Tvillingsjeler

Da jeg åpnet julegaven fra Elin på onsdag måtte jeg le. Den så sånn ut:














Grunnen til at jeg lo var at jeg, to dager tidligere hadde kommet hjem, og hatt med meg følgende bidrag til julekosen:














Jeg trodde altså et øyeblikk at Elin og jeg, gjennom å ha bodd sammen en periode, hadde blitt så like at vi altså også laget det samme julegodtet, hver på sin side av langfjella.

Men lærdommen er at skinnet bedrar: I Elins former var det romsjokolade, mens i mine er det fløtekarameller, og Elins kuler har marsipankjerne, mens mine er sjokoladekuler. Det var bare mintknappene som var like hos begge.
Altså er vi ikke blitt så like som jeg først fryktet, men like nok til å matche godt!



PS: Når det gjelder vellykkethet, er dommen at det som er i formene er det mest vellykkede hos begge. Kenneth har uoffisielt kåret mine karameller til de beste han har smakt, og da Arnefar fikk snusen i at det var rom i sjokoladen til Elin, forsvant de siste eksemplarene som dugg for solen. Det pleier å være et kvalitetstegn. Elin kjenner det nok igjen fra en brødspiseepisode i Griffenfeldtsgate.