Det at eg hamna i Sogndal for snart to år sidan, var eigentleg ganske tilfeldig, sett frå min ståstad. I innspurten av skriving av masteroppgåva tok verkelegheita innpå meg, og eg skjønte at eg måtte leggje inn ei breiside for å skulle ha noko å sysle med også etter sommaren, etter Innleveringa. Sjølv om det verka langt fram sette eg meg ned framfor internettet på seinvinteren...
Lyst til å lese meir? Vestlandsforsking fyller 25 år og har lansert ein jubileumsblogg. Idag er det eg som skriv om korleis det er å vere ung og ny på VF (eller singel sunnmøring i Sogn, om du vil).
onsdag 24. mars 2010
mandag 15. mars 2010
Mars – ambivalensens måned
Mars er ambivalensens måned. Vinteren er ambivalent, den ene dagen gir den slipp og den andre kommer den tilbake. Menneskene er ambivalente. Noen jubler for våren, for at asfalten kommer til syne igjen og at gradestokken viser røde grader. Andre tviholder på vinteren, og jubler idet store hvite myke filler igjen kommer dalende ned fra himmelen. Det hvite er så vakkert! Og: Vi er vel ikke ferdige med å gå på ski ennå. Noen mener det har vært en fæl vinter og at nå fortjener vi i alle fall en flott sommer. Andre sier at dersom sommeren blir like fin som vinteren har vært kan vi i alle fall ikke klage.
Jeg leser Knausgård. 2000 sider med ambivalens. Og jeg blir inspirert til å skrive. Ute av stand til å vurdere det jeg skriver, men intenst overoppmerksom på inntrykk fra teksten jeg leser og virkeligheten jeg er i.
Jeg er også ambivalent. Jeg tviholder på vinteren. Den er så vakker. Jeg er ikke ferdig med å gå på ski for i år. Og jeg gleder meg til våren, og til sommeren. Aller helst vil jeg at våren skal komme mens jeg er på fjellet i påska. Slik at når jeg kommer tilbake til Sogndal er våren etablert, og jeg slipper å være med på overgangen. Slipper å oppleve ambivalensen.
Jeg leser Knausgård. 2000 sider med ambivalens. Og jeg blir inspirert til å skrive. Ute av stand til å vurdere det jeg skriver, men intenst overoppmerksom på inntrykk fra teksten jeg leser og virkeligheten jeg er i.
Jeg er også ambivalent. Jeg tviholder på vinteren. Den er så vakker. Jeg er ikke ferdig med å gå på ski for i år. Og jeg gleder meg til våren, og til sommeren. Aller helst vil jeg at våren skal komme mens jeg er på fjellet i påska. Slik at når jeg kommer tilbake til Sogndal er våren etablert, og jeg slipper å være med på overgangen. Slipper å oppleve ambivalensen.
torsdag 4. mars 2010
Kjerringemne
En av mitt livs hittil mest absurde setninger er:
"Hvis det ikke hadde vært for at jeg skulle hjem og koke rogn, hadde jeg......"
Den kom, helt av seg selv, ut av munnen min, i går kveld. Jeg har aldri sagt noe lignende. Men jeg har heller aldri kokt rogn før. I alle fall ikke alene, som ansvarlig.
Det er vel neppe noen nyhet at jeg er stor tilhenger av både fersk rogn og fersk lever (selvfølgelig aller helst sammen med fersk torsk). Jeg formelig jubler når torskesesongen nærmer seg, og de årene jeg var i Latin-Amerika hver vår var fersk torsk med lever og rogn (mølje for noen) en av de tingene jeg savna mest ved Norge, ved siden av snø og ski.
Denne kjærligheten til torsk og innmat gjorde at jeg gladelig meldte meg frivillig til å steppe inn for Torunn når hun dessverre var bortreist på den ene dagen i året når det er mulig å få fersk lofottorsk direkte til Sogndal. Lite ante jeg om hva det skulle innebære da jeg meldte meg, men da det ble sagt at henting også måtte innebære koking av lever og rogn var jeg nesten overmodig og så derfor nesten ingen problemer med det, bare en mulighet til å lære noe nytt. Viktig for en som meg, som helst vil slippe å oppleve en vår uten fersk torsk med alt tilbehør for resten av livet.
Det føltes like fullt absurd. Å skulle ha ansvar for mange kilo rogn og lever. Alene. Like absurd som setninga som kom ut av munnen min. Ingrid, en venninne her, sa at sånne ting er det bare vennene hennes her i Sogndal som kan si. Og jeg tror henne. For min del tror jeg også bare jeg kunne sagt det her i Sogndal. Hvor skulle jeg ellers koke rogn? På Sagene? Neppe.
Jeg gikk ufortrødent i gang. Med assistanse fra husstellboka til mora til en snill nabo og en instruktiv epost fra far, kunne dette ikke gå galt. 3 kg rogn i større og mindre stykker skulle surres og kokes. Det samme skulle levra. Den vennlige fiskemannen hadde spandert 1 kg mer lever enn bestilt på oss, og dermed dobla porsjonen i forhold til hva jeg hadde sett for meg.
Strategien var klar. Jeg skulle sette rogna til koking først, for den trenger lengst tid. Og mens den kokte skulle jeg rense og koke levra. Rensing av lever har jeg vært med på før, som lita jente, så det skulle nok gå bra.
Jeg innså ganske fort at tidsskjemaet på 1-1,5 time kom til å sprekke. Pakking og surring av rogn i matpapir tar tid. Det samme gjør virkelig rensing av lever. Det kan være så gøy det vil å dra hinna av de første stykkene, men etter to timer med kveis og hinne er det ikke gøy lenger. I alle fall ikke når klokka er over midnatt.
Men men. Halv ett var alt kokt, og det meste av slitet var også glemt i det øyeblikket jeg puttet en nykokt fersk leverbit hel inn i munnen. NAM! Kjerringemnetest nr 1 er bestått. Det ble godt.
Og best av alt: nå kan jeg se fram mot mange deilige middager med lever og rogn hos Torunn. Hurra!
Pakking av rogn pågår. 2 kg lever ligger klar til rensing oppe til venstre
Idag skulle jeg bare ønske at lukta av hender som har rensa torskelever hadde vært like god som smaken av fersk kokt torskelever. Det kan jeg fortelle at den ikke er...
"Hvis det ikke hadde vært for at jeg skulle hjem og koke rogn, hadde jeg......"
Den kom, helt av seg selv, ut av munnen min, i går kveld. Jeg har aldri sagt noe lignende. Men jeg har heller aldri kokt rogn før. I alle fall ikke alene, som ansvarlig.
Det er vel neppe noen nyhet at jeg er stor tilhenger av både fersk rogn og fersk lever (selvfølgelig aller helst sammen med fersk torsk). Jeg formelig jubler når torskesesongen nærmer seg, og de årene jeg var i Latin-Amerika hver vår var fersk torsk med lever og rogn (mølje for noen) en av de tingene jeg savna mest ved Norge, ved siden av snø og ski.
Denne kjærligheten til torsk og innmat gjorde at jeg gladelig meldte meg frivillig til å steppe inn for Torunn når hun dessverre var bortreist på den ene dagen i året når det er mulig å få fersk lofottorsk direkte til Sogndal. Lite ante jeg om hva det skulle innebære da jeg meldte meg, men da det ble sagt at henting også måtte innebære koking av lever og rogn var jeg nesten overmodig og så derfor nesten ingen problemer med det, bare en mulighet til å lære noe nytt. Viktig for en som meg, som helst vil slippe å oppleve en vår uten fersk torsk med alt tilbehør for resten av livet.
Det føltes like fullt absurd. Å skulle ha ansvar for mange kilo rogn og lever. Alene. Like absurd som setninga som kom ut av munnen min. Ingrid, en venninne her, sa at sånne ting er det bare vennene hennes her i Sogndal som kan si. Og jeg tror henne. For min del tror jeg også bare jeg kunne sagt det her i Sogndal. Hvor skulle jeg ellers koke rogn? På Sagene? Neppe.
Jeg gikk ufortrødent i gang. Med assistanse fra husstellboka til mora til en snill nabo og en instruktiv epost fra far, kunne dette ikke gå galt. 3 kg rogn i større og mindre stykker skulle surres og kokes. Det samme skulle levra. Den vennlige fiskemannen hadde spandert 1 kg mer lever enn bestilt på oss, og dermed dobla porsjonen i forhold til hva jeg hadde sett for meg.
Strategien var klar. Jeg skulle sette rogna til koking først, for den trenger lengst tid. Og mens den kokte skulle jeg rense og koke levra. Rensing av lever har jeg vært med på før, som lita jente, så det skulle nok gå bra.
Jeg innså ganske fort at tidsskjemaet på 1-1,5 time kom til å sprekke. Pakking og surring av rogn i matpapir tar tid. Det samme gjør virkelig rensing av lever. Det kan være så gøy det vil å dra hinna av de første stykkene, men etter to timer med kveis og hinne er det ikke gøy lenger. I alle fall ikke når klokka er over midnatt.
Men men. Halv ett var alt kokt, og det meste av slitet var også glemt i det øyeblikket jeg puttet en nykokt fersk leverbit hel inn i munnen. NAM! Kjerringemnetest nr 1 er bestått. Det ble godt.
Og best av alt: nå kan jeg se fram mot mange deilige middager med lever og rogn hos Torunn. Hurra!
Idag skulle jeg bare ønske at lukta av hender som har rensa torskelever hadde vært like god som smaken av fersk kokt torskelever. Det kan jeg fortelle at den ikke er...
Abonner på:
Innlegg (Atom)