Viktige ting

Det er jo åpenbart for de fleste at jeg ikke har betraktet bloggen som en viktig ting i sommer. Men hva er egentlig viktig? Har truffet igjen mange gamle venner i sommer, og som seg hør og bør spør de hvordan det går og hva som skjer i livet, og jeg svarer, som vanlig, kjedelig, at det går bra.

Men hva skjer?
1. Jeg jobber
2. Jeg studerer
Det er stort sett det jeg kommer på. Og så bruker jeg litt tid på å fortelle om at jeg lever et nomadisk liv med nesten like deler Oslo, Sund og Guatemala, og at det er spennende, men litt tungt å være nomade.

Hva glemmer jeg?
LEILIGHETEN!! Vi har kjøpt leilighet!
Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg glemmer det. Det er en av de viktigste tingene som er skjedd i livet mitt de siste åra, og så glemmer jeg å si det. Forkastelig! Jeg tror det er et resultat av 27 års erfaring med hvordan går det. Jeg svarer hvordan det går og hva jeg gjør, men så er det blitt så rutine at jeg glemmer å si det som er viktig.
Men altså - dette for å gjøre det godt igjen til alle som jeg har glemt å si det til:
Vi (Elin og jeg) har kjøpt leilighet.
Vi overtar i morgen, mandag, og skal bygge noen vegger før vi flytter inn.
Jeg gleder meg MASSE til å flytte inn i egen leilighet.
Fine leiligheten:


Vil du se den? Se her

Og til alle: kom på besøk! Vi får gjesterom!!

JIPPI!

PS: Jeg vet at det kan føre til litt høye forventninger at jeg blogger to dager på rad, men det velger jeg å overse. Nå er jeg hjemme og har bredbånd. Det er det lenge til jeg får igjen. Skal jo flytte!

Nattevaktstanker

Oi, blogg!
Hadde nesten glemt den, jeg. Det har vært sommer, og selv om jeg fysisk sett ikke har vært så langt borte som jeg pleier, har visst tankene mine tatt en real ferie. Men denne uka er jeg tilbake på jobb, så nå begynner de å våkne til liv. Og da kom jeg på at den stakkars bloggen ikke har fått noe mat i hele sommer. Uff uff. Heldigvis lever den fremdeles. Det er godt den ikke er like død som for eksempel fiskene mine var en gang for mange år siden da jeg kom hjem fra ferie...

Tilbake på jobb, ja. Merkelig det der. Jeg er tilbake på en jobb som jeg aldri trodde jeg skulle tilbake til, og som jeg kunne lovet dyrt og hellig at jeg aldri skulle oppsøke, men så, plutselig, sitter jeg her... Det var jo krise her og det var på vei til å bli krise på kontoen min, og da bare ble det sånn.

Barneboligen.
Jeg har ikke vært her på 1,5 år. Forrige gang jeg var her var huset fullt av kjente mennesker og gode venner. Nå har det gått altfor lang tid, og som følge av den vanvittig store utskiftninga som er i helsesektoren, er det ingen igjen av de gode vennene her... De har slutta eller flytta eller begge deler. Men det er spor av dem, og det er det som gjør det så rart.

Ann Kristin: Skriften din minner meg stadig om hvilke dører som skal låses og hvilke som bare skal lukkes inntil. Den minner meg også om at INGEN dører skal smelles, men derimot lukkes forsiktig, av hensyn til barna som bor her. Takket være deg er det umulig å gjøre feil! Du er så fantastisk omsorgsfull!

Marthe: Ingenting er som å åpne opp såpeskuffa på vaskemaskina og få klar beskjed om hvor det skal være såpe og hvor det ikke skal være såpe. Hvor mye frustrasjon ligger det ikke bak de lappene? Jeg håper det gleder deg at det hjelper! Du er den eneste som har fått oss alle til å ikke helle såpe i feil bur! TAKK! Og takk også for alle bildene og veggmaleriene som smiler mot meg når jeg beveger meg rundt i huset.

Monica: Du er jo innom her i ny og ne, så det er kanskje ikke så rart at du henger igjen i veggene. Men nå i kveld fant jeg enda et spor. Inne i bildearkivet var det plutselig bilder fra det nye huset ditt. Takk for at du bidro til å få tatt de bildene som trengtes selv om du egentlig var slutta her! Hva skulle vi gjort uten deg?

Randi: Du har jo vært her i hele sommer, og du skal også ha æren for at jeg er her nå. Kanskje ikke så rart at jeg ser spor av deg både i rapporter, beskjeder og i dagboka. Det beste er likevel sporene som ikke går ut på dato, som de gode oppskriftene du har lagt igjen her til felles glede for alle sammen. Takk for at du gir så mye av deg selv!

Alt i alt: Dere er fire fantastiske jenter! Jeg er kjempeglad i dere. Det er litt tomt her uten dere, men jeg trøster meg med de restene jeg finner av dere. Håper vi sees snart alle sammen!

Til slutt må jeg bare fortelle for en deilig opplevelse det var å komme på nattevakt her igjen og åpne nattevaktspermen og se at all kommunikasjonen fram og tilbake mellom AK og TL og Marthe fremdeles er spart. Den er jo utdatert for lengst, men det er gøy å lese og mimre om gamle dager.

Og så må jeg si at selv om barneboligen aldri blir den samme uten dere, så er det kommet mange nye gode mennesker hit. Bare synd at mange av dem kun er her for sommeren...

Klem til alle gode mennesker på og utenfor barneboligen, fra dere alles Marte