Eventyret

Før reiseskildringene begynner, må jeg få ut det jeg har tenkt aller mest på den siste uka, eller de siste to månedene. Jeg har skrevet et eventyr. Here it goes:

Det var en gang en jente. La oss kalle henne Marte i denne historien. Hun var en enkel sjel og hun likte godt å leke. Likevel var ikke alt ved henne like enkelt. Særlig i sitt forhold til gutter opplevde hun mange komplikasjoner. Etter å ha levd en, i hennes egne øyne, litt for lang stund uten noe særlig spenning, men med noen mindre lystige opplevelser på dette området, bestemte hun seg for å søke lykken på nye jaktmarker. Hun satte seg to mål i denne nye jakten. (Det skulle gjerne vært tre siden dette er et eventyr, men fordi eventyret har en viss base i virkeligheten er tallet to av realitetshensyn.) Det første målet var å være klar og tydelig og direkte. Det andre var å bevare leken. Dette siste målet var viktig for henne nettopp fordi hun likte godt å leke. Det første målet skjønte hun at var viktig etter å ha sett hva nettopp klarhet betydde i en av hennes gode venninners forhold til sin kjæreste, og etter å selv ha opplevd den positive betydningen av denne klarheten i sitt samboerskap med denne gode venninnen.

Det tok ikke lang tid før hun møtte en ung og håpefull gutt. La oss kalle ham Jonas i denne historien. Marte og Jonas fant fort tonen, og en av de tingene hun likte best ved ham var den lekne tonen de hadde når de møttes.

De møttes noen ganger. Det var ikke så altfor lett å møtes ofte fordi Marte stadig vekk var ute og fartet til andre byer og fremmede lender. Men de håpefulle hadde mye kontakt når de ikke var i samme by. Da Marte var hjemme på juleferie hadde de kontakt hver dag, og de snakket flere ganger lenge i telefonen. Marte tenkte mye på Jonas og håpet om at hun kunne avslutte jakten begynte å bygge seg opp...

Så kom det nye året. Marte skulle begynne i ny jobb på et annet sted, og Jonas hadde også mye å gjøre i sin jobb. De hadde mye å gjøre og var travle på hver sin kant. Marte ble mer og mer sliten, og samtidig vokste og vokste hennes behov for bekreftelse. Hun ville gjerne ha bekreftet at hun var ok, at han likte henne og at han tenkte på henne. Jonas var også travelt opptatt og hadde ikke overskudd til å gi henne de bekreftelsene hun lengtet etter når han var ferdig med dagens gjøremål lenge etter solnedgang. Det ble en negativ spiral: Behovet for bekreftelse ble ikke tilfredsstilt. Den manglende bekreftelsen førte til usikkerhet som igjen førte til større behov for bekreftelse.

Da Marte hadde noen dager fri fra jobben skulle hun til byen de begge to egentlig bodde i. Jonas ville gjerne møte henne, men han ville ikke planlegge noe konkret fordi han hadde så mye å gjøre på jobb at det var vanskelig å si noe sikkert. Marte var likevel trygg på at de kom til å se hverandre. De hadde jo laget en løs avtale til helga. Marte bestemte seg for å la han ringe slik at han slapp å føle seg mer presset enn nødvendig. Helga gikk, men ingen telefon kom. Usikkerheten vokste igjen, og sammen med den vokste et sinne basert på skuffelsen over at han ikke ringte. Etter tre dager ringte han. Da var Marte så sint at hun ikke klarte hverken å glede seg over at han ringte eller å ta imot invitasjonen han hadde.

Skuffelsen hennes var stor. Hun var vonbroten og lei seg. Først orket hun ikke tenke på det som hadde skjedd og hva det betød. Etter tre dager med tårer og fornektelser bestemte hun seg likevel for å gå skuffelsen nærmere etter i sømmene. Den var todelt. Delvis var hun lei seg fordi forhåpningene hun hadde hatt til Jonas hadde bristet. Det var den skuffelsen som var lettest å takle. Der var det lett å skylde på det han hadde sagt og gjort, eller ikke sagt og ikke gjort. Men det var bare halve sannheten.

Resten av skuffelsen hadde bakgrunn i hennes egne reaksjoner. På grunn av den usikkerheten hun hadde bygd opp, hadde hun mistet evnen til å gi klare og tydelige beskjeder, men istedet erstattet det med surhet og skuffelse. Usikkerheten hadde også tatt bort leken. Behovet for bekreftelse var for overveldende.

Det var en delt skuffelse. Det var et delt ansvar. Martes unnskyldning var på ingen måte en fullverdig unnskyldning. Hun hadde ikke spilt med åpne kort. Hun kunne ha sagt klarere ifra om sine behov. Istedet hadde hun håpet at han skulle skjønne det av seg selv. Men denne innsikten var en begynnelse. Hun innså at det var et forbedringspotensiale, selv om omstendighetene rundt situasjonen også kunne vært bedre.

Det gjenstår ennå å se om eventyret er ute eller om de lever lykkelige alle sine dager...