Ferieliv

Det begynner å bli en liten stund siden ferien vår nå, men vi syns likevel det skal legges ut litt tekst og noen bilder slik at dere ser hvor fælt vi har det når vi har ferie. Mens brigadistene hadde ferie før de reiste ut på fincaene utsatte vi den litt for å heller legge den til noen dager da arbeidspresset ikke var så stort.
Så da vi hadde fulgt dem ut til de nye familiene sine, og sørget for at vi ikke lenger trengte å ha dårlig samvittighet for ikke å ha ført regnskap eller lagt studieplaner tok vi en tre-dagers ferie ved Lago Atitlan. En vakker vakker innsjø som er omringet av stupbratte fjellsider og vulkaner på alle kanter. Innsjøen er i seg selv også et vulkankrater, men det er så stort at det er vanskelig å se det for seg. Uansett, veldig idyllisk, og vi hadde kjempeflaks med den litt forskjøvete helga vår. Da vi kom på lørdag var det overskyet og kjølig (i Guatemalansk standard), men både søndag og mandag var det sol fra skyfri himmel og varmt og deilig.

Søndag ble det soling til huden vår ikke hadde godt av mer (det skal ikke egentlig så mye til 1500 moh så langt sør) og bading (Akkurat det høres mer idyllisk ut enn det var. Innsjøen har myrbunn som det vokser deilige planter opp av som vi måtte svømme gjennom – men vi fikk i alle fall badet!), i tillegg til MYE god mat (sjømmmmat), fin musikk, god drikke (hmmmm....) og kortspill i lange baner.

San Pedro er en sjarmerende liten by med masse turister og minst like mange veggdekorasjoner som priser herren. Vi syns ikke egentlig at det er plagsomt med turister, for vi omgås ganske mange guatemalanere til vanlig, men vi glemmer at alle andre turister syns at vi er slitsomme og ikke syns det er så spennende at vi også er norske. Veggmaleriene fortjener et bilde. Her er et som sier 'Smil! Gud elsker deg'. Vi må jo smile!

Mandag tok vi båten over innsjøen fra San Pedro til Panajachel. Mest egentlig fordi det går flere busser derfra, men også litt for at det er veldig gode handlemuligheter (turistting) der. Elin og jeg var imidlertid enige om at vi skulle utsette storhandlinga til senere en gang, for vi var ikke i handlehumør. Men vi hadde glemt at man BLIR i handlehumør av å være i Panajachel. Handlegata er over 1km lang, og det er boder og butikker i flere lag hele veien. Så vi fikk brukt noen penger og vi rakk å angre på at vi ikke hadde tatt med oss ekstra bag til å ha det vi kjøpte i. Men vi er stort sett enige om at vi ikke kjøpte noe unyttig. Elin kom hjem med bryllupsgave, bryllupskjole (ikke brudekjole, men en hun skal ha på seg i bryllup i sommer) og pensumbøker. Jeg tok med meg en jakke, et skjørt og noen bøker. For å skeie ut, spleisa vi også på et grovbrød (de er ikke så lette å finne her i dette landet, så når vi finner noe som ser godt ut MÅ vi kjøpe).

Alt i alt rakk vi mye på tre dager. Vi fikk med oss litt av alt det ferier skal inneholde. Og vi trengte ikke mer. Nå skal vi snart ut på ferie igjen (avspasering heter det - gunstig arbeidssituasjon vi har her borte), Elin skal til Nicaragua og jeg skal til kysten med Ina og Marianne som er fredskorpsere fra Sund hos Kab'awil. Så, i slutten av neste uke, kommer Randi på besøk fra statene. Det blir stas. Alltid like kult å få besøk av venner når man er langt borte.

Klemmer fra Marte og Elin

Vi vil gjerne tilføye at området rundt Lago Atitlan er et av de områdene som ble hardest rammet av orkanen i høst, og det bærer store preg av det ennå. Flere steder var veien rast ut, og det er bare så vidt det kan passere kjøretøy. Vi så også et hus som var halvt begravd i stein og jord. Det er vondt å se alle skadene som har skjedd, og vi vet også at veldig lite hjelp kommer fram til de som trenger det mest. Et ikke rent lite hjertesukk til slutt. Det er ganske vanskelig å være rik nordmann blant guatemalanere som har mistet alt de eide og hadde. Det setter ting i perspektiv. Nyt å være norsk med alle velferds- og forsikringsordninger det fører med seg. Vi er priviligerte! Selv om vi betaler mye skatt; det er verdt det!