Flåklypa

Gratuler meg - jeg har akkurat overlevd verdens desidert verste busstur. (I alle fall min verdens verste busstur)

Jeg vet ikke helt hvor godt jeg har beskrevet hvordan en helt vanlig busstur i Guatemala arter seg tidligere. Jeg skal uansett gjøre et nytt forsøk, for at alle dere som ikke har prøvd det, lettere skal kunne se for seg hva det går ut på.

Det første jeg kommer på er berg og dalbane uten sikkerhetstiltak som sele, skinner o.l. (Riktignok også uten loop, som regel - heldigvis). Flåklypa Grand Prix er også et godt bilde. Forskjellen der er at bussturene i Guatemala jevnt over foregår på veier som har filer med to kjøreretninger.

Bussene, som er for gamle og usikre og slitte til å kjøre nord-amerikanske skolebarn, blir fraktet ned hit. På veiene her kjører de om kapp, og ingen har noen gang hørt noe om at disse bussene er i dårlig stand. De kjører om kapp fordi de har provisjonslønn - jo flere passasjerer jo mer penger. Og da er det selvfølgelig om å gjøre å komme først til passasjerene. Særlig noen knutepunkt. Jo nærmere vi kommer disse knutepunktene, jo hissigere blir sjåføren på gassen. Og jo fortere går det i svingene. Om å gjøre å innhente alle! Særlig i disse periodene bryr han seg lite om at den andre filen er forbeholdt biler som kjører i motsatt retning. Han hiver seg ut og inn av venstre kjørefelt, og kjører slalåm mellom kjøretøyene for å fange opp de tre som står og venter på bussen. Puh, vi rakk det. Vi kom først. Men så - mens vi stod stille og tok opp passasjerene kjørte jo de andre bussene forbi oss igjen, så det er bare å ta opp kampen igjen!

Og når det kommer til passasjerene som kom på, så er det et under at det er plass til dem. Bussen blir aldri full. Dette har jeg et veldig ambivalent forhold til. Det kan bli fryktelig trangt. Setene, som egentlig er passe til to, fylles ofte opp med en rumpe til. Resultatet av dette er at tredjemann, som sitter inn mot midtgangen) sitter med halve rumpa utafor setet. I praksis sitter man ofte seks tett i tett når det er tre stykker på hver side av midtgangen. Og det gjør det som oftest. Så hvor skal de tre som kommer inn gjøre av seg? Joda, de skal stå i det usynlige rommet mellom de to som sitter innerst mot midtgangen på hver side. Og i tillegg skal bussassistenten og alle som kommer på for å selge vann/juice/snacks gå fram og tilbake. Som sagt: det kan bli fryktelig trangt.

Men på den annen side - uten alle menneskene til å stoppe deg fra å seile fra høyre til venstre når bussen kjører slalåm, så blir bussturen fryktelig slitsom. Alle muskler i kroppen er garantert ømme og støle i flere dager etter en to-timers tur for å motvirke seilingen (og påfølgende brannsår på rumpeballene). Så alt i alt er jeg for at bussene fylles opp til det maksimale, når sjåførene leker Flåklypa. Men egentlig syns jeg det er for mye både fart og passasjerer på chicken-bussene, og benytter kjøretøyer hvor et sete er et sete og sjåføren får betalt på andre premisser så ofte jeg kan.

PS: For fortvilte og skremte venner og slektninger der hjemme kan jeg fortelle at jeg opplever at jeg er blitt litt mer tynnhudet etterhvert, og derfor kanskje lettere lar meg skremme. Det går jo som oftest bra. Jeg, eller noen jeg kjenner, har ennå ikke vært innblandet i en eneste ulykke med buss i Guatemala. Bank i bordet.