En innholdsrik ferieuke (opplevelser, kontraster og avslapning)

Det har vært en deilig ferieuke. I frykt for at denne bloggen blir veldig lang, advarer jeg dere herved slik at dere vet hva dere begir dere ut på. Men jeg skal dele den i avsnitt slik at det er lettere å ta pauser.

Dag 1 - Fredag 17. mars (Start)
Etter en hektisk formiddag for å få ting ferdig i Xela satte Elin og jeg oss på bussen mot kapitalen. Elin skulle til Nicaragua, så våre veier skiltes i Chimal hvor jeg hoppet av bussen for å ta en annen buss videre til Antigua for natta (som er et mye koseligere sted enn kapitalen). Der fant jeg et mas o menos rom for en ikke så altfor dyr penge, og skaffet meg plass på en shuttle (minibuss for turister) til Monterrico dagen etter.

Dag 2-6 - Lørdag 18.- Onsdag 22. mars (Sol og sommer, saltvann, sand og svette)
Tidlig om morgenen satte jeg meg inn i bussen mot Monterrico og Stillehavet hvor jeg skulle møte Marianne og Ina (Fredskorpsere) og Eline (en venninne av Ina) som hadde kommet dit på fredag.
Vi skulle sove i bungalow. En gammel drøm for meg, og ikke minst nysgjerrighet for hva en bungalow faktisk er. Det viste seg å være en slags hytte, men med stråtak og yttervegger av myggnetting. Inne var det derimot sementgulv og vanlige vegger. Så nå slipper de av dere som i likhet med meg har lurt på hva en bungalow er å lure mer.
Monterrico bø på sol, sommer, saltvann, sandaler og svette. Dagene ble stort sett tilbragt i sola (eller i skyggen når fornuften fortalte oss at huden var fornøyd med mengden d-vitaminer) i bikini med en bok. De største fysiske utfordringene vi hadde var å kjempe mot naturkreftene de gangene vi beveget oss ut i bølgene (Stillehavet er ikke så stille after all) eller å holde boka oppe for å kunne lese. Etter at resten av jentene (som bare hadde helgefri) reiste hjem igjen på søndag ettermiddag leste jeg 600 sider på tre dager. Kun avbrutt av nydelige måltider bestående av sjømat og deilige enorme milkshakes og en dusj i ny og ne. Deilig!
På mandag fikk jeg en ny venninne i Kim fra Sverige. Så slapp jeg å spise mat og drikke øl alene. Hyggeligere med selskap.
Tirsdag dro vi sammen på kanaltur for å se på soloppgangen og dyrelivet i reservatet som omringer Monterrico. Tidlig morgen igjen, men det var verdt det. Da fikk vi mer ut av dagen, og det var en fantastisk tur!!
Om kvelden ble vi kjent med en guatemalansk jente som har feriested i Monterrico. En helt annen klasse enn de fleste av de guatemalanerene jeg kjenner. Vi fikk bli med og ligge over der til onsdag. DIGERT hus med for- og bakhage med svømmebasseng og minst 20 soveplasser. Og selvfølgelig to ansatte. Og det er deres andre eiendom. Familien hennes bor jo i Guatemala City. Jeg syns det var koselig å bli invitert, men følte meg virkelig litt utilpass i all luksusen hun omga oss med. Det var greit at jeg allerede hadde bestilt billett tilbake til Antigua onsdag ettermiddag.

Dag 7-9 - Torsdag 23. - lørdag 25. mars (Solidaritet, slit og sang, shopping og skandinaver)
Antigua er en koselig by med noen ulemper. (Jeg tar dem først slik at dere glemmer dem når dere leser resten, men da virker det i alle fall ikke som jeg glorifiserer ferien mer enn nødvendig)
1. Alle gatene er helt like, så det er lett å gå seg vill og man bruker unødvendig lang tid på å finne fram til ulike steder.
2. Byen er full av turister, og særlig mange skandinaver. Jeg måtte stadig vekk se meg rundt for å forsikre meg om at jeg ikke var kommet til Mallorca i juli. Hyggelig, men kanskje litt for mye av det gode til tider.
3. Prisene er, som følge av masseturismen, skyhøye sammenlignet med resten av Guatemala. Så det har gått mange penger...

Jeg fortsatte å henge sammen med Kim i Antigua. Torsdag var vi på tur med et prosjekt med mange frivillige som jobber for at barna som bor i slummen i Guatemala city og har foreldre som lever av det de finner på søppeldynga skal få en utdannelse (Dette er en lang og vanskelig jobb, fordi det koster penger å gå på skole, og barn på skole innebærer tapte inntekter for familiene fordi de mister arbeidskraft). Vi gikk rundt i slumområdene som er bygget oppå den gamle dynga, og besøkte stedene som er drevet av prosjektet. Det er utrolig hva de har fått til i løpet av seks år. Nå omfatter prosjektet 550 barn i alderen fra 2-16 år. I tillegg til å støtte økonomisk barnas utdannelse og familiene som mister inntekter driver prosjektet en barnehage (fordi mange eldre søsken ikke fikk gå på skolen fordi de måtte passe yngre søsken), en 'skolefritidsordning' (som innebærer bibliotek, kantine og datalab) hvor barna kan komme og gjøre aktiviteter og få hjelp til lekser utenom skoletiden og et hjem/senter for barn som blir mishandlet i familiene sine. Vanvittig å se. Veldig bra prosjekt, og ikke minst setter det ting litt i perspektiv å tenke på at hun vi besøkte i Monterrico dagen før bare bor noen kilometer unna i sin uforståelige rikdom.

Fredag kom Randi på besøk fra USA hvor hun studerer denne våren. Tidlig tidlig tidlig morgen etter en sen kveld bidro til at dagen ble litt preget av søvnighet og et ikke altfor høyt aktivitetsnivå. Det passet heldigvis Randi også ganske bra. Men vi fikk shoppet litt og gått opp på Antiguas svar på Fjellstua. Ikke verst med et så dårlig utgangspunkt.

Lørdag var lang og intens. Vi stod opp halv 6 (skjønner ikke hva det er med tidlige morgener i dette landet) for å bli med på vulkantur til Pacaya som er en aktiv vulkan ikke langt fra Antigua. Første del av turen var forholdsvis grei for meg som har litt høydetrening etterhvert, men litt verre for Randi som hadde blitt veldig forkjøla og tett i brystet, men som i kraft av sin norske seighet likevel ville bli med. Andre del (over tregrensa) var derimot hard for meg, og jeg vil ikke tenke på hvordan det måtte være for Randi. Vi gikk i lavasand i bratte fjellsider, og sklei minst en halv meter bak for hver meter fram. I tillegg var det tåke og blåste kuling i kasta. Og det var mange av kasta. Det var et slit, og jeg fryktet litt at toppen bare skulle bli opp og ned igjen pga kulda. Men vel oppe viste det seg at det var verdt slitet. Vi satt i ly for vinden med utsikt mot flytende lava. STILIG!! Etter en liten hvil tok guiden vår oss med helt bort til den flytende lavaen. Vi stod to meter fra der hvor det kom ut. Leggene våre brant av varmen og samtlige slimhinner hylte av svovellufta. Men det var virkelig verdt det!! Det var også verdt det å klatre opp de sandete sidene fordi på vei ned kunne vi stå freestyle i sanda. HAHA. Kjempegøy!!

Om kvelden var vi på konsert med Buena Vista Social Club i Antigua, som et slags hadeparty for Kim og hennes venninne Linda som skulle hjem til Sverige på søndag. Storveis! Nok en drøm i oppfyllelse. Jeg stortrivdes. Sang med og dansa salsa med meg selv 2m fra scenekanten! Hei og hopp for en kveld og for en dag!!

Dag 10 - Søndag 26. mars (Shopping og stoffer)
Søndag var det nok en tidlig morgen for å ta buss til Chichi for å gå på indianermarked. Jeg har vært der før, men glemmer stadig hvor fascinerende det er å gå innimellom bodene og se på alle de flotte indianerstoffene, og prute og alt. Heldigvis klarte jeg å ikke bruke altfor mange penger. Det ble noen gaver, men mest opplevelse.
Vel hjemme i Xela var vi slitne og ikke så rent lite våte etter at himmelen åpnet seg i vårens første ordentlige regnskyll i det sekundet vi gikk av bussen. Men tross alt; veldig fornøyde.

Alt i alt en svært innholdsrik uke!!

PS: Glemte å si at Randi hadde med norgespakke når hun kom, så nå fråtser vi i leverpostei, makrell, knekkebrød og seigmenn. STORARTET!! NAMM!!

Mere FERIE!!

Naa har vi hatt en ukes ferie. Ferie er deilig. Jeg kom tilbake til Xela i ettermiddag etter aa ha opplevd masse den siste uka, men det skal jeg skrive mer om en annen gang...
Klemmer fra Marte (som har faatt paapakning fra strenge brigadister om at jeg oppdaterer bloggen altfor sjelden...hrmpf)

Ferieliv

Det begynner å bli en liten stund siden ferien vår nå, men vi syns likevel det skal legges ut litt tekst og noen bilder slik at dere ser hvor fælt vi har det når vi har ferie. Mens brigadistene hadde ferie før de reiste ut på fincaene utsatte vi den litt for å heller legge den til noen dager da arbeidspresset ikke var så stort.
Så da vi hadde fulgt dem ut til de nye familiene sine, og sørget for at vi ikke lenger trengte å ha dårlig samvittighet for ikke å ha ført regnskap eller lagt studieplaner tok vi en tre-dagers ferie ved Lago Atitlan. En vakker vakker innsjø som er omringet av stupbratte fjellsider og vulkaner på alle kanter. Innsjøen er i seg selv også et vulkankrater, men det er så stort at det er vanskelig å se det for seg. Uansett, veldig idyllisk, og vi hadde kjempeflaks med den litt forskjøvete helga vår. Da vi kom på lørdag var det overskyet og kjølig (i Guatemalansk standard), men både søndag og mandag var det sol fra skyfri himmel og varmt og deilig.

Søndag ble det soling til huden vår ikke hadde godt av mer (det skal ikke egentlig så mye til 1500 moh så langt sør) og bading (Akkurat det høres mer idyllisk ut enn det var. Innsjøen har myrbunn som det vokser deilige planter opp av som vi måtte svømme gjennom – men vi fikk i alle fall badet!), i tillegg til MYE god mat (sjømmmmat), fin musikk, god drikke (hmmmm....) og kortspill i lange baner.

San Pedro er en sjarmerende liten by med masse turister og minst like mange veggdekorasjoner som priser herren. Vi syns ikke egentlig at det er plagsomt med turister, for vi omgås ganske mange guatemalanere til vanlig, men vi glemmer at alle andre turister syns at vi er slitsomme og ikke syns det er så spennende at vi også er norske. Veggmaleriene fortjener et bilde. Her er et som sier 'Smil! Gud elsker deg'. Vi må jo smile!

Mandag tok vi båten over innsjøen fra San Pedro til Panajachel. Mest egentlig fordi det går flere busser derfra, men også litt for at det er veldig gode handlemuligheter (turistting) der. Elin og jeg var imidlertid enige om at vi skulle utsette storhandlinga til senere en gang, for vi var ikke i handlehumør. Men vi hadde glemt at man BLIR i handlehumør av å være i Panajachel. Handlegata er over 1km lang, og det er boder og butikker i flere lag hele veien. Så vi fikk brukt noen penger og vi rakk å angre på at vi ikke hadde tatt med oss ekstra bag til å ha det vi kjøpte i. Men vi er stort sett enige om at vi ikke kjøpte noe unyttig. Elin kom hjem med bryllupsgave, bryllupskjole (ikke brudekjole, men en hun skal ha på seg i bryllup i sommer) og pensumbøker. Jeg tok med meg en jakke, et skjørt og noen bøker. For å skeie ut, spleisa vi også på et grovbrød (de er ikke så lette å finne her i dette landet, så når vi finner noe som ser godt ut MÅ vi kjøpe).

Alt i alt rakk vi mye på tre dager. Vi fikk med oss litt av alt det ferier skal inneholde. Og vi trengte ikke mer. Nå skal vi snart ut på ferie igjen (avspasering heter det - gunstig arbeidssituasjon vi har her borte), Elin skal til Nicaragua og jeg skal til kysten med Ina og Marianne som er fredskorpsere fra Sund hos Kab'awil. Så, i slutten av neste uke, kommer Randi på besøk fra statene. Det blir stas. Alltid like kult å få besøk av venner når man er langt borte.

Klemmer fra Marte og Elin

Vi vil gjerne tilføye at området rundt Lago Atitlan er et av de områdene som ble hardest rammet av orkanen i høst, og det bærer store preg av det ennå. Flere steder var veien rast ut, og det er bare så vidt det kan passere kjøretøy. Vi så også et hus som var halvt begravd i stein og jord. Det er vondt å se alle skadene som har skjedd, og vi vet også at veldig lite hjelp kommer fram til de som trenger det mest. Et ikke rent lite hjertesukk til slutt. Det er ganske vanskelig å være rik nordmann blant guatemalanere som har mistet alt de eide og hadde. Det setter ting i perspektiv. Nyt å være norsk med alle velferds- og forsikringsordninger det fører med seg. Vi er priviligerte! Selv om vi betaler mye skatt; det er verdt det!

Guatemala og bilkjøring

Generelt er bilkjøring i Guatemala ikke en opplevelse for sarte sjeler. Hovedveiene er dårlige, svingete og bratte i tillegg til at du kan sverge på at du alltid havner bak minst en lastebil som ikke har motorkraft nok til å trekke lasten sin opp bakkene eller bremsestyrke nok til å holde normal fart nedover. Følgelig er det så godt som påbudt med forbikjøringer, og her gjelder det ingen regler utenom at det er om å gjøre å ikke kræsje. Det er her det begynner å skorte for sarte sjeler.

Uansett er bilkjøring en del av koordinatorjobben (det er ikke den delen jeg liker best), så det er bare å hive seg i det. Stort sett er det jeg som kjører, fordi Elin ikke føler at Guatemala er landet man skal få kjøretrening i, forståelig nok.

Hovedveiene, som jeg jo har beskrevet fram til nå, er en ting. En helt annen ting er småveiene som vi må kjøre for å komme fram til fincaene hvor brigadistene oppholder seg. Her slipper vi som regel å havne bak saktekjørende lastebiler, men vi kan godt møte både lastebiler og busser, og veiene er sjelden mer enn tre meter breie og ofte med stupbratt jungel på begge sider av veibanen. Utover dette er tilstanden til veiene ofte så laber at det er utrolig at motoriserte kjøretøy overhodet kommer seg opp og ned, ikke minst lastebiler og busser. I-N-G-E-N biler i Norge ville kjørt på sånne veier. (Rett og slett: der ingen skulle tru at nokon kunne køyre.)

Men til saken:
Denne bloggen skal nemlig hovedsaklig handle om en spesiell kjøretur. Vi har jo våre runder til fincaene Elin og jeg. La Bendición og Veracruz fikk besøk i slutten av forrige uke, og så sto Blanca Flor (som ligger i andre retningen) for tur på lørdag. Men lørdag morgen våknet jeg med intens kvalme. (Jeg fryktet en stund at jeg hadde fått besøk av engelen Gabriel, men det virker heller som jeg hadde fått i meg noe jeg ikke skulle.) Turen ble derfor utsatt til søndag. Da hadde sykdomsforholdene mellom Elin og meg jevnet seg litt ut, det vil si at jeg var blitt litt bedre og hun var blitt litt dårligere. Vi vurderte det uansett dithen at vi var i stand til å dra, og at magene våre ville takle kjøreturen.

Første del av turen er på hovedveien. Bratt og svingete. Jeg satt bak rattet, og hadde følgelig kontroll på bilens bevegelser, så for meg gikk det helt bra. Elin derimot har hatt bedre kjøreturer før. Vi måtte stoppe en gang, men uten resultater.
Halvveis til Blanca Flor tar vi av fra hovedveien. Her skiftet Elin og jeg roller. Det vil si, ikke som fører og passasjer, men i tilstand i magen. Fordi underlaget skiftet fra asfalt til ujevn brostein måtte vi dempe farten betraktelig, så Elin slapp å bli slengt hit og dit i svingene, mens bilens bevegelser ble mer ukontrollerbare for meg og det likte ikke magen min. Heldigvis fant jeg ut at ved å sitte fremoverlent og kjøre dempet jeg skvulpingen i magen til et tålelig nivå. Veien opp til Blanca Flor(2t) har aldri vært så lang som i går. Men vi kom oss fram omsider. Magen min var lykkelig for en pause!


Hjemveien gikk bedre, bortsett fra at vi selvfølgelig møtte den obligatoriske bussen. På underlig og uforklarlig vis går det alltid bra. Noen (som regel den med minst bil = jeg) må rygge til nærmeste sted hvor det er flatt nok på sidene til at to biler kan passere hverandre. Så tuter man som en hilsen og takk for samarbeidet, og kjører videre. Det er nesten litt koselig.

Det som ikke var så koselig var tåka som møtte oss når vi kom ut på hovedveien. Grøttjukt hvitt belte som dempet sikten til under 50m. Det var jo ok for Elin, for da måtte vi dempe farten betraktelig også, men irriterende vanskelig for meg å kjøre med dårlig sikt på bratte, svingete og ukjente veier. Vi havnet selvfølgelig også her bak den obligatoriske bussen (som jeg glemte å skrive i stad at spyr ut masse svart røyk). Kombinasjonen hvit grøt og svart røyk er ikke den beste, men vi kom oss forbi på en rett strekning med forholdsvis bra sikt. Det går også alltid bra.

Vel hjemme igjen kan vi i alle fall bekrefte at bilkjøring i Guate heller ikke er noe for sarte mager. Men vi slapp å spy. Heldigvis. Og vi var enige om at det hadde vært en fin tur.

Hilsner fra Marte, som stadig blir bedre i magen og bak rattet.

PS: Jeg er glad for at jeg har lært å kjøre bil på Sunnmøre, slik at jeg i alle fall ikke blir sjokkert over at ikke alle hovedveier er som Autobahn i Tyskland (selv om fartsgrensene her selvfølgelig er de samme som på Autobahn – nok om det for denne gang).

Her bor vi!

Jeg tenkte jeg skulle innvie dere i husværet vårt, slik at dere bedre kan se for dere hvordan vi lever. Vi har en 2,5roms i hjertet av Xela. 2 soverom, åpen kjøkkenløsning og selvfølgelig bad med ikke fullt så selvfølgelig varm dusj. Deilig.

Fra lufta (eller åsen utenfor Xela) ser området vårt slik ut:

Vi bor i den store gule bygningen oppe til høyre med flott takterrasse. Bakken utafor er bratt og grusom å gå opp, men vi trøster oss med at vi får god kondis.

Utsikten fra takterrassen er slik:










Fra terrassen utenfor stua vår, og for så vidt også fra to panorama- vinduer på stua, har vi denne utsikten:






Inne har vi kjøkken:












og stue:












og her bor jeg:

Senga er HARD og puta likeså. Heldigvis er den nå tom for lopper, så jeg sover bedre enn før. Er jo ikke så sær med tanke på harde senger heller etter mange år som speider.







Jeg har ikke turt å ta bilde av rommet til Elin. Men hvis dere ber pent, så kanskje hun legger det ut selv.

Nå skal vi hjem og spise lunsj på kjøkkenet vårt!

Hilsen fra Marte