Lange bussturer

Nesten like mye som jeg har vært i Suchitoto hos Audun og Vilma, har jeg tatt buss denne helga. 5 + 6 + 2 timer hver vei. Har lest bøker og hørt musikk. Her er det som sitter sterkest igjen:

"att fånga en fjäril, som vill
fälla vingarna ut över världen, en fjäril som flyger mellan oss ibland
Vi kallar den lycka, den är svår att fånga, den vill slita och rycka
som vilken lycka som helst, vilken fjäril som helst
vilken kärlek som helst, hur som helst"

"Den vackraste stunden i livet var den när du kom
och alt var forbjudet."

"Now I know love can turn to hate in the blink of an eye"


Og sist, men ikke minst Dag Solstads beskrivelse av Gymnaslærer Pedersens følelse idet han ankom Larvik som nyansatt lektor:
"Med utgangspunkt i en trygg, relativt priviligert jobb, med brukbar sosial status, skulle jeg virkeliggjøre det som for meg var det store eventyret: Å slå rot. 28 år gammel sto jeg forventningsfullt og altfor varmt kledd, med poplinsfrakk over armen, og drømte allerede om å drikke kaffe på lærerværelset ved Larvik gymnas. Jeg lengta etter det, det store friminuttet på lærerværelset, sammen med kollegaene. Jeg slepte hastig koffertene mine mot drosjene som sto på rekke og rad utafor Larvik jernbanestasojn, klar til å frakte meg til Larvik gymnas hvor jeg skulle få møte Rektor (etter avtale) og bli informert om alle praktiske ting, som timeplan og bosted, og andre vidunderlige ting som en nybakt lektor bør få vite. Jeg lengta i drosjen, mens jeg fikk et hastig glimt av ei av Larviks gater, og en fjord, som måtte være Larviksfjorden, samt en båt, sannsynligvis Petter Wessel, tenkte jeg da, sjølveste Petter Wessel, tenkte jeg opprømt. Jeg lengta etter å undervise i døsige klasseværelser, i siste time, og ingen er interessert i noe som helst, og alle bare venter på at sekundene skal gå, 24 elever, som ikke gjør noe for å skule dette, og en lærer, som gjør nokså mye for å skjule dette, ja til og med det lengta jeg etter, ja kanskje først og fremst det. Jeg lengta etter å lukte kritt på fingrene, ei lukt som skulle sette seg på meg og aldri gå vekk. Jeg lengta etter lukta av vått tøy i korridorer, våte ullsokker, luer. Lukta av skolekorridorer. Jeg lengta etter lukta av ungdom. Og jeg lengta hjem. Hjem til min egen leilighet. Jeg lengta etter kone og barn. Ja, jeg håpa at det inne i ett av disse husa her, som jeg kunne se fra baksetet av drosja, og som jeg visste at det fantes flere av, mange hundre, ja tusen, var det ikke bare et sted hvor jeg kunne bo, men inne i ett av de andre satt det akkurat nå, gjømt bort ett eller annet sted i denne byen, fantes det en kvinne, mjuk, som kunne passe for meg. Jeg ville ha barn. Jeg ville gå turer i omegnen av Larvik med et barn på trehjulssykkel ved sida av meg, og dette barnet skulle plutselig se opp på meg og si: Far? - Jaa, skulle jeg svare, hva er det nå da? Jeg lengta så intenst etter å etablere meg, bli gift og få barn, falle til ro, 28 år gammel var lengselen etter å bli etablert en vill drift i meg."

Han gir videre en fantastisk skildring av hva som skal til for å kapre kvinnehjerter. Men for at ikke dere skal få alt servert på gullfat sparer jeg noe til de av dere som velger å lese boka. Den anbefales!