langfredag ble det sikkert laget 30 slike tepper over hele byen. En gruppe på 10 personer bruker flere timer på å lage det ferdig. Så ligger det i max en time før det blir trampa i stykker. Det blir i det hele tatt brukt utrolig mye ressurser, både menneskelige og økonomiske på å gjennomføre påskefeiringa. De som ikke lager tepper, går i prosesjoner kledd ut i kapper som er enten lilla eller svarte, mens de bærer svære tunge statuer av Jesus og Maria (på størrelse med et middels alter i Norge) i flere timer og mange mil gjennom byen.
Elin og jeg hadde det fint med å se på. Vi fikk kremplasser og tok mange bilder på 3 prosesjoner langfredag. Etter det fikk vi fotograferingsoverload og sluttet å ta med oss kamera. Vi mistet kanskje noen motiver, men vi hadde jo tross alt tatt over 200 bilder på en dag. Det får være måte på hvor mange bilder man skal ha av tepper og gutter i lilla kapper. Takk for at det fins digitale kameraer!
Søndag dro vi til stranda, slik som mange lokale gjør. Vi traff akkurat den stranda hvor det var flest lokale og minst turister, og tre (Ina var med) blonde jenter i bikini midt i mengden av godt påkledde guatemalanere er alltid like populært. Jeg måtte finne meg i å bli stirra rett i skrittet av en mann som demonstrativt lå på magen 2 meter nedenfor der hvor vi lå. Lysten til å brette ut og fise han rett i trynet var etterhvert påtrengende, men jeg klarte å dy meg. Vi fikk i alle fall slikka litt sol og bada litt i bølgene.
3. Bilkjøring og helvetesuke
Den siste uka har vært en eneste lang biltur. Jeg har kjørt lange turer hver dag, gjerne 3-4 timer eller mer. Og aller mest om kvelden. Det har ikke vært så morsomt, og jeg er følgelig ganske sliten nå. Det er kanskje heller ikke så trygt å kjøre bil om kvelden her i Guatemala, men jeg har heldigvis stort sett hatt følge av flere, og funnet biler som jeg kan kjøre sammen med. Det føles bedre å kjøre 2 og 2 enn alene.
Mandag fulgte jeg brigadister ut til fincaene. De som byttet finca måtte nesten ha følge ut dit hvor de ikke hadde vært før. Det er forståelig.
Tirsdag var jeg på service med bilen i Guatemala City. Freaky å kjøre i storbyen. Jeg er i utgangspunktet ikke kjempefan av kapitalen, og det blir ikke bedre i bil. I alle fall når det står på kartet at veiene går andre steder enn de faktisk gjør. Men det gikk ok.
Onsdag kveld reiste jeg tilbake til fincaene for å frakte brigadistene til en demonstrasjon som skulle være i Guatemala City på torsdag. Vi var framme på fincaen halv 10.
Torsdag bar det igjen til hovedstaden. Andre gang på 3 dager. Opp klokka 3, etter max 5 t søvn, og ut i bil igjen i stappmørket. Denne dagen gikk det bedre å kjøre i hovedstaden. Jeg fant fram dit jeg skulle med en gang. JOHO. Det var for øvrig også gøy å være med på demonstrasjon. Noen hadde håpet på litt mer action, men jeg var glad det gikk rolig for seg.
Fredag ble vi stoppet av veiarbeid på vei hjem fra fincaene. Da gikk lufta ut av meg. Jeg hadde holdt motet oppe helt fram til vi reiste fra siste fincaen, og var gira på å kjøre hjem, men da vi ble stoppet sa det stopp. Heldigvis kom vi på muligheten for å kjøre halvveis hjem og så overnatte på veien, så det gjorde vi.
Lørdag hadde vi en lang formiddag før vi kjørte hjem igjen til Xela. Jeg hadde planer om å slappe av litt, men plutselig var det kveld og fotballkamp. Puh.
I tillegg kan jeg nevne at jeg har hatt en punktering og blitt stanget ned av en okse i løpet av uka. Heldigvis satt jeg inni bilen da oksen gikk til angrep, så det var ikke så skummelt. Og det hadde sikkert blitt dyrere å reparere meg enn det blir å omlakkere bilen.
4. Chichicastenango
Søndag er markedsdag i Chichi, og siden det nærmer seg hjemreise måtte vi legge turen innom Chichi (8. dag på rad med lang kjøretur for min del) for å sikre oss de siste gavene. Slitne etter en lang uke, men det gikk bra likevel. Vi fikk kjøpt noen gaver i alle fall.
Nå ser vi fram til en litt roligere uke her i Xela. Vi har begge litt jobb å ta igjen etter en uke med høyt aktivitetsnivå og lite papirarbeid. Onsdag til fredag kommer brigadistene til byen igjen for å ha siste oppsummering før det igjen er ferie.
Ellers nærmer det seg hjemreise. Mandag om to uker på denne tida er vi på god vei over Atlanteren til Europa. Det blir godt å komme hjem også.
Ellers takk til Randi for påminnelsen om at bloggen ikke slutter å eksistere selv om vi glemmer den litt innimellom.
Hilsen fra Marte
(skal nok få lagt ut noen bilder)
mandag 10. april 2006
En sterk opplevelse
I går morges, tidlig tidlig (kl 5), satte vi oss inn i bussen på vei mot den dagen som så langt skulle gjøre størst inntrykk på oss. Bussen brakte oss til Santiago Atitlán og Panabaj. Panabaj er den landsbyen som ble verst rammet av orkanen Stan i høst. Tidlig om morgenen den 5. oktober, etter flere dager med kraftig regn og mye vind, kom det første av flere jord- og leirras som skulle begrave byen. Husene bestod stort sett av sukkerør og bambus, så det var lite som skulle til for å rive dem. Klissvåte og livredde forsøkte folk å redde seg ut av infernoet med det de kunne få med seg av familiemedlemmer og eiendeler. Men mange liv gikk tapt, og fremdeles er 400 mennesker savnet under flere meter jord.
Oppå disse jordmassene skulle vi få være med på en mayaseremoni sammen med MOJOMAYAS, ungdomsorganisasjonen til CONAVIGUA (Enkeorganisasjonen i Guatemala), som organiserte ekskursjonen for oss, og flere av enkene som har mistet menn og familiemedlemmer, ikke bare i Stan, men også i en forferdelig massakre i 1992 under borgerkrigen. Det var veldig sterkt å få høre om lidelsene og se sorgen til de frammøtte, og tenke på at vi praktisk talt stod oppå dem de har mista.
For å ikke reise hjem igjen med et trist og deterministisk inntrykk fikk vi, etter seremonien, bli med til en skole som drives lokalt av CONAVIGUA. Der fikk vi lunsj, og vi fikk høre om driften av skolen. De vektlegger sterkt at de har tospråklig undervisning med spansk som andrespråk. Dette er uvanlig i Guatemala, men samtidig et veldig viktig arbeid i kampen for å bevare mayakulturen og verdigheten.
Det var flott å se skolen og dens områder, og høre om hvordan disse enkene, som har mistet mye av det som er verdt å leve for, ved to ulike anledninger, holder motet oppe og fortsetter å arbeide for å kunne komme tilbake til et verdig liv. Jeg er mektig imponert både over selvoppholdelsesevnen til enkene og det arbeidet CONAVIGUA og MOJOMAYAS gjør for å hjelpe dem.
Oppå disse jordmassene skulle vi få være med på en mayaseremoni sammen med MOJOMAYAS, ungdomsorganisasjonen til CONAVIGUA (Enkeorganisasjonen i Guatemala), som organiserte ekskursjonen for oss, og flere av enkene som har mistet menn og familiemedlemmer, ikke bare i Stan, men også i en forferdelig massakre i 1992 under borgerkrigen. Det var veldig sterkt å få høre om lidelsene og se sorgen til de frammøtte, og tenke på at vi praktisk talt stod oppå dem de har mista.
For å ikke reise hjem igjen med et trist og deterministisk inntrykk fikk vi, etter seremonien, bli med til en skole som drives lokalt av CONAVIGUA. Der fikk vi lunsj, og vi fikk høre om driften av skolen. De vektlegger sterkt at de har tospråklig undervisning med spansk som andrespråk. Dette er uvanlig i Guatemala, men samtidig et veldig viktig arbeid i kampen for å bevare mayakulturen og verdigheten.
Det var flott å se skolen og dens områder, og høre om hvordan disse enkene, som har mistet mye av det som er verdt å leve for, ved to ulike anledninger, holder motet oppe og fortsetter å arbeide for å kunne komme tilbake til et verdig liv. Jeg er mektig imponert både over selvoppholdelsesevnen til enkene og det arbeidet CONAVIGUA og MOJOMAYAS gjør for å hjelpe dem.
Isabel Allende - Mitt oppdiktede land/Mi país inventado
Det blir mye lesing på oss her nede. Det er riktignok en stund siden jeg fullførte Isabel Allendes siste bok, Mitt oppdiktede land, nå, og jeg har siden jeg leste den tenkt at jeg skal legge ut noen sitater her. Som en hyllest til Allende, og fordi de beskriver flott noen av sidene i det Latin-Amerikanske samfunnet. Boken er skrevet om Chile, men beskrivelsene kunne i stor grad også vært skrevet om Guatemala.
Først om kollektivtransport og trafikk:
"Å komme seg om bord i en buss ("micro") var nesten ensbetydende med en selvmordaksjon. Etter at man hadde ventet i timevis (dette stemmer ikke helt for Guate, her kommer de stort sett hele tida.) sammen med en ti-tjue medborgere som var like desperate som en selv, noen ganger i øsende regn og med føttene i en søledam, måtte man hoppe som en hare når kjøretøyet nærmet seg, hostende og rykende fra eksosrøret, for å klamre seg til stigbrettet eller klærne til de andre passasjerene som hadde greid å komme seg innenfor døren. (...) [S]jåførene kappes om å komme først til holdeplassen og kapre flest mulig passasjerer, så de suser gjennom gatene og valser ned alt som kommer i deres vei. De kan ikke fordra skoleelever, for de betaler mindre, og gamle folk, for de somler sånn når de skal på og av, og derfor gjør de hva de kan for å hindre at de nærmer seg deres kjøretøy. (...) Om bord i bussene kommer det blinde sangere og selgere av nåler, kalendere, helgenbilder og blomster, foruten tryllekunstnere, sjonglører, tyver, tigger og sinnsyke. (...)
Enda et ord om trafikken: Chilenere (og Guatemalanere), som personlig er så fryktsomme og elskverdige, blir til villmenn når de får et ratt mellom hendene. De durer frem for å se hvem som kommer først til neste røde lys. De kjører i sikksakk og skifter kjørefelt uten å bruke retningsviseren, og de fornærmer hverandre med skjellsord og fakter."
Bare for å ha det sagt: Jeg gleder meg til å komme tilbake til norske trafikkforhold (selv om jeg til tider irriterer meg grenseløst over trafikken hjemme også), og håper at jeg fort legger av meg uvanene jeg tillegger meg som trafikant (bilist) her i landet.
Og så om kaffe, sinnelaget og gjestfriheten:
"I Chile (og Guatemala) er vi ikke så nøye på det med teen (Her i Guate kaller de det kaffe.), et hvilket som helst mørkt avkok med litt sukker i smaker oss fortreffelig. (...) Det første vi tilbyr en gjest er en "tecito" ("cafecito" her), en "agüita" eller en "vinito", det vil si en liten kopp te (en liten kopp kaffe), en liten kopp vann, et lite glass vin. I Chile (og i Guatemala) bruker vi alltid slike diminutivformer(...). Så byr vi på det vi måtte ha i huset, "slenger bare noe oppi gryten", hvilket kan være ensbetydende med at husets frue tar brødet ut av munnen på barna sine for å gi det til gjesten, som er forpliktet til å ta imot det."
Jeg anbefaler boka på det varmeste til de som har lyst til å bli litt bedre kjent med Latin-Amerika (og Isabel Allendes verden) og som vil skjønne hva det er som gjør at jeg (og Isabel Allende) elsker denne verdensdelen.
Hilsen Marte
Først om kollektivtransport og trafikk:
"Å komme seg om bord i en buss ("micro") var nesten ensbetydende med en selvmordaksjon. Etter at man hadde ventet i timevis (dette stemmer ikke helt for Guate, her kommer de stort sett hele tida.) sammen med en ti-tjue medborgere som var like desperate som en selv, noen ganger i øsende regn og med føttene i en søledam, måtte man hoppe som en hare når kjøretøyet nærmet seg, hostende og rykende fra eksosrøret, for å klamre seg til stigbrettet eller klærne til de andre passasjerene som hadde greid å komme seg innenfor døren. (...) [S]jåførene kappes om å komme først til holdeplassen og kapre flest mulig passasjerer, så de suser gjennom gatene og valser ned alt som kommer i deres vei. De kan ikke fordra skoleelever, for de betaler mindre, og gamle folk, for de somler sånn når de skal på og av, og derfor gjør de hva de kan for å hindre at de nærmer seg deres kjøretøy. (...) Om bord i bussene kommer det blinde sangere og selgere av nåler, kalendere, helgenbilder og blomster, foruten tryllekunstnere, sjonglører, tyver, tigger og sinnsyke. (...)
Enda et ord om trafikken: Chilenere (og Guatemalanere), som personlig er så fryktsomme og elskverdige, blir til villmenn når de får et ratt mellom hendene. De durer frem for å se hvem som kommer først til neste røde lys. De kjører i sikksakk og skifter kjørefelt uten å bruke retningsviseren, og de fornærmer hverandre med skjellsord og fakter."
Bare for å ha det sagt: Jeg gleder meg til å komme tilbake til norske trafikkforhold (selv om jeg til tider irriterer meg grenseløst over trafikken hjemme også), og håper at jeg fort legger av meg uvanene jeg tillegger meg som trafikant (bilist) her i landet.
Og så om kaffe, sinnelaget og gjestfriheten:
"I Chile (og Guatemala) er vi ikke så nøye på det med teen (Her i Guate kaller de det kaffe.), et hvilket som helst mørkt avkok med litt sukker i smaker oss fortreffelig. (...) Det første vi tilbyr en gjest er en "tecito" ("cafecito" her), en "agüita" eller en "vinito", det vil si en liten kopp te (en liten kopp kaffe), en liten kopp vann, et lite glass vin. I Chile (og i Guatemala) bruker vi alltid slike diminutivformer(...). Så byr vi på det vi måtte ha i huset, "slenger bare noe oppi gryten", hvilket kan være ensbetydende med at husets frue tar brødet ut av munnen på barna sine for å gi det til gjesten, som er forpliktet til å ta imot det."
Jeg anbefaler boka på det varmeste til de som har lyst til å bli litt bedre kjent med Latin-Amerika (og Isabel Allendes verden) og som vil skjønne hva det er som gjør at jeg (og Isabel Allende) elsker denne verdensdelen.
Hilsen Marte
onsdag 5. april 2006
Hmmm
Jeg føler at det er tid for et nytt innlegg, men jeg vet ikke helt hva det skal handle om.
Det har vært en heftig uke den første uka etter ferie (ferien var som dere vet også ganske heftig)..
Først hadde vi med oss Randi på den vanlige fincarunden som vi gjennomfører i alle perioder for å følge opp og snakke med brigadistene. Det var to hektiske dager som medførte stiv nakke for alle tre etter altfor mange timer i bil på veldig humpete vei. Men Randi klager ikke, og for oss andre er det jo jobb, så vi kan ikke klage. Vi kjørte oss forresten vill en av dagene. Vi skulle ta en litt mer spektakulær vei til to av fincaene, for at Randi skulle få se Lago Atitlan litt nærmere. Den har vi jo snakket så mye om. Men vi rakk ikke å reise dit for å være der, så derfor la vi turen innom med bil. Men på vei ut av Panajachel, som ligger ved lagoen tok vi feil vei... Det var noen omkjøringer pga ødeleggelser fra Stan, så jeg mista tråden... Heldigvis kjørte vi ikke lenger enn en mil før vi oppdaga det, men en mil er langt nok på smale og svingete fjellveier. For dem som har vært i Hellas kan jeg fortelle at veiene rundt lagøn minner ikke så rent lite om veiene på de greske øyene. Men vi kom oss på rett kjøl igjen, og fikk besøkt alle brigadistene.
Fredag ble vi med Randi til Guate City for å følge henne til flyet (dvs sove sammen med henne til hun skulle ta taxi til flyplassen klokka halv 5 lørdag morgen) og for å drive litt research og finne hotell som vi og brigaden kan sove på når vi skal til kapitalen i slutten av denne uka. Vi benyttet sjansen i storbyen til å shoppe litt også, så nå gleder vi oss over 2 nye plagg og 5 nye truser hver. Vi har virkelig slått ut håret og dratt visakort! (Det er omtrent det vi får plass til i bagasjen - truser tar liten plass!!)
Lørdag dro Elin og jeg tilbake til Xela i håp om at vi skulle ha fri på søndag og mandag. Men det var litt for godt til å være sant. Lørdag ettermiddag, etter å ha skremt oss med at en av brigadistene hadde hugget seg i foten i anledning 1. april, ringte en av gruppene og ba allernådigst om å få evakuere seg selv dagen etter pga en situasjon som hadde oppstått på en av fincaene. Vi skjønte at dette krevde litt tilsnakk til familiene fra alvorlige koordinatorer, og bega oss oppover søndag morgen. Brigadistene skal nok ikke tilbake dit i denne omgang...
Igår var det derfor møte med samarbeidsorganisasjonen her i Xela for å forklare hva som hadde skjedd og for å finne en løsning på plassering av de tre brigadistene de neste ukene. Det løste seg fint, men det ble dessverre ikke nøn fridager denne uka heller. Derfor ser vi fram til påskeferie neste uke, etter en samling i kapitalen med møter med URNG (Sosialistpartiet i Guate) og Conavigua (Enkeorganisasjon). På lørdag skal vi på ekskursjon med Conavigua til Panabaj som er den byen som ble begravet under masse gjørme av Stan i høst. Vi skal også få være med på en mayaseremoni. Det blir spennende!!
Påsken skal feires i Antigua, som er den gamle hovedstaden i Guatemala og som er kjent for sin spektakulære påskefeiring. Vi regner med å måtte dele den med masse andre turister, men det blir sikkert bra for det!!
Hilsner fra Marte
Det har vært en heftig uke den første uka etter ferie (ferien var som dere vet også ganske heftig)..
Først hadde vi med oss Randi på den vanlige fincarunden som vi gjennomfører i alle perioder for å følge opp og snakke med brigadistene. Det var to hektiske dager som medførte stiv nakke for alle tre etter altfor mange timer i bil på veldig humpete vei. Men Randi klager ikke, og for oss andre er det jo jobb, så vi kan ikke klage. Vi kjørte oss forresten vill en av dagene. Vi skulle ta en litt mer spektakulær vei til to av fincaene, for at Randi skulle få se Lago Atitlan litt nærmere. Den har vi jo snakket så mye om. Men vi rakk ikke å reise dit for å være der, så derfor la vi turen innom med bil. Men på vei ut av Panajachel, som ligger ved lagoen tok vi feil vei... Det var noen omkjøringer pga ødeleggelser fra Stan, så jeg mista tråden... Heldigvis kjørte vi ikke lenger enn en mil før vi oppdaga det, men en mil er langt nok på smale og svingete fjellveier. For dem som har vært i Hellas kan jeg fortelle at veiene rundt lagøn minner ikke så rent lite om veiene på de greske øyene. Men vi kom oss på rett kjøl igjen, og fikk besøkt alle brigadistene.
Fredag ble vi med Randi til Guate City for å følge henne til flyet (dvs sove sammen med henne til hun skulle ta taxi til flyplassen klokka halv 5 lørdag morgen) og for å drive litt research og finne hotell som vi og brigaden kan sove på når vi skal til kapitalen i slutten av denne uka. Vi benyttet sjansen i storbyen til å shoppe litt også, så nå gleder vi oss over 2 nye plagg og 5 nye truser hver. Vi har virkelig slått ut håret og dratt visakort! (Det er omtrent det vi får plass til i bagasjen - truser tar liten plass!!)
Lørdag dro Elin og jeg tilbake til Xela i håp om at vi skulle ha fri på søndag og mandag. Men det var litt for godt til å være sant. Lørdag ettermiddag, etter å ha skremt oss med at en av brigadistene hadde hugget seg i foten i anledning 1. april, ringte en av gruppene og ba allernådigst om å få evakuere seg selv dagen etter pga en situasjon som hadde oppstått på en av fincaene. Vi skjønte at dette krevde litt tilsnakk til familiene fra alvorlige koordinatorer, og bega oss oppover søndag morgen. Brigadistene skal nok ikke tilbake dit i denne omgang...
Igår var det derfor møte med samarbeidsorganisasjonen her i Xela for å forklare hva som hadde skjedd og for å finne en løsning på plassering av de tre brigadistene de neste ukene. Det løste seg fint, men det ble dessverre ikke nøn fridager denne uka heller. Derfor ser vi fram til påskeferie neste uke, etter en samling i kapitalen med møter med URNG (Sosialistpartiet i Guate) og Conavigua (Enkeorganisasjon). På lørdag skal vi på ekskursjon med Conavigua til Panabaj som er den byen som ble begravet under masse gjørme av Stan i høst. Vi skal også få være med på en mayaseremoni. Det blir spennende!!
Påsken skal feires i Antigua, som er den gamle hovedstaden i Guatemala og som er kjent for sin spektakulære påskefeiring. Vi regner med å måtte dele den med masse andre turister, men det blir sikkert bra for det!!
Hilsner fra Marte
tirsdag 4. april 2006
Nicaragua
La det først være sagt: Jeg elsker Nicaragua!
.
Det er masse bra mennesker der, og folk er så mye mer åpne enn hjemme. Hvor ellers forteller taxisjåførene om problemene i kooperativet de er med i? Og i tillegg byr landet både på Toña, det beste ølet, og Flor de Caña, den beste romen. I tillegg er det masse strålende steder å feriere – blant mine favoritter er Laguna de Apoyo 
Ikke så langt fra hverken Managua eller Granada har det en gang vært en vulkan, men ikke nå lenger. nå er det bare en vakker innsjø, med akkurat passe temperert og veldig rent vann. I tillegg er det flere gode hosteller der, og det skal godt gjøres å ikke bli avslappa på The moneky hut – der jeg nok skal ei helg til høsten også.
Til høsten skal jeg bo 3 mnd i Pueblo Nuevo, Esteli, der jeg bodde i fjor. Jeg skal studere flere kooperativ der, for å forsøke å finne ut hva som gjør at noen er viktig som del av en ”empowerment”prosess (jada, jeg blir glad hvis noen har et godt norsk ord for det). Jeg skal jobbe sammen med de samme folka som i fjor, og generelt gleder jeg meg – selv om jeg vurdere å finne et annet sted å sove en fjorårets 2 cm tykke madrasser på sovesalen på kontoret.
Av litt mindre stasting er nicaraguansiske menns egen evne til å rope etter en på gata, og at det noen steder er veldig varmt og klamt. ”Du er så rød – er du syk?” – Neida det er bare varmen, og så ble jeg solbrent i går. Akk ja, slik går det med ikke så varmetolerante nordmenn, blir ikke aklimatisert av å bo i Xela, der det kan bli ned i 12 grader om natta.
Og som apropo til Xela, og etter noen oppfordringer – sånn ser rommet mitt ut. Hilsen fra Elin
.
Det er masse bra mennesker der, og folk er så mye mer åpne enn hjemme. Hvor ellers forteller taxisjåførene om problemene i kooperativet de er med i? Og i tillegg byr landet både på Toña, det beste ølet, og Flor de Caña, den beste romen. I tillegg er det masse strålende steder å feriere – blant mine favoritter er Laguna de Apoyo 
Ikke så langt fra hverken Managua eller Granada har det en gang vært en vulkan, men ikke nå lenger. nå er det bare en vakker innsjø, med akkurat passe temperert og veldig rent vann. I tillegg er det flere gode hosteller der, og det skal godt gjøres å ikke bli avslappa på The moneky hut – der jeg nok skal ei helg til høsten også.
Til høsten skal jeg bo 3 mnd i Pueblo Nuevo, Esteli, der jeg bodde i fjor. Jeg skal studere flere kooperativ der, for å forsøke å finne ut hva som gjør at noen er viktig som del av en ”empowerment”prosess (jada, jeg blir glad hvis noen har et godt norsk ord for det). Jeg skal jobbe sammen med de samme folka som i fjor, og generelt gleder jeg meg – selv om jeg vurdere å finne et annet sted å sove en fjorårets 2 cm tykke madrasser på sovesalen på kontoret.
Av litt mindre stasting er nicaraguansiske menns egen evne til å rope etter en på gata, og at det noen steder er veldig varmt og klamt. ”Du er så rød – er du syk?” – Neida det er bare varmen, og så ble jeg solbrent i går. Akk ja, slik går det med ikke så varmetolerante nordmenn, blir ikke aklimatisert av å bo i Xela, der det kan bli ned i 12 grader om natta.
Og som apropo til Xela, og etter noen oppfordringer – sånn ser rommet mitt ut. Hilsen fra Elin
Abonner på:
Innlegg (Atom)