Siste fincarunde - og vemod

Det går virkelig mot slutten her i Guatemala. Litt vemodig må jeg innrømme at det er, å skulle reise hjem til Norge, uten å vite sikkert om og eventuelt når jeg ser menneskene og landet her igjen.

I Xela er det greit. Jeg trives her, men jeg har aldri lagt så veldig mye arbeid i å opparbeide meg noe nettverk av venner her. Litt stusselig kanskje, og litt ensomt til tider, men det har føltes så kort de gangene jeg har vært her.

Men det er verre med menneskene og livet på fincaene. Mange av dem føler jeg etterhvert at jeg kjenner godt og liker å være sammen med dem. (Mange av dem spør selvfølgelig også om jeg ikke skal komme og bo sammen med dem og gifte meg med en av de mange ungguttene på fincaen - det anser jeg som usannsynlig.) For å få ta litt skikkelig farvel har jeg derfor vært litt lenger på hver finca denne gangen. Det har vært fantastisk. Selvfølgelig uutholdelig noen ganger med myggen og stikkene og varmen og harde senger og mye lyder, men like fullt fantastisk. Morsomt å snakke med dem brigadistene bor hos, deilig å leve i pakt med naturen, følge lyset og ha hunder og høner og kalkuner og griser løpende fritt omkring rundt føttene. Og så har jeg fått vært med på klekking av kyllinger. Utrolig at egg, som vi spiser til frokost så ofte, kan sprekke og så plutselig kommer det et levende vesen ut. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan det går an. Og selv om jeg fryktelig gjerne skulle skjønt mer er det på en måte litt godt å ikke vite, men bare la seg fascinere av naturens prosesser. Jeg har også hilst på hundevalper som var så nyfødte som jeg aldri har sett dem før, en uke gamle nurk som ikke vil annet enn å sutte på fingrene mine. Fantastisk.

På en av fincaene fikk vi også med oss litt liv. Forbundet av familier som i sin tid gikk sammen for å få tilgang til jord har for lengst slått sprekker. Noen vil være med i Kab'awil og noen vil ikke. Noen vil betale ned på lånet, noen saboterer. Styret er korrupt og underslår penger fra fellesskapet. De fleste overser det, men noen opponerer. Ikke lett. Mest vanskelig fordi alle sitter på så forskjellig informasjon. Den siste utviklingen nå var at styret (som er mot Kab'awil og mot nedbetaling av lån) hadde alliert seg med en annen (og langt mer revolusjonær organisasjon sammenlignet med Kab'awil) og prøvd å bli en del av den, på hele fincaens vegne, uten at alle var informert. Et brudd på demokratiske rettigheter og individuell suverenitet. Ikke lett, men veldig spennende for oss å være med på møtet og få innsikt i prosessene. Selvfølgelig er det lett for meg å forholde meg distansert til det. Det betyr jo ikke noe for meg personlig hva som skjer med den fincaen. Men jeg tar ikke så lett på det. Jeg håper jeg kan følge utviklingen etter at jeg kommer hjem til Norge, og jeg håper det går riktig vei. At de riktige menneskene kan påvirke prosessen. Men jeg føler ikke at det er så mye jeg personlig kan gjøre.

Utover dyrefødsler og spennende møter har jeg nytt livet, lest, solt meg litt og badet i to elver. I det hele tatt har det vært deilig. Jeg kan reise hjem med litt mer overskudd av det jeg liker så godt ved livet her. Men selv om jeg gleder meg som en unge til å komme hjem og til å skulle være hjemme i Norge en stund, så tror jeg bestemt ikke at det er siste gangen jeg har nytt livet på landsbygda i Latin-Amerika. Jeg har jo ennå en familie i Brasil som jeg tror venter på besøk. Mon tro om de ikke fortjener det om ikke så lenge?