Denne videoen fann eg på Youtube, under namnet Norwegian Blonde.
Videoen gjer meg ikkje akkurat stolt over å vere norsk og blond. I valet mellom Prinsesse og Professor vil eg helst velje professor, er det ok?
onsdag 24. juni 2009
onsdag 17. juni 2009
Om en av bloggingens betydninger
Som en forlengelse av innlegget under, om Cile og Regine blir jeg slått av hva internett gjør i forhold til å bringe historier som dette ut til allmuen.
Nasjonale og regionale media har kanskje gjort sitt og fortalt noen historier, men den daglige oppdateringen kunne ikke skjedd på annen måte enn gjennom internett. De bringer oss sine historier, og vi gir dem tilbakemeldinger. Påfyll begge veier. Takk teknologi.
En annen som blogger om sterke ting er Virrvarr. Hennes vanskeligste perioder så langt er nok tilbakelagt, men refleksjonene kommer tidvis fram i bloggen hennes, og de er verdt å lese. Rått og brutalt om ulike psykiske vansker i oppveksten, og å ikke passe inn. I motsetning til de to under, noe mange av oss kan kjenne oss igjen i, men kanskje ikke så mange tør å skrive eller snakke åpent om.
Jeg er kanskje ekstra sensitiv for denne type innlegg nå. Det er kanskje et resultat av at jeg klarer å forholde meg til andre igjen, ikke bare mitt eget indre kaos. Jeg er friskmeldt. Men friskmeldt betyr ikke tom for bekymringer. Glasset som rant over i vinter er nå kanskje bare halvfullt (eller halvtomt). Mye er over. Spiralen er snudd, men det vonde er ikke forsvunnet. Nettopp derfor, eller kanskje uansett: det gir meg styrke å lese om andre som gjør det beste ut av sin hverdag, som tross alt er mye verre enn noe jeg har vært med på. Vi er mange som sliter. Andre klarer det. Jeg klarer det også.
Nasjonale og regionale media har kanskje gjort sitt og fortalt noen historier, men den daglige oppdateringen kunne ikke skjedd på annen måte enn gjennom internett. De bringer oss sine historier, og vi gir dem tilbakemeldinger. Påfyll begge veier. Takk teknologi.
En annen som blogger om sterke ting er Virrvarr. Hennes vanskeligste perioder så langt er nok tilbakelagt, men refleksjonene kommer tidvis fram i bloggen hennes, og de er verdt å lese. Rått og brutalt om ulike psykiske vansker i oppveksten, og å ikke passe inn. I motsetning til de to under, noe mange av oss kan kjenne oss igjen i, men kanskje ikke så mange tør å skrive eller snakke åpent om.
Jeg er kanskje ekstra sensitiv for denne type innlegg nå. Det er kanskje et resultat av at jeg klarer å forholde meg til andre igjen, ikke bare mitt eget indre kaos. Jeg er friskmeldt. Men friskmeldt betyr ikke tom for bekymringer. Glasset som rant over i vinter er nå kanskje bare halvfullt (eller halvtomt). Mye er over. Spiralen er snudd, men det vonde er ikke forsvunnet. Nettopp derfor, eller kanskje uansett: det gir meg styrke å lese om andre som gjør det beste ut av sin hverdag, som tross alt er mye verre enn noe jeg har vært med på. Vi er mange som sliter. Andre klarer det. Jeg klarer det også.
Sterke unge jenter - en hyllest
De siste ukene, og som en forlengelse av den prosessen jeg selv har vært gjennom i vår, har jeg tenkt mye på to sterke unge jenter, som sliter med hver sin diagnose. En kjemper for livet og den andre bryter seg vei tilbake. Begge kjemper for å overkomme vanskelighetene de er påført, og for å gjøre det beste ut av situasjonen.
Regine er akkurat fylt 18 år og fikk for snart et år siden påvist leukemi - blodkreft. Siden viste det seg at blodkreft bare var begynnelsen, hun har også en kromosomfeil som medfører at stamcellene ikke utvikler virksomme celler. Det var grunnen til at hun hadde utviklet leukemi. Den var det ingen som hadde oppdaget før. Regine beskriver kampen mot kreften, om å gjøre det beste ut av dagene, nyte øyeblikkene og kreftene.
Cile er 19 år og i begynnelsen av januar ble bilen hun satt i påkjørt bakfra av en trailer i 80 km/t. Bilen ble most og Cile ble lam fra brystet og ned. Hun beskriver veien tilbake til livet. Ennå er hun i rehabilitering. Idag har hun sin siste dag på Haukeland. I morra kjører hun til Stavanger, hjem, til en avdeling hvor hun skal være i en overgangsperiode, fram til hun få en tilpasset leilighet.
Regine er fra Kristiansund. Hennes sak ble nasjonalt kjent da hun fikk dødsdom av legene på Rikshospitalet i april. Jeg hadde hørt om henne før det gjennom en god venninne som har familien sin i Kristiansund, men har ikke sett eller lest noe om henne før i det siste. Etter nasjonale medieoppslag ble hun flyttet over til St.Olav i Trondheim. Der ble hun levnet nytt håp og gikk i gang med ny kur, med det det innebærer av opp-og-nedturer. En nasjonal støtteaksjon samler inn penger til en behandling i utlandet. Beltespenner.com har også laget en hel liten kolleksjon til inntekt for Regine.
Cile bor i Stavanger, men har mor fra Sula utenfor Ålesund. 8. januar skulle hun på lunsjbesøk til søstra mi, men kom aldri så langt. Jeg hørte om ulykken dagen etter eller noe slikt, men var heller ikke istand til å ta imot beskjeden verken fra lillesøster eller noen andre.
I løpet av mai er jeg selv blitt friskmeldt og kommet tilbake til mitt fulle jeg. Det er deilig. Da jeg var hjemme i Ålesund forrige helg, dukket Cile opp igjen som et samtaleemne rundt kjøkkenbordet. Jeg hadde nesten glemt henne. Det yter henne ikke rettferdighet. Det yter heller ikke Regine rettferdighet at jeg ikke plukket henne opp før på den samme tida. De er for tøffe til å bli oversett. Så unge og så sterke. De setter ord på viktige og vanskelige ting, får mye annet til å bli bagateller. Jeg har lyst til å aldri glemme dem igjen.
Regine er akkurat fylt 18 år og fikk for snart et år siden påvist leukemi - blodkreft. Siden viste det seg at blodkreft bare var begynnelsen, hun har også en kromosomfeil som medfører at stamcellene ikke utvikler virksomme celler. Det var grunnen til at hun hadde utviklet leukemi. Den var det ingen som hadde oppdaget før. Regine beskriver kampen mot kreften, om å gjøre det beste ut av dagene, nyte øyeblikkene og kreftene.
Cile er 19 år og i begynnelsen av januar ble bilen hun satt i påkjørt bakfra av en trailer i 80 km/t. Bilen ble most og Cile ble lam fra brystet og ned. Hun beskriver veien tilbake til livet. Ennå er hun i rehabilitering. Idag har hun sin siste dag på Haukeland. I morra kjører hun til Stavanger, hjem, til en avdeling hvor hun skal være i en overgangsperiode, fram til hun få en tilpasset leilighet.
Regine er fra Kristiansund. Hennes sak ble nasjonalt kjent da hun fikk dødsdom av legene på Rikshospitalet i april. Jeg hadde hørt om henne før det gjennom en god venninne som har familien sin i Kristiansund, men har ikke sett eller lest noe om henne før i det siste. Etter nasjonale medieoppslag ble hun flyttet over til St.Olav i Trondheim. Der ble hun levnet nytt håp og gikk i gang med ny kur, med det det innebærer av opp-og-nedturer. En nasjonal støtteaksjon samler inn penger til en behandling i utlandet. Beltespenner.com har også laget en hel liten kolleksjon til inntekt for Regine.
Cile bor i Stavanger, men har mor fra Sula utenfor Ålesund. 8. januar skulle hun på lunsjbesøk til søstra mi, men kom aldri så langt. Jeg hørte om ulykken dagen etter eller noe slikt, men var heller ikke istand til å ta imot beskjeden verken fra lillesøster eller noen andre.
I løpet av mai er jeg selv blitt friskmeldt og kommet tilbake til mitt fulle jeg. Det er deilig. Da jeg var hjemme i Ålesund forrige helg, dukket Cile opp igjen som et samtaleemne rundt kjøkkenbordet. Jeg hadde nesten glemt henne. Det yter henne ikke rettferdighet. Det yter heller ikke Regine rettferdighet at jeg ikke plukket henne opp før på den samme tida. De er for tøffe til å bli oversett. Så unge og så sterke. De setter ord på viktige og vanskelige ting, får mye annet til å bli bagateller. Jeg har lyst til å aldri glemme dem igjen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)