Guatemala og bilkjøring

Generelt er bilkjøring i Guatemala ikke en opplevelse for sarte sjeler. Hovedveiene er dårlige, svingete og bratte i tillegg til at du kan sverge på at du alltid havner bak minst en lastebil som ikke har motorkraft nok til å trekke lasten sin opp bakkene eller bremsestyrke nok til å holde normal fart nedover. Følgelig er det så godt som påbudt med forbikjøringer, og her gjelder det ingen regler utenom at det er om å gjøre å ikke kræsje. Det er her det begynner å skorte for sarte sjeler.

Uansett er bilkjøring en del av koordinatorjobben (det er ikke den delen jeg liker best), så det er bare å hive seg i det. Stort sett er det jeg som kjører, fordi Elin ikke føler at Guatemala er landet man skal få kjøretrening i, forståelig nok.

Hovedveiene, som jeg jo har beskrevet fram til nå, er en ting. En helt annen ting er småveiene som vi må kjøre for å komme fram til fincaene hvor brigadistene oppholder seg. Her slipper vi som regel å havne bak saktekjørende lastebiler, men vi kan godt møte både lastebiler og busser, og veiene er sjelden mer enn tre meter breie og ofte med stupbratt jungel på begge sider av veibanen. Utover dette er tilstanden til veiene ofte så laber at det er utrolig at motoriserte kjøretøy overhodet kommer seg opp og ned, ikke minst lastebiler og busser. I-N-G-E-N biler i Norge ville kjørt på sånne veier. (Rett og slett: der ingen skulle tru at nokon kunne køyre.)

Men til saken:
Denne bloggen skal nemlig hovedsaklig handle om en spesiell kjøretur. Vi har jo våre runder til fincaene Elin og jeg. La Bendición og Veracruz fikk besøk i slutten av forrige uke, og så sto Blanca Flor (som ligger i andre retningen) for tur på lørdag. Men lørdag morgen våknet jeg med intens kvalme. (Jeg fryktet en stund at jeg hadde fått besøk av engelen Gabriel, men det virker heller som jeg hadde fått i meg noe jeg ikke skulle.) Turen ble derfor utsatt til søndag. Da hadde sykdomsforholdene mellom Elin og meg jevnet seg litt ut, det vil si at jeg var blitt litt bedre og hun var blitt litt dårligere. Vi vurderte det uansett dithen at vi var i stand til å dra, og at magene våre ville takle kjøreturen.

Første del av turen er på hovedveien. Bratt og svingete. Jeg satt bak rattet, og hadde følgelig kontroll på bilens bevegelser, så for meg gikk det helt bra. Elin derimot har hatt bedre kjøreturer før. Vi måtte stoppe en gang, men uten resultater.
Halvveis til Blanca Flor tar vi av fra hovedveien. Her skiftet Elin og jeg roller. Det vil si, ikke som fører og passasjer, men i tilstand i magen. Fordi underlaget skiftet fra asfalt til ujevn brostein måtte vi dempe farten betraktelig, så Elin slapp å bli slengt hit og dit i svingene, mens bilens bevegelser ble mer ukontrollerbare for meg og det likte ikke magen min. Heldigvis fant jeg ut at ved å sitte fremoverlent og kjøre dempet jeg skvulpingen i magen til et tålelig nivå. Veien opp til Blanca Flor(2t) har aldri vært så lang som i går. Men vi kom oss fram omsider. Magen min var lykkelig for en pause!


Hjemveien gikk bedre, bortsett fra at vi selvfølgelig møtte den obligatoriske bussen. På underlig og uforklarlig vis går det alltid bra. Noen (som regel den med minst bil = jeg) må rygge til nærmeste sted hvor det er flatt nok på sidene til at to biler kan passere hverandre. Så tuter man som en hilsen og takk for samarbeidet, og kjører videre. Det er nesten litt koselig.

Det som ikke var så koselig var tåka som møtte oss når vi kom ut på hovedveien. Grøttjukt hvitt belte som dempet sikten til under 50m. Det var jo ok for Elin, for da måtte vi dempe farten betraktelig også, men irriterende vanskelig for meg å kjøre med dårlig sikt på bratte, svingete og ukjente veier. Vi havnet selvfølgelig også her bak den obligatoriske bussen (som jeg glemte å skrive i stad at spyr ut masse svart røyk). Kombinasjonen hvit grøt og svart røyk er ikke den beste, men vi kom oss forbi på en rett strekning med forholdsvis bra sikt. Det går også alltid bra.

Vel hjemme igjen kan vi i alle fall bekrefte at bilkjøring i Guate heller ikke er noe for sarte mager. Men vi slapp å spy. Heldigvis. Og vi var enige om at det hadde vært en fin tur.

Hilsner fra Marte, som stadig blir bedre i magen og bak rattet.

PS: Jeg er glad for at jeg har lært å kjøre bil på Sunnmøre, slik at jeg i alle fall ikke blir sjokkert over at ikke alle hovedveier er som Autobahn i Tyskland (selv om fartsgrensene her selvfølgelig er de samme som på Autobahn – nok om det for denne gang).