Isabel Allende - Mitt oppdiktede land/Mi país inventado

Det blir mye lesing på oss her nede. Det er riktignok en stund siden jeg fullførte Isabel Allendes siste bok, Mitt oppdiktede land, nå, og jeg har siden jeg leste den tenkt at jeg skal legge ut noen sitater her. Som en hyllest til Allende, og fordi de beskriver flott noen av sidene i det Latin-Amerikanske samfunnet. Boken er skrevet om Chile, men beskrivelsene kunne i stor grad også vært skrevet om Guatemala.

Først om kollektivtransport og trafikk:
"Å komme seg om bord i en buss ("micro") var nesten ensbetydende med en selvmordaksjon. Etter at man hadde ventet i timevis (dette stemmer ikke helt for Guate, her kommer de stort sett hele tida.) sammen med en ti-tjue medborgere som var like desperate som en selv, noen ganger i øsende regn og med føttene i en søledam, måtte man hoppe som en hare når kjøretøyet nærmet seg, hostende og rykende fra eksosrøret, for å klamre seg til stigbrettet eller klærne til de andre passasjerene som hadde greid å komme seg innenfor døren. (...) [S]jåførene kappes om å komme først til holdeplassen og kapre flest mulig passasjerer, så de suser gjennom gatene og valser ned alt som kommer i deres vei. De kan ikke fordra skoleelever, for de betaler mindre, og gamle folk, for de somler sånn når de skal på og av, og derfor gjør de hva de kan for å hindre at de nærmer seg deres kjøretøy. (...) Om bord i bussene kommer det blinde sangere og selgere av nåler, kalendere, helgenbilder og blomster, foruten tryllekunstnere, sjonglører, tyver, tigger og sinnsyke. (...)
Enda et ord om trafikken: Chilenere (og Guatemalanere), som personlig er så fryktsomme og elskverdige, blir til villmenn når de får et ratt mellom hendene. De durer frem for å se hvem som kommer først til neste røde lys. De kjører i sikksakk og skifter kjørefelt uten å bruke retningsviseren, og de fornærmer hverandre med skjellsord og fakter."

Bare for å ha det sagt: Jeg gleder meg til å komme tilbake til norske trafikkforhold (selv om jeg til tider irriterer meg grenseløst over trafikken hjemme også), og håper at jeg fort legger av meg uvanene jeg tillegger meg som trafikant (bilist) her i landet.

Og så om kaffe, sinnelaget og gjestfriheten:
"I Chile (og Guatemala) er vi ikke så nøye på det med teen (Her i Guate kaller de det kaffe.), et hvilket som helst mørkt avkok med litt sukker i smaker oss fortreffelig. (...) Det første vi tilbyr en gjest er en "tecito" ("cafecito" her), en "agüita" eller en "vinito", det vil si en liten kopp te (en liten kopp kaffe), en liten kopp vann, et lite glass vin. I Chile (og i Guatemala) bruker vi alltid slike diminutivformer(...). Så byr vi på det vi måtte ha i huset, "slenger bare noe oppi gryten", hvilket kan være ensbetydende med at husets frue tar brødet ut av munnen på barna sine for å gi det til gjesten, som er forpliktet til å ta imot det."

Jeg anbefaler boka på det varmeste til de som har lyst til å bli litt bedre kjent med Latin-Amerika (og Isabel Allendes verden) og som vil skjønne hva det er som gjør at jeg (og Isabel Allende) elsker denne verdensdelen.

Hilsen Marte