Sterke unge jenter - en hyllest

De siste ukene, og som en forlengelse av den prosessen jeg selv har vært gjennom i vår, har jeg tenkt mye på to sterke unge jenter, som sliter med hver sin diagnose. En kjemper for livet og den andre bryter seg vei tilbake. Begge kjemper for å overkomme vanskelighetene de er påført, og for å gjøre det beste ut av situasjonen.

Regine er akkurat fylt 18 år og fikk for snart et år siden påvist leukemi - blodkreft. Siden viste det seg at blodkreft bare var begynnelsen, hun har også en kromosomfeil som medfører at stamcellene ikke utvikler virksomme celler. Det var grunnen til at hun hadde utviklet leukemi. Den var det ingen som hadde oppdaget før. Regine beskriver kampen mot kreften, om å gjøre det beste ut av dagene, nyte øyeblikkene og kreftene.

Cile er 19 år og i begynnelsen av januar ble bilen hun satt i påkjørt bakfra av en trailer i 80 km/t. Bilen ble most og Cile ble lam fra brystet og ned. Hun beskriver veien tilbake til livet. Ennå er hun i rehabilitering. Idag har hun sin siste dag på Haukeland. I morra kjører hun til Stavanger, hjem, til en avdeling hvor hun skal være i en overgangsperiode, fram til hun få en tilpasset leilighet.

Regine er fra Kristiansund. Hennes sak ble nasjonalt kjent da hun fikk dødsdom av legene på Rikshospitalet i april. Jeg hadde hørt om henne før det gjennom en god venninne som har familien sin i Kristiansund, men har ikke sett eller lest noe om henne før i det siste. Etter nasjonale medieoppslag ble hun flyttet over til St.Olav i Trondheim. Der ble hun levnet nytt håp og gikk i gang med ny kur, med det det innebærer av opp-og-nedturer. En nasjonal støtteaksjon samler inn penger til en behandling i utlandet. Beltespenner.com har også laget en hel liten kolleksjon til inntekt for Regine.

Cile bor i Stavanger, men har mor fra Sula utenfor Ålesund. 8. januar skulle hun på lunsjbesøk til søstra mi, men kom aldri så langt. Jeg hørte om ulykken dagen etter eller noe slikt, men var heller ikke istand til å ta imot beskjeden verken fra lillesøster eller noen andre.

I løpet av mai er jeg selv blitt friskmeldt og kommet tilbake til mitt fulle jeg. Det er deilig. Da jeg var hjemme i Ålesund forrige helg, dukket Cile opp igjen som et samtaleemne rundt kjøkkenbordet. Jeg hadde nesten glemt henne. Det yter henne ikke rettferdighet. Det yter heller ikke Regine rettferdighet at jeg ikke plukket henne opp før på den samme tida. De er for tøffe til å bli oversett. Så unge og så sterke. De setter ord på viktige og vanskelige ting, får mye annet til å bli bagateller. Jeg har lyst til å aldri glemme dem igjen.