Om måter å ordlegge seg på.

Det er mange fine måter å si forskjellige ting på. Generelt syns jeg spansk (i allefall den de snakker her i Guatemala) har flere fine formuleringer enn norsk. Det kan selvfølgelig hende jeg er blind for norsk, men det er ikke temaet for denne bloggposten.

Særlig ett uttrykk liker jeg veldig godt: Cambio de dueño - eierskifte. Her bruker de altså ikke verbet å stjele. Tingene skifter eier. Enkelt og greit og uskyldig. Flott.

Det som selvfølgelig ikke er så flott er hyppigheten ting skifter eier med. Mens jeg har vært her, disse tre månedene, har to ting som har vært mine skiftet eier. Det første, og minst irriterende var en machete som jeg hadde kjøpt til en brigadist i begynnelsen av oppholdet. Den skiftet eier på en finca.
Det andre var langt mer irriterende. I løpet av uka som gikk har lommeboka mi skifta eier. Og i den lommeboka var det et VISAkort. Fuckings eierskifte!

Det er greit at det er vakkert, og at jeg smiler når folk advarer meg mot et potensielt eierskifte med "Cuidado, que puede cambiar de dueño", men hvorfor ikke bare kalle en spade for en spade. STJELING! Irriterende!

Vulkantur!

På onsdag tok jeg meg endelig sammen og bestilte guide for å bestige volcan Santa Maria som ligger rett sør for Xela. Jeg har hatt planer om å gjøre det i tre år, og det har vært mange muligheter jeg har latt gå fra meg. Men på onsdag var det altså dags. Bare uflaks at det var den ene dagen med regn og tåke... Vi så INGENTING fra toppen. Guiden pekte ut i det hvite intet og sa: "Der er Mexico, der ser dere Volcan Santiaguito, der er Lacandonajungelen, der er Volcan Fuego og Volcan Agua". Jeg måtte jo selvfølgelig smile litt, over hans iver, men det var litt surt å ha klatra seg opp til 3772 m for å ikke se noe mer enn vi gjorde 1500 m lavere.

I ettertid er jeg fornøyd med å ha vært der til tross for fullstendig manglende utsikt. Det var en sinnsvak tur. 1500 høydemeter stigning på 3,5 timer. Og det faktum at vi brukte like lang tid ned som vi brukte opp (til tross for mange flere pauser på vei opp) sier noe om hvor bratt det var. Idag, 5 dager etter turen, er jeg fremdeles god og støl i låra, men dagene da jeg måtte gå baklengs eller sidelengs ned trapper er heldigvis talte. Puh.

Til slutt et bilde av utsikten fraa toppen: