Som en forlengelse av innlegget under, om Cile og Regine blir jeg slått av hva internett gjør i forhold til å bringe historier som dette ut til allmuen.
Nasjonale og regionale media har kanskje gjort sitt og fortalt noen historier, men den daglige oppdateringen kunne ikke skjedd på annen måte enn gjennom internett. De bringer oss sine historier, og vi gir dem tilbakemeldinger. Påfyll begge veier. Takk teknologi.
En annen som blogger om sterke ting er Virrvarr. Hennes vanskeligste perioder så langt er nok tilbakelagt, men refleksjonene kommer tidvis fram i bloggen hennes, og de er verdt å lese. Rått og brutalt om ulike psykiske vansker i oppveksten, og å ikke passe inn. I motsetning til de to under, noe mange av oss kan kjenne oss igjen i, men kanskje ikke så mange tør å skrive eller snakke åpent om.
Jeg er kanskje ekstra sensitiv for denne type innlegg nå. Det er kanskje et resultat av at jeg klarer å forholde meg til andre igjen, ikke bare mitt eget indre kaos. Jeg er friskmeldt. Men friskmeldt betyr ikke tom for bekymringer. Glasset som rant over i vinter er nå kanskje bare halvfullt (eller halvtomt). Mye er over. Spiralen er snudd, men det vonde er ikke forsvunnet. Nettopp derfor, eller kanskje uansett: det gir meg styrke å lese om andre som gjør det beste ut av sin hverdag, som tross alt er mye verre enn noe jeg har vært med på. Vi er mange som sliter. Andre klarer det. Jeg klarer det også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar