Det er vanskelig å være meg. Det er noen store eksistensielle spørsmål som melder seg. Jeg kan best sammenligne følelsen med den jeg hadde som liten når pappaen min var skummel og kom og tok meg. Skrekkblandet fryd. Men både skrekken og fryden stikker litt dypere enn den gang. Jeg er jobbsøker.
Jeg har vært i ett intervju. Jeg skal i ett i morra. Og i går snakka jeg med noen virka som de ville kalle meg inn til enda ett. Tre helt forskjellige jobber. Så langt er alt bare spennende, men greit.
Problemet melder seg idag. Jeg har fått et tilbud. Det betyr at jeg må begynne å ta stilling til hva jeg vil, hvilken vei jeg vil gå, hva jeg skal bli, hvor jeg vil bo. Mange grunnleggende spørsmål som leder inn mot det enda mer grunnleggende: HVEM ER JEG?
Er jeg organisasjonsmenneske, forvaltningsmenneske eller forskningsmenneske? Er jeg mest opptatt av Norge eller av utviklingsland? Er jeg urbanist eller ruralist? Er jeg kapitalist? Er karriere viktig for meg? Er jeg tøff nok?
Noen ting lurer jeg likevel ikke på:
Er jeg følelsesmenneske? JA
Har jeg anlegg for krisemaksimering? JA
Heldigvis har jeg noen dager til å tenke gjennom alle disse eksistensielle spørsmålene, og finne ut hva jeg vil og hvem jeg er. Forhåpentligvis får jeg sove inatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar