En sterk opplevelse

I går morges, tidlig tidlig (kl 5), satte vi oss inn i bussen på vei mot den dagen som så langt skulle gjøre størst inntrykk på oss. Bussen brakte oss til Santiago Atitlán og Panabaj. Panabaj er den landsbyen som ble verst rammet av orkanen Stan i høst. Tidlig om morgenen den 5. oktober, etter flere dager med kraftig regn og mye vind, kom det første av flere jord- og leirras som skulle begrave byen. Husene bestod stort sett av sukkerør og bambus, så det var lite som skulle til for å rive dem. Klissvåte og livredde forsøkte folk å redde seg ut av infernoet med det de kunne få med seg av familiemedlemmer og eiendeler. Men mange liv gikk tapt, og fremdeles er 400 mennesker savnet under flere meter jord.
Oppå disse jordmassene skulle vi få være med på en mayaseremoni sammen med MOJOMAYAS, ungdomsorganisasjonen til CONAVIGUA (Enkeorganisasjonen i Guatemala), som organiserte ekskursjonen for oss, og flere av enkene som har mistet menn og familiemedlemmer, ikke bare i Stan, men også i en forferdelig massakre i 1992 under borgerkrigen. Det var veldig sterkt å få høre om lidelsene og se sorgen til de frammøtte, og tenke på at vi praktisk talt stod oppå dem de har mista.

For å ikke reise hjem igjen med et trist og deterministisk inntrykk fikk vi, etter seremonien, bli med til en skole som drives lokalt av CONAVIGUA. Der fikk vi lunsj, og vi fikk høre om driften av skolen. De vektlegger sterkt at de har tospråklig undervisning med spansk som andrespråk. Dette er uvanlig i Guatemala, men samtidig et veldig viktig arbeid i kampen for å bevare mayakulturen og verdigheten.

Det var flott å se skolen og dens områder, og høre om hvordan disse enkene, som har mistet mye av det som er verdt å leve for, ved to ulike anledninger, holder motet oppe og fortsetter å arbeide for å kunne komme tilbake til et verdig liv. Jeg er mektig imponert både over selvoppholdelsesevnen til enkene og det arbeidet CONAVIGUA og MOJOMAYAS gjør for å hjelpe dem.